Kommentar

For en tid siden hadde undertegnede et innlegg på Verdidebatt der jeg gjorde rede for islams møte med nazismen. Bakgrunnen for innlegget var boka Nazi Palestine. The Plans for the Extermination of the Jews in Palestine som Klaus-Michael Mallmann og Martin Cüppers gav ut i 2005. Den gir en detaljert oversikt over hva Tyskland tenkte med sitt samarbeid med araberne, og hvordan araberne forholdt seg til nazistenes ideologiske plattform.

Innlegget førte til sterke reaksjoner fra journalist Øyvind Strømmen, og han er ikke den eneste om reagerer på sammenligninger mellom islam og tradisjonelle høyreekstreme bevegelser. Men hvorfor får vi slike reaksjoner? Hva er det teoretiske grunnlaget for den relativiseringen vi ser av muslimsk vold?

Når vi diskuterer islam, er det viktig å være klar over hva vi egentlig diskuterer. Debatten går raskt over til å dreie seg om religionens forutsetninger, ikke dens opprinnelige innhold. Og dette dreier seg ikke bare om islam. I diskusjonen om homofiles plass i kirken, finner vi en analog problemstilling. Frontene står mellom konservative og liberale, mellom bibeltro og de som vil tolke teksten inn i vår egen kontekst. Det hele er egentlig en ideologisk debatt, der ikke-troende religionsvitere ( og representanter for mange andre faggreiner) mener seg meningsberettiget til å utlede religioners utvikling og årsaker til religiøses handlinger.

På samme måte som få eller ingen trekker i tvil Bibelens ord om homofilt samliv, kan vi ikke bortforklare islamske teksters budskap om jødehat og krav om sharialovgivning. Spørsmålet blir om tekstene har relevans i dag og om tidligere tiders praksis har noe å si for vår tolkning av dem. Er bibeltro kristne og bokstavtro muslimer bare parkert i utviklingen? Har de gått glipp av opplysningstiden, og er de egentlig alle sammen misforståtte humanister?

I diskusjonen om islams møte med nazismen, er det liten grunn til å sette spørsmålstegn ved det som fant sted i Midtøsten før utbruddet av 2VK. Islamske ledere og lærde omfavnet nazismen lenge før Tyskland ble en erklært fiende av Storbritannia, og vennskapet startet samtidig med at Storbritannia ble mer restriktiv overfor jødisk innvandring til Palestina. Det var læren som sådan den muslimske verden applauderte, ikke nazismens mulige geopolitiske funksjon.

En slik framlegging av historien møter motbør. Vi kan ikke sammenligne to tankesett som har så ulike forutsetninger er omkvedet, og påstanden om ideers utvikling går igjen. Det som skjedde i går trenger ikke skje i dag. Det blir det samme som å sammenlikne epler og pærer, det er noe vi rett og slett ikke kan gjøre. Men vi gjør det uansett stadig vekk. Vi drøfter ulike ideologiers forhold til begreper som frihet, likhet og rettferdighet. Menneskesynet i marxismen og liberalismen settes opp mot hverandre og drøftes. Ideologier fra ulike epoker sammenlignes. Slik holder vi på. Hele tiden. Vi spør oss selv: Hva er forutsetningene for demokratiske styresett? Komparativ, eller sammenlignende politikk, kaller vi det i statsvitenskapen, men religionsviterne blir fornærmet når vi stiller spørsmål med islams kvaliteter i så måte. Ja, det er som om islam ikke eksisterer, det er åpenbart bare muslimer som gjør det.

Religionsvitenskapen (det er vanskelig å peke ut en spesifikk vitenskap, vi har religionsosiologi, religionspsykologi osv. Poenget er at det synes å være noen fellestrekk i deres møte med islam, og hvordan de formidler dette til offentligheten, så la oss kalle dem religionsvitere, for alle mener de å vite noe om islam) preges av sine aksiomer, på samme måte som religionene religionsviterne vil studere.

Marxismen med sin konfliktteori søker å forklare endringer og religiøs atferd ut fra en kamp om makt mellom grupper. Undertrykkelse skaper motstand, en motstand som vil forsvinne i likeverdige samfunn, og kvinnefrigjøringen med sine aborter og høye skilsmisserater er for en konfliktteoretiker uttrykk for redusert makt til mannen.

Men ikke alle er marxister, langt derifra. Også fra konservativt og liberalt hold kommer påstanden om at religioner er i stadig endring. Funksjonalismen har et annet analysefokus enn konfliktteoretikerne, den ser på hvordan en religion funksjonerer, og viser til hvordan for eksempel sosiale endringer vil lede til endringer i religiøs praksis. Kvinnefrigjøring innenfor religiøse grupper vil oppstå som en konsekvens av at familiens oppgaver endres ( f.eks på grunn av teknologisk utvikling), det er ikke en underliggende konflikt som leder til endringen, slik en konfliktteoretiker vil hevde.

Nå er det ikke slik at enhver religionsviter har et avklart forhold til sin ideologiske plattform. Vi hører mange som anvender flere modeller, men ofte er det en moralsk overbygning knyttet til analysen. Terror og overgrep blir relativisert fordi man har som mål å finne en årsakssammenheng eller en funksjonell forklaring på handlingene. Det er en overbevisning om historiens gang som minner om religiøs fanatisme.

Nå vil nok noen si at religiøses atferd viser at religioner endres. Men da glemmer man noe viktig, og det er at atferd ikke alltid er det samme som akseptert religiøs atferd. La oss ta noen eksempler:
Det er vanlig å vise til hyppigheten av samboerskap som et bevis på at kristendommen har endret syn i samlivsetikken. Det at så mange kristne par bor sammen uten å være gift, blir et bevis i seg selv på at religionen endres. Men da glemmer man både motkreftene og historien. Det har nesten fra dag 1 vært debatt om samboerskap innenfor kristenheten. I middelalderen var det svært vanlig at prester i Norge hadde friller, dvs samboerlignende forhold. Men det var alltid krefter som arbeidet imot, og i dette tilfellet tapte de liberale, en seier som har bestått inntil vår egen tid. Bibelens ord vant i middelalderen, og det er ingen grunn til å tro at den ikke skal vinne igjen. Også i muslimske land finner vi tilsvarende eksempler, blant annet Tyrkia som er på vei tilbake til et mer konservativt islam etter mange år med sekularisering.

Alle religioner opplever at noen tilhengere velger andre løsninger enn det utgangspunktet foreskriver. Spørsmålet er om vi da snakker om samme religion, eller om det er nye religioner som blir grunnlagt. Når for eksempel Åpen Kirkegruppe kaller Gud for mor, må vi kunne drøfte om det fortsatt er kristendom vi taler om, men en religionsviter vil nok hevde at det bare er kristendommen som endrer seg. For ham har Bibelen ingen normativ kraft. At det oppstår grupper med andre meninger innenfor perifere læresetninger, endrer ikke dette. Det har f.eks vært debatt om dåpslæren i hele kristendommens historie, men troen på Jesus Kristus har vært felles.

Men la oss gå tilbake til islam.

Det er påfallende hvordan mange religionsvitere (og andre) tar et funksjonalistisk perspektiv, og gir majoritetssamfunnet ansvaret dersom det ikke skjer en endring i islam. Ut fra en funksjonalistisk tilnærming må vi være med på å legge grunnlaget for endringer, vi må integrere muslimer på en måte som gir islam en ny funksjon i et pluralt samfunn. Dette innebærer at dersom jeg ikke tror at islam vil endre seg, og forholder meg til muslimer som bokstavtro, vil det være mitt ansvar at de fortsetter med sin konservative tro.

I en stor undersøkelse fra den tyske tenketanken Friedrich-Ebert-Stiftung (Stavanger Aftenblad 19/11) viser det seg at europeere er svært skeptiske til islam, og en av forskerne, sosialpsykologen Beate Küpper, finner omfanget av fordommer veldig bekymringsverdig. Hun mener at disse fordommene mot islam blir akseptert fordi det ikke eksisterer et politisk klima som gjør den typen ytringer uakseptabel, og hevder til slutt at det er denne fremmedfiendtligheten som skaper personer som ABB.

Det er grunn til å ta holdningene til forskere som Beate Küpper på alvor, for hun gir et godt eksempel på hva konsekvensen av funksjonalismen blir i praksis. Islam er ifølge Küpper ikke en fare, å påstå det er fremmedhat og er en fare for demokratiet, fordi en slik argumentering kan lede til høyreekstrem vold. At fordommene kan være uttrykk for reell kunnskap blir ikke vurdert, det vil være det samme som å bryte med det ideologiske utgangspunktet. Det er i lys av slike synspunkt vi må forstå reaksjonene fra AUF. Dette er deres virkelighet.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at demokratiets grunnvoller vil bli rykket bort dersom holdningene til Küpper blir stående. Når debatten om religionens plass i samfunnet, og dens evne til å være med på å bygge opp demokratiske samfunn, preges av religionsvitere o.l. får vi en debatt på falske premisser. Religionsvitere oppfatter som vi har sett, ofte religiøses handlinger som et produkt av andre forhold enn troens grunnlag, det vil si det dens tilhengere finner hellig. At personer som ikke tror at det finnes en dimensjon utover det rent materielle, skal fortelle troende mennesker at deres handlinger ikke er et resultat av deres overbevisning, kan oppleves uvirkelig, men det er dagens virkelighet. Den største utfordringen er imidlertid den posisjonen de har fått som premissleverandører til det politiske apparatet og partienes utforming av praktisk politikk. Politikerne tror de har fått servert sannheten om religiøses motiver, og det bør noen snart utfordre dem på. Vi må ta debatten om vår frihet bort fra akademikere hvis agenda er høyst tvilsom.

16. juli 2005 hevdet Vårt Land at de muslimske selvmordsbomberne i London var preget av “håpløshet og fremmedgjøring”, og vi vet alle at ABB ikke vil møte samme forståelse for sine handlinger. I det øyeblikk vi innser dette enkle faktum, vil vi forstå hvorfor så mange reagerer på sammenligninger mellom islam og nazismen; å akseptere en slik sammenligning må for våre religionsvitere føre til forståelse for nazistisk terror og dermed til forståelse for ABB, og det er mer enn vi kan leve med.

There can be no neutrality between right and wrong, sa Theodoore Roosevelt. Forkaster vi dette faktum, forkaster vi alt hva vår vestlige tradisjon er bygget på. Å gå bort fra troen på at religioner i seg selv kan lede til vold, å påstå at årsaken til islams voldelige natur ligger i konflikt- eller funksjonelle årsaker, gjør oss nøytrale til rett og galt.

Kjell Skartveit
Statsviter