Det liberale USA har stått på siden av det patriotiske som hyller det militære. De fortsatte langs samme spor da de gikk inn for defund the police som svar på en kriminell manns død. På en uke har de svingt 180 grader, og Washington ser ut som en okkupert by, også det ved at venstresiden har gjort enda en helomvending: Dreieboken tilsier at hvis det er en hypet trussel, så er det mot dem og/eller muslimer. Men nå er trusselen fra høyre. Da er alt lov. Foto: Andrew Harnik / AP / NTB

Teknogigantene flekser muskler. De har markert at de ikke bare kan sensurere USAs president og titusener av hans sympatisører i døgnet, men de slettet like så godt hovedkonkurrenten Parler fra internett på en ettermiddag.

Slik ringes det nye regimet inn, varslende hva vi har i vente. (Lytter du veldig nøye etter, vil du kanskje også høre krigstrommene hamre i det fjerne, om de da ikke druknes ut av all den støyende propagandaen.)

Ingenting av dette synes nevneverdig å forstyrre de selverklærte liberale blant oss, som jeg har gjort en sak for er betydelig mye mer autoritære enn konservative på nær sagt alle områder.

Som ventet reagerer de heller med hånflirende triumfalisme

Voltaires holdning var at han ville dø for din rett til å si deg uenig med ham. Holdningen til dagens «liberalere», i påfallende kontrast, er at de er meget villige til å dø av latter idet de knebler deg.

De liker å se sine meningsmotstandere sensureres. De finner det fornøyelig å sverte blokkerte annerledestenkere som ikke lenger kan ta til motmæle. De høyrevridde som er igjen, vet at de har å liste seg på eggeskall, skal de smyge seg unna samme skjebne.

Mens venstresidens propagandistiske komikere premieres med ekstra promotering når de hetser høyreorienterte, skal det ikke store frekkheten tilbake før sanksjoner i form av demonetarisering (tap av annonseinntekter), skyggeforbud (skjuling av materiale) eller suspensjon iverksettes.

Store amerikanske publikasjoner presser hele tiden på for at den-og-den konservative personligheten må straffes av teknogigantene, slik at disse plagsomme fartsdumpene kan ryddes av motorveien til utopien (det magiske landet der marxister, storkapitalister og islamister danser hånd i hånd rundt fontener sprutende ut regnbuefarger).

Å stille spørsmålstegn ved koronatiltak eller valgintegriteten til presumptivt demokratiske samfunn, er nå tilstrekkelig suspensjonsgrunnlag

Noen dissidenter har blitt erklært persona non grata. Bare å nevne deres navn er verboten. Noen skal slettes fullstendig fra det kollektive minnet, ikke mye ulikt hvordan Sovjetunionen redigerte vekk «kontrarevolusjonære» fra både bilder, dokumenter og historiebøker.

Mens idéen om å tie i hjel dine meningsmotstandere nok aldri har streifet deg, må man ta innover seg at de politisk korrekte virkelig har dette som del av sitt manifest. Noe de forresten også er uhyre stolte av.

Et anstendig menneske ville selvsagt ha begravet hodet i hendene sine i dyp skam

Disse flokkdyrene har bestandig vært blant oss, selvfølgelig. Historisk har de færreste samfunn brydd seg særlig med friheten, som krever en konstant utmattelseskamp mot massenes autoritære instinkter.

Prinsippet om at du skal tolerere meninger du finner foraktelige, falske og farlige, er, om en dveler ved det, et svært komplisert konsept som kutter direkte imot den allmenne menneskelige psyken.

Det er også et prinsipp som er hardt tilegnet, etter århundrer med religiøse kriger på det europeiske kontinentet. John Milton publiserte sitt forsvarsverk for frie ytringer, Areopagitica, under den engelske borgerkrigen i 1644. Der ordenes kamp kveles, var Miltons poeng, vil man få en sverdenes kamp i stedet.

Jeg tror vi allerede begynner å se små tegn til det i vår egen tid

Det var med visshet om hvor mange naturlige fiender friheten ville fremkalle, at Thomas Jefferson sa at hver generasjon kom til å trenge en ny revolusjon. (Venstreradikalere misbruker ofte sitatet til å rettferdiggjøre sitt marxistiske prosjekt, men Jefferson var klokkeklar på at dette gjaldt en revolusjon for å verne frihetselskende folk fra tyranner som dem selv.)

Revolusjonen er ikke underveis i Norge, for her har de fleste unge blitt hjernevasket til å tro at opprørskhet består i å være mest mulig underdanige overfor etablissementet, og demonstrere for at disse må tildeles enda mer makt. Ikke at de kjenner til alternativene uansett. De har blitt advart, med viftende pekefinger, om at noen idéer simpelthen ikke skal utforskes.

En arketypisk fortelling er barnet som får streng beskjed av de voksne autoritetsfigurene om å holde seg innenfor hagens trygge murer, og styre unna det farlige landskapet som ligger bortenfor, men som velger å utforske dette forbudte territoriet likevel. Etter å ha lagt ut på sitt vesle eventyr, vender det tilbake som voksent for aller første gang.

«Og formålet med alle våre oppdagelser», skrev T. S. Eliot, «er å ende der vi startet og kjenne stedet for første gang.»

Dette er en representasjon av livet selv.

Den britiske forfatteren og journalisten Peter Hitchens var trotskistisk revolusjonær i sine yngre dager, etter min observasjon ikke unikt for nåtidens konservative intellektuelle. Han ble over tid temmelig desillusjonert med denne ideologien, særlig etter å ha blitt utplassert som utenriksjournalist i Moskva, hvor han så det onde imperiet gjennom egne øyne frem til dets endelige kollaps.

Forvandlingen av samfunn fører ofte også med seg individers forvandling

Hitchens gjorde Russlands erfaringer til sine egne.

Da han vendte tilbake til England som kristen og konservativ, ble han urovekket over å se at de samme lenkene russerne hadde kastet av seg, begynne å bli populære i hans eget hjemland. I sin bok The Abolition of Britain (1999) advarte han mot utviklingen, men varskuropene falt for døve ører. Over tyve år senere har imidlertid mange av advarslene vist seg profetiske, noe som har gitt en renessanse i salget av boken.

Da den tidligere australske visestatsministeren John Anderson intervjuet Hitchens forleden, ble han brått arrestert av Oxford-beboeren: «Du later til å tro at disse menneskene [venstresiden] ville bli nedtrykt om ytringsfriheten forsvant, og det er din største feil.»

Hitchens lot ordene henge litt i luften.

«They don’t want it.»

Trodde du virkelig at de som ønsker en monstrøst større stat enn deg, var de liberale? Trodde du at de som verner islamismen fra kritikk, stod i den liberale tanketradisjon? Trodde du at de som ønsker å overføre mest mulig politisk autoritet fra folkestyret til overnasjonale organer, var demokrater? Trodde du at de som ønsker å forby alt de ikke liker, brydde seg om å bevare dine nedarvede friheter? Trodde du at de som ønsker å sensurere deg, hadde Thomas Paine som forbilde?

Da har du i så fall ikke forstått hva slags skapninger man har med å gjøre

Det er en alvorlig tabbe å projisere de frihetlige verdiene man selv holder som en selvfølge, over på mennesker av et sosialistisk temperament. De som nå har kuppet institusjonene for å erodere dem fra innsiden.

Termittene har spist lenge ved grunnvollene, det er snart bare råte igjen.

Det er derfor en viss samfunnsdebattant, som har hatt som (eneste?) bidrag til det norske ordskiftet at de som er uenige med henne, bør «deplatformes», kunne bli gitt ytringsfrihetsprisen for et par år tilbake. Dette er deres måte å fortelle oss at de har tatt over festningsverkene etterlatt av det liberale samfunnet, og nå har til hensikt å smi dem til våpen mot verdiene de er tuftet på.

Denne frekkheten støter vi også på når sensuren på internett skal rettferdiggjøres

«Lover om ytringsfriheten dekker kun statlig sensur», begynner resonnementet. «Derfor er det liberalt å sensurere deg, siden man slik kun stadfester private selskapers rett til å gjøre som de vil med egne data. Om du protesterer mot at de sensurerer deg, er det dermed du som er den autoritære!»

Slik skriker de ut i smerte mens de slår deg.

Slik snur de virkeligheten på hodet.

Argumentet er så idiotisk at det knapt fortjener en respons, men respondere får man gjøre likevel, siden så mange later til å kjøpe det

For det første ville de samme menneskene nok ikke foreslå (i hvert fall ikke foreløpig) at eksempelvis restauranter bør nekte å betjene kunder på grunn av deres religiøse eller politiske overbevisninger. I Norge straffes slik diskriminering med bot eller fengsel inntil 6 måneder. Så da er det ikke helt klart hvorfor folk bare kan ekskluderes fra vår tids offentlige markedsplass av idéer på et slikt grunnlag.

Det er både i de norske og amerikanske grunnlovsfedres ånd å behandle sosiale medier som et offentlig torg, med de samme beskyttelsene og begrensningene dette måtte bære med seg. En slik tolkning reflekteres også i en historisk avgjørelse i USAs høyesterett (Packingham mot North Carolina 2017), hvor dommerne enstemmig vedtok at sosiale medier er et moderne offentlig torg.

Hva andre jurister måtte mene, med sin tolkning av anakronistiske lovverk vedtatt før teknologiseringen av samfunnet, er meg revnende likegyldig.

For det andre står vi overfor en situasjon av monopolistisk markedsmakt. Det amerikanske justisdepartementet anslår, med referanse til tidligere domsbestemmelser, at et monopol innebærer besittelsen av minst 50 prosent av markedsandelene, og med fordel over 70 prosent.

Google (som også eier YouTube) besitter 88 prosent av markedsandelene globalt. Om en ser bort fra kinesiskspråklige søkemotorer, blir andelen naturligvis enda høyere. Amazon går i 2021 forbi 50 prosent på det amerikanske markedet, hvor Facebook allerede har en andel på 77 prosent.

Disse selskapene har også konvergert. De samme typer mennesker, fra det samme geografiske området, med den samme verdensanskuelsen, koordinerer for å dirigere den politiske utviklingen i en bestemt retning. Teknogigantene holder således ikke bare et monopolistisk jerngrep over den elektroniske informasjonsflyten, de bedriver også kartellvirksomhet (i seg selv vanligvis nok til å gripe inn) for å slå ned på konkurrenter og demokratiske bevegelser.

Parler ble for eksempel motarbeidet av en allianse av de store teknoselskapene, etter at de seilte opp på førsteplass i appbutikkene som svar på sensuren av Trump.

Selv om Parler har markedsført seg som en konkurrent til Twitter, ble de først suspendert av Google. Apple fulgte opp med å fjerne dem fra appbutikkene. Så satte Amazon inn dødsstøtet ved å få leverandøren til å legge ned hele siden. Nå finner de ingen nye leverandører, fordi alle frykter konsekvensene av å inngå et samarbeid som kan vekke vreden til en samlet front bestående av teknogigantene, den politiske klassen, den svertende pressen og den lovløse mobben.

Parlers sjef har fått sin privatadresse offentliggjort, og har etter et stort antall dødstrusler vært nødt til å gå i dekning med familien sin. Slik ruller systemet over dem som utfordrer det

Allerede da alle teknogigantene kom sammen for å fryse ut konspirasjonssiden Infowars, var jeg fristet til å sitere det kjente diktet til den tyske presten Martin Niemöller: «Først kom de etter …»

Få var villig til å stå opp for dem, siden deres vert Alex Jones strødde om seg med så mange eksentriske teorier. Men sensur har en tendens til å bli selvforsterkende over tid. For hvis X fjernes, hvorfor da ikke også Y etter samme logikk? Og når man tenker seg litt grundigere om, hvorfor kan ikke denne carte blanche forlenges til også å gi Z et velfortjent spark bak? Og dersom Z er irriterende …

Vel, nå som presidenten av Amerikas forente stater har blitt frosset ut, er ingen virkelig uangripelige lenger.

Etter det amerikanske valget i 2016, samme år som det ble avslørt at Facebook utviklet sensurverktøy for å innynde seg hos kinesiske myndigheter som plasserer millioner av egne borgere i omskoleringsleirer, ble det avholdt krisemøter i Mordor (også kjent som Silicon Valley). På agendaen: «Hvordan kan vi hindre dette i å gjenta seg?» Disse selskapene har makten til å svinge mange titalls millioner velgere, en makt de (mis)brukte for alt den var verdt i 2020.

Budskapet er ikke til å ta feil av: Det er dem, og ikke (den stadig mer manipulerte) befolkningen, som skal diktere valgutfall

Venstresiden har en lang historie med å motarbeide korporativ makt. Men når de multinasjonale selskapene oppnår hegemonisk markedsmakt, så forsvinner plutselig denne bekymringen. For så lenge makten blir anvendt mot konservative, kan en slik utvikling alltids hilses velkommen.

Selv markedsliberalismens far Adam Smith skrev i Wealth of Nations (1776) at monopoler måtte reguleres, siden disse var sammenlignbare med en tyrannisk statsmakt. Til og med Friedrich Hayek, Milton Friedman og Karl Popper mente at monopoler var en uakseptabel fare for konsumentene.

Siden når ble egentlig venstresiden mer markedsliberale enn noen av kapitalismens ivrigste forsvarere som har vandret på jorden?

For det tredje innføres sensuren ikke bare på Big Techs eget initiativ, men som følge av massivt statlig press.

Mens republikanerne har arbeidet for å bevare åpenheten for alle, noe de beklageligvis misbrukte muligheten sin til, kommer det helt andre signaler fra venstresiden. Deres krav sikter seg ikke inn mot å bevare ytringsrommet, men å innskrenke det for deres politiske motstandere. Demokratene, EU, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og en rekke andre statlige aktører truer med enorme bøter om ikke «desinformasjon» (det vil i praksis si meninger de er uenige i) slås enda hardere ned på av våre teknologiske overherrer.

Venstresidens gallionsfigurer reagerer med rungende jubel hver gang konservative meningsmotstandere slynges ut av plattformene.

Dermed er ikke sensuren bare drevet frem av monopolistiske og kartellaktige markedsentiteter, men den er også politisk styrt.

For det fjerde handlet aldri ytringsfriheten bare om et vern fra statlige inngrep, slik den for eksempel står nedtegnet i paragraf 100 i den norske Grunnloven, men er snarere et generelt prinsipp for å ivareta et klima av fri meningsutveksling.

Den som reduserer ytringsfriheten til et rettslig konsept, har ikke forstått stort av det, eller gjør seg mye dummere enn hva de egentlig er. Det er nemlig like reduksjonistisk og falskt som å foreslå at demokratiske verdier bare består i å gå til valgurnene hvert fjerde år.

Venstresiden skrøner med at de ikke bryter med ytringsfrihetsprinsippet om de ekskluderer deg fra det offentlige ordskiftet, akademia eller sosiale medier, siden du tross alt fremdeles kan ytre deg fritt på et gatehjørne. Vel, inntil de rettferdiggjør den voldelige motdemonstrasjonen som mønstres mot deg, naturligvis. Eller foreslår at du kanskje bør miste jobben din for å gjøre nettopp det. Eller at du må holde deg innendørs nå, siden det er en pandemi på gang, mens marxistene i Black Lives Matter fritt marsjerer forbi vinduet ditt.

Ytringsfrihet frigjør deg tross alt ikke fra konsekvenser, liker de å minne oss om.

Den gir deg heller ikke rett til noen plattform, kan de legge til.

Friheten til å snakke gir deg da ingen rett til å bli hørt.

Slik tømmer de ytringsfriheten gradvis for innhold – i en salamiseringsstrategi hvor det skjæres vekk én pølsesnabb av gangen – inntil det ikke er noen som helst substans igjen av den. For om ytringsfriheten ikke gir deg mulighet til å tale der noen lytter, så er den i ferd med å bli ganske verdiløs.

Venstresidens forståelse av ytringsfriheten nærmer seg sakte 1984-dystopiens, hvor protagonisten Winston så seg nødt til å skrible ned sine politiske følelser på et papir i en bortgjemt krok av sin egen leilighet. Men selv ikke i den romanen ville statsmakten drømme om å proklamere seg selv som frihetens voktere mens de innskrenket borgernes friheter på denne måten. Da har man gått hinsides selv Orwells politiske satire.

Et vanlig argument for å begrense ytringsfriheten – ofte mobilisert for å komme sensuren på sosiale medier til unnsetning – er at den ikke gir deg retten til å rope «ild!» i et fullsatt teater. Dette eksempelet skriver seg tilbake til den amerikanske høyesteretts argumentasjon i Schenck mot USA (1919).

Om en går tilbake til saken, ser man hvor stygg analogien virkelig er: Den jødiske sosialisten Charles Schenk ble dømt under den nye spionasjeloven for å dele ut flygeblader mot amerikaneres deltagelse i første verdenskrig. Hans arresterte meningsfelle Eugene Debs tapte også i høyesterett året etter, for den forbrytelsen å ha oppfordret sine landsmenn til ikke å verve seg til militæret.

De ropte altså «ild!» når ikke bare et teater stod i flammer, men store deler av Europa

Slik var tilstanden i det amerikanske samfunnet under Woodrow Wilson, enda en av disse selvutnevnte «progressive liberalistene» – som da som nå stod i bresjen for kraftige angrep på konstitusjonelle friheter.

(Når Wilson da ikke var opptatt med fremvisninger av sin yndlingsfilm, The Clansman (1915), i Det hvite hus. En film med tema om hvor vidunderlig Ku Klux Klans lynsjinger av svarte var. At de norske institusjonene av rasehygiene utgikk fra de progressive akademiske miljøene, og i hovedsak møtte seriøs motstand fra konservative kristne, er en annen ubehagelig historisk sannhet holdt tilbake i vår vidunderlige grunnskole. Bare en liten digresjon …)

Gjengitt under er min tidligere sammenfatning av John Stuart Mills berømte forsvar av ytringsfriheten, en passende motgift til alt dette autoritære svermeriet:

John Stuart Mill understreker i Om Friheten (1859) at sensur er galt fordi vi alle besitter en del av sannheten. Selv om den som knebles skulle ta feil helhetlig sett, har vedkommende sannsynligvis altså delvis rett, og siden den rådende opinion på et hvilket som helst subjekt sjelden er fullstendig sann, er det kun ved kollisjonen av motstridende meninger at man har sjansen til å få fatt i den gjenstående sannhet.

Mill går så langt som å hevde at «dersom hele menneskeheten minus én var av én oppfatning, og kun én person holdt motsatt mening, ville ikke menneskeheten være mer berettiget til å tie denne ene personen enn han, dersom han hadde makten til det, hadde vært berettiget til å tie hele menneskeheten.»

Videre demonstrerer Mill at historien er full av meninger holdt av én generasjon som den ultimate sannhet, for så å bli ansett som falske og absurde av den neste. Ved å kneble noen forutsetter vi dermed intet mindre enn vår egen ufeilbarlighet. Den som gjør det, mangler intellektuell modenhet og grunnleggende visdom, og egner seg derfor, ironisk nok, minst til å avgjøre hva slags idéer en kan eller ikke kan presenteres for.

Det finnes ingen allvitende overdommer som kan definere hva som er sant og usant.

Om en gir et organ dette ansvaret, så er man virkelig på ville veier. Definisjonsmakt på sannheten har vært utgangspunktet til alle autoritære systemer. Det ender bestandig med et tempel av løgner, hvor ikke engang selvinnlysende sannheter tolereres.

«Frihet er alltid og eksklusivt frihet for den som tenker annerledes», var Rosa Luxemburgs velartikulerte og modige påminnelse til bolsjevikene i kjølvannet av den russiske revolusjon (der tsarveldet var autoritært, avslørte de sosialistiske frigjørerne seg veldig fort som totalitære).

For hva er vel verdien av en ytringsfrihet som kun verner om populære meninger? Det er da de upopulære meningene som først og fremst har behov for en slik beskyttelse.

Man har sett en lignende tankerekke fra en annen fremragende tenker på venstresiden, lingvisten Noam Chomsky:

Ufasjonable, eksentriske meninger er nettopp hva ytringsfriheten er til for. Da venstreradikaleren Noam Chomsky forsvarte ytringsfriheten til den franske holocaustfornekteren Robert Faurisson på 1970-tallet, påpekte han at «det finnes to typer mennesker i verden: De som tror på ytringsfrihet og de som ikke gjør det», og poengerte deretter at «dersom man ikke tror på ytringsfrihet for de en avskyr, så tror man ikke på det overhodet.»

Chomsky minnet om at Goebbels også var en riktig så stor tilhenger av ytringsfriheten for dem som var enige med ham, og det var Stalin også.

Nylig rykket han ut og advarte mot at teknogigantene var i ferd med å omgjøre hele verden til et stort Kina. Chomsky er, for å sette skapet på plass her, en venstreintellektuell som forsvarte regimet til Hugo Chavez med nebb og klør. Hvor langt ute på den autoritære skalaen er egentlig våre påståtte «liberale» oppdragere da?

Ytringsfriheten er ikke bare et prinsipp som er til for individets egen del. Det er en mekanisme for fredelig konfliktresolusjon og for å tilnærme seg sannheten gjennom deliberasjon. Antagelig mer enn noe annet prinsipp har den bidratt til vår sivilisasjons harmoni, fremgang og suksess:

Sensur leder i enden til en situasjon av den sterkestes rett, hvilket ikke bare bærer med seg utøvelse av vold – der man brenner bøker, vil man som kjent til slutt brenne mennesker – men som også, fra et rasjonelt ståsted, er omtrent like nyttig som at vitenskapsmenn skulle bryte håndbak seg imellom for å avgjøre hvilken hypotese det var mest hold i.

Det leder en simpelthen ikke nærmere sannheten.

En i Twitter-mobben som nylig forlangte at NRKs Fredrik Solvang skulle trekke tilbake invitasjonen til Resetts Helge Lurås, argumenterte med at man nå satt med veldig god forskning på dette. Ved å slippe til «slike synspunkter» som Lurås stod for, ville nemlig disse vokse i samfunnet.

Hva tåpene innrømmer, er med andre ord at deres meningsmotstandere må stenges ute i kulden, fordi deres egne idéer er dømt til å tape i en rettferdig konkurranse med dem.

Det tviler jeg ikke ett sekund på

Sannheten er en både farlig og mektig venn.

Farlig fordi intet regime ville overleve den – og de som blir sett i et slikt lugubert selskap, raskt vil gjøre seg til en samfunnsfiende.

Mektig fordi den hører evigheten til, mens alle dens fiender er høyst midlertidige. Ikke lar sannheten seg avlive heller, om den så ble angrepet av hver eneste partikkel i universet.

Man kan dermed overse sannheten om man lyster – og gjerne indoktrinere hele samfunnet til å benekte den de kommende tusen år, skulle man erverve makten til det – men den vil fremdeles være der.

Og den vil bestandig komme seirende ut til slutt.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂