Sakset/Fra hofta

Etter Köln er det klarere enn før at tilstrømningen til Nord-Europa av menn i sosiologisk og hormonelt relevant alder fra det utvidede Midtøsten, utgjør et ordensproblem med seksuelt tilsnitt. Med tanke på det høyst beskjedne antallet menn fra Nord-Amerika eller det fjerne Østen som utgjør noe ordensproblem med seksuelt tilsnitt, er det for de aller fleste nærliggende å tenke seg at det har noe å gjøre med islam, som er fryktelig utbredt i det utvidede Midtøsten.

Denne forbudte tanken står stikk i strid med grunnsetningene i den rådende multikulturelle ideologien, og derfor har endel av dens talspersoner gått til pumpene for å si at et kvinnesyn som er bånn i bøtta slett ikke har noe med islam å gjøre. Det kan f.eks. ha å gjøre med at menn i sin alminnelighet innerst inne er noen ordentlige griser. Sosio-økonomiske forhold er heeelt sikkert viktige. Eller om det nå er et kulturproblem, så er det en generell patriarkalsk kultur som ikke kan forstås i større detalj – og tilsynelatende er det vanntette skott mellom patriarkalsk kultur og religion (om enn kristendommen og jødedommen muligens ikke alltid har vært ansett som like skyldfrie i så måte).

Man kan glise av slike hjelpeløse bortforklaringer, som noen av uforståelige grunner tar på alvor, eller man kan – nettopp derfor – gi ordet til modige kvinner fra muslimske kulturer som har tatt et oppgjør med kvinnesynet i islam. En av disse er den 32 år gamle tidligere Femen-aktivisten Zana Ramadani (bildet), som nylig er blitt intervjuet av Kathrin Spoerr i den tyske storavisen Die Welt.

Ramadani – som ble født inn i en muslimsk familie i Makedonia, men vokste opp i Nordrhein-Westfalen – sier at det som skjedde i Köln, kan skje overalt hvor det finnes muslimer. Og grunnen er etter hennes oppfatning at muslimske mødre oppdrar barna i samsvar med kvinnefiendtlige islamske verdier.

Die Welt: Etter ubehagelighetene på nyttårsaften – hvem skal man rette raseriet mot? Arabere, muslimer eller menn i sin alminnelighet?

Zana Ramadani: Helt klart mot muslimer. Ikke bare mot muslimske menn, men også mot muslimske kvinner, spesielt muslimske mødre. Kvinnesynet vi ble konfrontert med på nyttårsaften, er vanlig i hele den islamske kulturkrets. I Makedonia, der jeg kommer fra, hadde nøyaktig det samme kunnet skje blant muslimer. Også i Pakistan eller Bangladesh. I hvert eneste islamsk land hadde det kunnet skje, og der skjer det også daglig. Det skyldes verdiene. Islamske verdier.

Hvilke verdier er det tale om?

Disse: Kvinner er tjenestefolk eller like gjerne slavinner. Vi er en vare. Vi har å oppføre oss dydig. Ser vi en mann for lenge inn i øynene, opphisser eller forarger vi ham. Alt vi gjør og alt vi er, er provokasjoner. Derfor må vi tildekkes. Og med dette fortelles menn at de er voldtektsmenn og totalt underkastet sine drifter.

Det er ikke noe genetisk ved arabere som gjør dem til overgripere, mener Ramadani. Problemet er oppdragelsen. Kvinner i skjørt eller trange bukser er fritt vilt, og menn klarer ikke å holde fingrene av fatet. Denne oppfatningen er nedverdigende for begge kjønn. Paradoksalt nok er det kvinnene som viderebringer de kvinnefiendelige verdiene, simpelthen fordi de er mødre:

Hvordan fester slike verdier seg i menn?

I den islamske kulturen er det slik at det nesten alltid er kvinnene som har ansvar for barneoppdragelse. Kvinnene har de samme verdiene som de selv har fått lide under, og innforlivet med dem bringer de dem videre både til sønner og døtre. Guttene skjemmes bort og behandles som prinser fra de er små. Jentene oppdras i hovedsak til dydighet. De må fra første stund delta i husarbeidet, og hjelpe mamma med å stelle for de mannlige familiemedlemmene.

Opplevde De det samme i Deres muslimske familie?

Ja, i ekstrem grad. Jeg har en bror. Moren min skjemte ham bort og føyet ham i alt. Som jente ble jeg derimot oppdratt med utrolig strenghet. Jeg hadde ingen friheter, og hvis jeg likevel lekte ute med venner, kalte hun meg helt fra jeg var liten både for dritt og hore – lenge før jeg i det hele tatt visste hva hore betydde. Jeg frigjorde meg i en lang og smertefull kamp med min egen familie. Men min bror lever, glad og fornøyd, i samsvar med muslimske familieverdier.

Dette gjelder naturligvis ikke alle, understreker 32-åringen. Men den nedarvede kulturen stikker dypt. Et av dens utslag er en æreskultur som resulterer i jomfruhysteri.

Så mødrene er også medskyldige i den seksuelle undertrykkelsen?

Ja. Enhver islamsk mor lærer sine døtre at de bare har verdi dersom de begynner ekteskapet som jomfru. Man må forbli i ekteskapet. Man kan ikke skilles, man må alltid utholde sin skjebne.

Er dette noe nytt, eller har det alltid vært slik?

Slik var det alltid, men ingen interesserte seg for det. Media har unngått det, så lenge kvinneforakten holdt seg innenfor lukkede islamske miljøer. Men nå, etter det som skjedde i Köln, er man blitt oppmerksom på fenomenet. Fenomenet at kvinner ikke teller i islam. Men den som i likhet meg meg har vokst opp med islam, kjenner ikke noe annet.

Men i hvilken grad er dette et religionsproblem snarere enn et kulturproblem – i den grad de to overhodet kan forstås uavhengig av hverandre? Koranen er tvetydig, sier Ramadani. På enkelte steder i de islamske kildene lovprises kvinnene. Det hjelper lite hvis tradisjonen ikke fremhever dem, for

den muslimske hverdagen har også andre sider, og det kommer godt til uttrykk i følgende koranvers: ”Kvinnen er din åker, bruk din åker som du vil”. Kvinnen som åker, som seksualobjekt til mannens frie avbenyttelse – når man lærer dette videre til sine sønner og døtre, undrer man seg knapt over det som skjedde i Köln, og som ellers skjer over alt i den muslimske kulturkrets. For meg er det innlysende at dette har noe med islam å gjøre.

Ukulturen ledsages av press og vold:

De fleste holder kjeft og godtar alt. Sin egen rolle og sin egen mindreverdighet. Fra de er små bærer de for eksempel hijab frivillig i skolegården i Berlin, og allerede som skoleelever forakter de jenter som ikke gjør det. Slike jenter forårsaker et vanvittig gruppepress. Og det finnes andre som i likhet med meg selv gjør opprør. I årevis fikk jeg juling, til og med så mye at jeg i dagevis ikke kunne sitte. Det var min mor som slo, aldri min far. Slik er det nesten alltid, det er mødrene som slår. Mødrene ydmyker og mishandler ulydige døtre. Etter en stund lærte jeg at det var best å holde kjeft, av redsel for slag og smerter.

Muslimske familier lever i en parallell kultur, fortsetter hun. Vestlige verdier er irrelevante, eller enda verre: de foraktes. Men noen, henne selv inkludert, blir tiltrukket. Det holder ikke. Det står for mye på spill.

Hva kan vi gjøre i Tyskland for ikke å importere denne middelalderen sammen med migrantene?

Man kan gjøre mye. Vi må slutte med å tro at det ikke har noe med islam å gjøre. Det har svært mye med islam å gjøre. Vi må forlange ganske mye av migrantene, spesielt av de kvinnelige.

Og deretter?

Språkkurs er ikke nok. Vi må innlede et verdibytte i hodene deres. De må få nærkontakt med vestlige verdier. Vi må gi kvinnene styrke i forholdet til mennene sine. I dag er det jo slik at når en islamsk familie møter på et offentlig kontor, tier kvinnen, mens mannen prater mer eller snarere mindre forståelig. Om kvinnene hadde hatt mer kompetanse, ville de ikke lenger være så avhengige av mennene.

Hvordan skal det løses i praksis?

Med borgerkurs. Obligatoriske for alle kvinner. De som nekter å delta, skal heller ikke få noen penger. Kvinnen er nøkkelen til familien. Vi må vise mere mot når vi forsvarer våre verdier. Vi må tvinge muslimene. Uten tvang er det ikke mulig. Vi må slutte med den falske toleransen overfor islam. Islam vil ødelegge våre verdier, og det må vi forhindre.

Sjansen er dessverre stor for at Ramadani taler for døve ører. Det er så mye mer komfortabelt å la det islamske parallellsamfunnet seile sin egen sjø, og eventuelt for syns skyld låne øre til helt andre stemmer enn hennes med islamsk bakgrunn. Verden vil bedras, og da passer ikke Ramadanis alt annet enn rosenrøde virkelighetsbeskrivelse inn.

 

Die Welt (Documents oversettelse)

Mest lest