Iranian demonstrators march in Tehran in 2011, during a protest asking the government to intensify its enforcement of the Islamic dress code.

Vårt Land er opptatt av de store tingene i livet og har som mål å vise at vår egen kultur ikke på noen måte er bedre enn islam. Denne gangen er det bryllupsskikker det er tale om, for avisen har oppdaget at det finner sted maktmisbruk og undertrykking i norske kirker: Norske bruder lar seg bli overlevert til brudgommen av sin egen far, etter at han har fulgt henne opp til alteret og brudgommen, og det kan ikke avisen ha noe av, for det er patriarkalsk og forkastelig.

wedding.father.bride

I flere dager har avisen gjort rede for hvilket utdatert kvinnesyn skikken representerer, det er som om djevelen selv står bak det hele, for i lørdagens utgave går politisk redaktør Berit Aalborg virkelig av skaftet, og skriver:

De fleste kaller det tradisjon når fedre følger døtre opp kirkegulvet, og gir henne til ektemannen. Men undertrykkende når muslimske kvinner velger å bruke hijab.

Og hun skriver videre:

ANNONSE

Men det store paradokset kommer imidlertid hvis vi aksepterer at den viktorianske bryllupstradisjonen kun er tradisjon, men anklager muslimske kvinner som selv velger å bruke hijab, for å bruke et kvinneundertrykkende plagg. Når de sier det som norske bruder, at valget er frivillig, velger vi da å lytte til og tro på det?

Sannheten er at både den kristen-viktorianske bryllupstradisjonen og den muslimske hijaben bærer i seg dimensjoner av noe religiøst, noe kulturelt og noe patriarkalsk.

Når det gjelder tradisjon kontra likestilling i både kristen og muslimsk kulturkrets, er det kanskje på tide å innrømme dette: Det er lettere å se flisen i din søsters øye, enn bjelken i ditt eget.

Det er noe med løgn, jo større den blir, og hvor mer troverdig avsenderen er, jo vanskeligere er det å avvise den. Mekanismen er enkel; vi tror ikke at fornuftige mennesker vil utsette seg for den faren det er å bli avslørt i å lyve i slike dimensjoner. Av den grunn er det få som sier imot når forskere, politikere og journalister relativiserer muslimske overgrep. Når løgnen blir stor nok, blir den også mer troverdig, og derfor kan Berit Aalborg frimodig skrive at norske kvinner har en bjelke i sitt likestillingsøye, mens muslimske kvinner har en flis.

Berit Aalborg vet at hun ikke snakker sant, men Vårt Land har investert så mye politisk kapital i det multikulturelle prosjektet at alt er blitt lov, selv den groveste løgn.

I den muslimske verden er overgrepene mot kvinner av en slik karakter at vi ikke orker å snakke om det. Hver dag blir jenter og kvinner drept av sine egne nærmeste, og det av den enkle grunn at de har krenket familiens ære, ved for eksempel å gå kledd slik de selv ønsker. Etter den muslimske revolusjonen i Iran i 1979 var det to ting som raskt ble innført: polygami og kleskoder for kvinner. Det var ingen frihet, bare tvang. Hijaben representerer en seksualisering av kvinnen Vesten ikke forstår, den bekrefter kvinnen som et rent seksuelt objekt, uten annen verdi enn å forsvare mannens ære. Eller som den egyptiske taxisjåføren sa til NRKs journalist Sigurd Falkenberg Mikkelsen da han ble far til en datter: «Sigurd, du vet i Midtøsten foretrekker vi gutter.» Og det er ikke noe nytt. Den engelske journalisten H.V. Morton skrev i mellomkrigstiden om sitt møte med muslimske beduiner i den egyptiske ørkenen: Kona til en av dem var dødssyk, men mannen ville ikke la en mannlig lege se til henne. Til slutt ga han etter, men først etter å ha gjort det klart at han kom til å skille seg fra henne dersom legen fikk se noe av kroppen hennes.

Det er så langt fra den kristne kulturen som det er mulig å komme.

Skal man si noe om den viktorianske bryllupstradisjonen, der faren overleverer datteren til svigersønnen, må det være at den symboliserer at datteren nå flytter ut fra foreldrene, fra deres beskyttelse og inn i et nytt hjem. Kvinnens frihet til selv å velge har alltid vært grunnpilaren i det kristne ekteskapet. Det er ikke snakk om en avtale mellom far og svigersønn, der ansvar og økonomi er en del av bildet. I den kristne tradisjonen skal mannen beskytte kvinnen, og i bryllupet overtar ektemannen den funksjonen.  I vår likestilte tidsalder er det en gammelmodig tanke, men undertrykkende er det ikke. Det handler om at i vår kultur elsker vi våre kvinner og døtre, fedre og ektemenn har ofret sine liv for dem, i visshet om at det er kjennetegnet på en sivilisasjon mer human enn noen annen vi har erfart.

I møte med en muslimsk voldskultur vil nok selv Berit Aalborg rope på hjelp fra noen som kan beskytte henne, den dagen hun ikke ønsker å akseptere muslimske kleskoder. Det aner meg at hun da ikke vil nevne noe om bjelker og fliser.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629