De omfattende overgrepene mot kvinner flere steder i Europa nyttårsaften er et tegn på at Europa gjennomgår større kulturelle endringer enn mange av oss liker å tenke på.

Når europeiske kvinner ikke lenger kan bevege seg trygt ute i det offentlige rom, og heller ikke får den nødvendige beskyttelsen fra sine egne, er det grunn til å spørre hva som har gått galt, hvorfor sikkerheten er blitt borte.

Kristendommens betydning

Det er ikke slik at Europas kvinner alltid har vært trygge. Det var med kristendommen likeverdet ble en realitet. Ikke likestilling i marxistisk forstand, men likeverd i en rettslig forståelse. Kvinner var kvinner og menn var menn. De hadde ulike roller, men menneskeverdet var det samme.

Polygami ble praktisert i førkristen tid. Harald Hårfagre hadde flere koner og fikk mellom ni og 20 sønner med dem. Kirken fikk imidlertid innført et frivillig monogamt ekteskap ved lov, og trengte derfor ikke å bruke religiøse argumenter i møte med polygamistene. Det religiøse argumentet var allerede brukt ved lovgivningen, anvendelsen av loven var sekulær. Men det var også rasjonelle argumenter for det monogame ekteskapet. Ved et dødsfall hendte det ofte at fjernere slektninger var interessert i å tilegne seg en arv og gjorde det ved å henvise til at avdødes sønn eller datter var født utenfor ekteskap. Men en ekteskapsinngåelse var en offentlig sak og lett å kontrollere og håndheve, og bare ektefødte barn ble gitt arverett.

ANNONSE

Men det var ikke bare ekteskapslovgivningen som påvirket kvinnesynet. Ifølge historikeren Arnved Nedkvitne spilte også kirkens holdning til slaveri en avgjørende rolle for kvinnesynet. Kirken insisterte ifølge Nedkvitne ikke på et lovforbud mot slaveri (Klassekampen 18/11 2013), men forsøkte å gjøre det religiøst belastende å holde slaver. Kirken fikk lovfestet at bøndene skulle frigi en slave på den årlige tingsamlingen, og dersom det ble forsømt, skulle det betales en bot til biskopen. Med dette ga kirken klar beskjed om at slavehold ikke var i samsvar med kristen etikk, og på 1100-tallet var slaveriet borte.

Nedkvitne mener at kombinasjonen av monogami og fordømmelse av slaveriet ga grunnlag for den sterke husfruen vi finner i middelalderen, for kirkens likebehandling hadde utgangspunkt i at synden var lik for alle, at vi i møte med Gud var alle like. Kvinnen fikk dermed et teologisk forsvar for sitt menneskeverd og sin stilling, et forsvar det ble umulig å komme utenom.

Ridderidealet

Men selv om kvinnen var mannen likeverdig, visste mannen at han var den sterke part, og middelalderen innleder en periode i europeisk kultur der mannen møter kvinnen med respekt for henne som kvinne. Han visste at kvinnen måtte beskyttes, og middelalderens ridderideal var ikke et uttrykk for mannssjåvinisme eller patriarkalsk overformynderi. Flere historikere mener at ridderidealet er en av de åndelige bevegelsene som har bidratt mest til å humanisere mennesket. Med riddereden lovet den kommende ridderen «etter beste evne og med sitt liv og gods å beskytte den hellige kristne tro, bekjempe all urett, styrke fred og rettferdighet, beskytte far- og morløse barn, jomfruer og enker og være tro mot konge og land». Og selv om det var få som maktet å leve opp til idealet, gjennomsyret det allikevel tidsånden, det stod som et ideelt påbud, noe å strekke seg etter. Og som et resultat av dette ble kvinnens situasjon stadig bedre. Sikkerheten økte, straffen for voldtekt var for eksempel svært streng, gjerne døden.

knight

For selv om mannen visste at han var kvinnen fysisk overlegen, mente han ut fra troen at de var likeverdige, og han opptrådte derfor galant overfor den svake part, eller som Alain Finkielkraut skriver (Den ulykkelige identiteten):

Men galanteriet er ikke bare hensynsfullhet overfor den svake part. Den er først og fremst en ære for feminiteten. Den skyldes en felles forståelse av det faktum at kvinner vekker behag, og at det er lov, for ikke å si anbefalt, å møte dem med ærbødighet. En galant mann kaster seg ikke over kvinnen, han forplikter seg til å forføre dem på deres måte, ifølge regler de selv har fastsatt: Han sjekker dem opp ved å gjøre kur til dem.

Men tidene endret seg, og med industrialisering og klassekamp var det et nytt kvinnesyn som vokste frem; marxismens kjønnsløse likhetsideal. Kvinnen kvittet seg med kristendommen og deretter med mannen, hun ville klare seg selv, det ble kalt kvinnefrigjøring. Fri abort uten mannens samtykke var ikke noe problem. Han var redusert til en bleieskiftene tjener hvis oppgave var å tilfredsstille kvinnens behov. Men hun var trygg. Vestens menn behandlet sine kvinner med samme respekt som før, selv om det kunne hagle skjellsord hvis galanteriet ble for tydelig. Kvinneaktivistene arbeidet stort sett med ett mål for øyet: Hvordan skape et samfunn der kvinnen i størst mulig grad kunne klare seg selv, fra reproduksjon med kunstig befruktning til økonomisk uavhengighet.

Så kom muslimene, og det ble tyst

Med overgrepene i Køln er det ikke lenger mulig å hevde at en er uvitende om hva som skjer, men allikevel tier Vestens kvinneaktivister. Ropene etter dem er mange, få forstår hvorfor engasjementet er fraværende. Men svaret på det er, når man først ser det, et rystende eksempel på hvor langt ned vår sivilisasjon er sunket. For dagens kvinneaktivister innser at med islams inntog er spillereglene endret, nå møter de menn som anser deres feminitet som en stående invitasjon. Selvfølgelig gjelder det ikke alle, men mange nok til å ødelegge tryggheten, og alle deler de en kulturell bagasje som stiller dem uforstående til kristenhetens forsvar og respekt for kvinnen, at Faderen skulle bruke en kvinne for å føde sin sønn er blasfemi for dem, og det setter dem i opposisjon til våre dypeste røtter. Vestens kvinner møter muslimske menn som forakter deres frihet, araberne hånte europeernes kvinneidealer alt i middelalderen, selv norske vikinger opplevde det, og nå er de her.

Europeiske kvinner er ikke lenger trygge, de blir antastet på åpen gate, og det som kan berge dem er det umulig å be om; deres skjebne ligger igjen i hendene til deres menn, det handler om noe så enkelt som fysisk beskyttelse og avstraffelse. Men det finnes ikke en kvinneaktivist i denne verden som vil nedverdige seg til, og innrømme at hun trenger beskyttelse og hjelp fra den hun så grundig forakter; mannen. For overgrepene nyttårsaften er en ideologisk sett umulig hendelse for kvinneaktivisten, hun trodde hun var sterk og selvstendig, og klarer derfor ikke å forholde seg til det som skjer, hennes frigjøring forutsatte nemlig det galante mannsidealet.

Europas kvinner er imidlertid ikke bare gjennomideologiserte rødstrømper, men selv konservative kvinner synes rådville, for det er en ny virkelighet som vokser opp foran øynene på dem. Våre politiske ledere overlater dem til seg selv; bedre overvåking av bybildet og oppfordring om ikke å gå alene, er den eneste hjelpen de får. Og Europas menn tier stort sett stille, de har ikke lenger en tro som kan legitimere et effektivt forsvar, de står alene i en håpløs kamp for sine koner og sine barn. Fellesskapet har sviktet, grensene er åpne og overgriperne er jo bare enkeltindivider. Det eksisterer ingen felles norm eller ideal å strekke seg etter, og det muliggjorde de massive overgrepene som fant sted nyttårshelgen; Europas menn vet ikke lenger hvordan de skal forsvare sine kvinner, i fare for å bli stemplet som rasister kan de ikke reagere før overgrepet er et faktum.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629