Gjesteskribent

I vårt møte med islam er ytringsfriheten et av de første områdene som blir problematisert. Ytringsfriheten blir kritisert på grunn av at den kan brukes til å krenke meningsmotstandere, eller fordi noen kan bli inspirert til å forfølge ytringer som tilkjennegir kritisk holdning til islam ut i det ekstreme. Vi er blitt skeptiske til karikaturer og negative karakteristikker, det skaper stereotyper hevdes det. Brenning av Koranen fremstilles som det verste man kan finne på, alt på grunn av muslimers voldelige reaksjoner. Men er hva konsekvensene av denne holdningen? Kan kostnadene bli større enn vi tror? Blir det noe igjen av den frie liberale rettsstaten vi så ofte hyller og dyrker?

Karikaturen ovenfor er tegnet av Ragnvald Blix i 1943, og viser hva som ventet oss med et nytt år under nazismens regime. Ragnvald Blix er kjent for sine mange karikaturtegninger av nazismen og dens lederskap. Men selv om han bodde i Sverige, turte han ikke annet enn å tegne under pseudonymet Stig Höök. Selv for 70 år siden kunne det være farlig å bruke karikaturer som politisk virkemiddel.

Ragnvald Blix er imidlertid ikke den eneste som brukte satire og karikaturer som kampmiddel.

Charlie Chaplins film, Diktatoren, er et fremragende eksempel på bruk av parodi i film, men også her var det motstand, i USA var det til dels sterke reaksjoner. Man måtte ikke tirre Hitler…

Bruk av karikaturer har altså en lang historie, f.eks gjorde Martin Luther og den katolske kirken begge utstrakt bruk av slike tegninger for å få frem sine poeng i den harde kampen under reformasjonen. Tegningene var ofte av en karakter som får vår tids karikaturer til å fremstå som de reneste glansbilder.

Ovenfor ser vi Luther presentert som djevelens sekkepipe. Men også Luther var knallhard mot pavedømmet. Under ser vi en tegning der paven og hans kardinaler presenteres som avføring fra djevelen selv. (Pavens fødsel av Lucas Cranach)

Reaksjonene fra pavekirken lot ikke vente på seg, men Luther ga ikke opp av den grunn, og bør slik sett være en inspirasjon for vår tids aktivister.

I forbindelse med karikaturtegningene av Muhammed tok flere til orde for at tegningene ikke burde publiseres. Den vestlige verden må ikke møte islam med konfrontasjon var argumentet, og det kan nok forsvares, men ikke nødvendigvis. For hvorfor er det ingen som stiller det avgjørende spørsmålet: Hvem er det som konfronterer hvem? Kritikk av religion og politiske ideologier har lang tradisjon i Norge.

Øverlands «Kristendom, den tiende landeplage», burde være velkjent, og som vist ovenfor har vi en lang tradisjon for latterliggjøring av motstandere, både politiske og teologiske. Når muslimer vil nekte oss i å publisere karikaturtegninger, er det et direkte angrep på denne tradisjonen, og forsvaret for den er også viktig.

Men ikke alle liker denne måten å kjempe eller å tenke på. Psykolog Gudrun Kolderup skrev for en tid tilbake i Vårt Land at vi må gå inn for dialog fremfor konfrontasjon (20.jan 2010) fordi «gjennom dialog vil vi kunne lære mer om både den andre og om oss selv.» Men har dialogtilhengerne tenkt over at vi ikke trenger å lære mer om islam? Kan det være at vi har nok kunnskap om islam til å avvise kravet om dialog? Eller er det slik at dialog skal være virkemiddelet uansett motstander? Skal også staten velge et slikt virkemiddel?

For en avis er det forskjell å avvise trykking av tegningene og det å gå inn for dialog. Ved å velge dialogen tar en et standpunkt i den verdikampen som foregår. Den aksepterer at også andre kan ha rett i de store spørsmålene. Men da er ikke lenger kristendommen sannheten, vår liberale rettsstat blir bare en fiksjon. En slik strategi finner jeg derfor problematisk. Man kan imidlertid avvise publisering, men stå fast på hva en mener om islam, da forfekter man ikke verdirelativismen, men står fast på at det finnes en sannhet. Som avis kan det derfor være riktig for f.eks Vårt Land å ikke trykke tegningene, men de bør forsvare alle som velger å gjøre det, og i den situasjonen andre aviser kom opp i, kunne nok en solidaritetsaksjon vært på sin plass.

Kristne vil nok hevde at vi er vi kalt til å leve i fred med våre medmennesker, der overbærenhet og tilgivelse er en dyd. De skal ikke sette noen i en posisjon som tvinger ham, ut fra en kulturell kontekst, å begå handlinger han i utgangspunktet ikke ønsker. Det kan derfor være galt for en kristen å tegne karikaturtegninger av Muhammed. På den annen side er det et aspekt med hensyn til islam vi ikke må glemme, og det er at islam ikke bare er en religion for enkeltindividet, men en religion med autoritære politiske ambisjoner for hele samfunnet. Bruk av karikaturtegninger og latterliggjøring kan derfor sees på som en politisk kamp, en kamp som er nødvendig for at friheten skal bevares, og i en slik kamp må vi være forberedt på motstand. Det er et aldri så lite paradoks at norske medier og politikere ikke forstår at voldelige reaksjoner på vestlig latterliggjøring er et bevis for at kampen er riktig, at islam i slike situasjoner avslører sitt sanne jeg. Også kristne må kunne delta i denne kampen, på samme måte som Luther kjempet mot paven.

Noen misliker offentliggjøring av karikaturtegninger fordi det fører til vold mot ikke-muslimer i muslimske land. Problemet med dette synspunktet er at vi lar andres umoralske valg bestemme våre egne handlinger. Det viktigste argumentet er imidlertid at vi ikke vet hvor det vil ende. Det er naivt å tro at voldelige reaksjoner bare vil gjelde latterliggjøring. Vi vet hvor vanskelig det er for konvertitter i muslimske land. I Egypt kan kirker ikke forholde seg til dem, de må leve i skjul. Hva gjør vi den dagen muslimer i Norge fremmer samme krav overfor oss? Vi vet at det å stå imot vil medføre fare for vold og overgrep. Hvorfor er det grunn til å tro at dagens dialogtilhengere vil forholde seg annerledes overfor islams holdning til apostasi enn til latterliggjøring?

De samme argumentene som brukes om karikaturene brukes stadig oftere også om ytringer. Stadig flere bruker begrepet ytringsansvar. Lars Gule skrev i et innlegg på Verdidebatt at:

«For hvis det som blir ytret er hatefullt, menneskeverdskrenkende, alarmistisk, konspirasjonsteoretisk og/eller aggressivt i sin form og sitt innhold, så kan dette lede til ganske så konkrete overgrep og uhyggelige handlinger.»

Videre sier Gule at:

«Å kreve at den som yterer seg utviser ytringsansvar, har intet med sensur og/eller knebling å gjøre. For selve kravet om å utvise slikt ansvar, er samtidig å stille noen til ansvar for deres ytringer.»

Lars Gule forståelse av begrepet ytringsansvar er interessant, for hva innebærer egentlig ytringsansvar? Gule er opptatt av at ytringer kan føre til handlinger, men ser åpenbart bare for seg ytringer som kan plasseres på poltikkens høyre fløy. Men det blir en smule selvmotsigende. For alle holdninger kan føre til og forsvares med ekstreme midler. Hva med den farlige aksjonen mot monstermaster i Hardangerfjorden? Var de som konstruerte begrepet monstermast ansvarlig for påfølgende aksjoner? For det begrepet er jo både ekstremt og aggressivt. Skal ikke marxistene få ytre det de vil fordi revolusjon kan bli en konsekvens? Eller hva med alle angrep på konservative kristne? Det snakkes aldri om ytringsansvar i slike situasjoner.

Gule hevder at de som ytrer seg mot islam og det flerkulturelle samfunnet skal tåle å bli kritisert. Men hvem av kritikerne har motsatt seg det? Det Gule gjør, er at han konstruerer en kobling mellom ytringene og handlinger som fungerer som et redskap i en politisk kamp. Hans påstand om at det handler om å imøtegå kritikk er oppkonstruert. Det har aldri vært et problem.

Tenk etter, så tror jeg de fleste ser hvor dagens tilhengere av ytringsansvar vil.

Begrepet ytringsansvar er en konstruksjon som viser avsenders autoritære tilbøyeligheter, der formålet ikke er å oppfordre til debatt og forsvar for en samfunnsform. Nei, det er å umuliggjøre diskusjon om vår tids store utfordringer. Dersom debattanter skal ta hensyn til mulige reaksjoner både hos motstandere og hos ekstreme meningsfeller, ja, da ha vi forkastet friheten fordi kostnaden blir for høy, vi underkaster oss det autoritære vi ønsker å bekjempe.

Men la oss gå til staten, Hva bør staten gjøre i møte med utsagn og handlinger som opprører muslimer, for når det komme til stykket, er det muslimer som er problemet.

Problemene oppstår når vi venter på hva staten skal gjøre i situasjoner der ytringer medfører kostnader. Mange personer ønsker ikke å fornærme eller håne andres religiøse overbevisning og mener at det fra et etisk ståsted er galt for dem å opptre slik. En slik holdning er selvfølgelig helt i orden. Men skal staten opptre som et enkeltindivid? Hvilken etikk skal den legge til grunn for sine valg? Altfor ofte hører vi mennesker som vil at den individuelle etikken også skal være statens etikk, men da blander vi to ulike verdener, og det blir feil. Staten skal ikke tilgi. Staten skal straffe lovbryterne. Staten skal ikke beskytte noen mot krenkelse, staten skal i ytringsfrihetens navn beskytte dem som krenker. Og de som reagerer på krenkelse med vold, har vist at de ikke hører hjemme i en liberal fri rettsstat. Det er statens oppgave å straffe dem. Staten skal ikke beskytte dem mot de krenkelser de mener seg forulempet av. Staten skal ikke la seg styre av sentimentalt føleri, der øyeblikkets gode følelse er normen for hva som er riktig. Staten må bygges på en moral, ikke et lappeteppe av ulike oppfatninger og lovbud. Å akseptere at innbyggerne velger ulike rettsoppfatninger fører til anarki, lovløshet og oppløsning av samfunnets strukturer. Staten kan ikke akseptere at noen vil leve etter en tro som forutsetter drap på meningsmotstandere. Det var ikke for ingenting at kristendommen ble innført med makt. Det var ikke for å frelse mennesker, det var for å sikre staten en objektiv sannhet som plattform for videre lovgivning og nasjonsbygging.

En stat kan ikke både beskytte dem som på ulik måte kritiserer islam, på samme tid som den beskytter muslimer som går inn for å ta livet av kritikerne. Staten kan ikke ha en slik schizofren holdning til rett og galt. Men da vil nok noen si at en slik kritikk også vil ramme marxistene. Skal vi ikke tillate dem å argumentere for revolusjon? Deres holdning til vår oppfattelse av rett og galt bryter, som islam, med grunnleggende liberale verdier. Ja, det er riktig, men det er en avgjørende forskjell på marxister og muslimer. Marxister arbeider for revolusjon, mens muslimer som demonstrerer mot Koranbrennere eller gitte karikaturtegnere lever etter sine idealer i det øyeblikket de demonstrerer. De lever allerede i et parallellsamfunn, sharia definerer rammene for deres liv. Nå har vi også hatt enkelte marxistiske grupper som har opptrådt på samme måte, som f.eks tyske RAF, men da har samfunnet motarbeidet dem med alle midler, noe vi ikke kan si om de muslimske demonstrantene utenfor Stortinget.

Luthers kamp mot pavekirken var en sterkt medvirkende årsak til den senere oppløsning av det tysk-romerske keiserriket, det bør være et tankekors for de som aksepterer en utvikling av et muslimsk parallell-samfunn i den vestlige verden.

Å akseptere kravet om ytringsansvar er det samme som å gi opp kampen mot autoritære krefter som bruker motstand som unnskyldning for overgrep og vold. Friheten har aldri vært gratis, den har mennesket alltid måtte kjempe for.