En artikkel i det tyske grønn-venstres hovedorgan Tageszeitung, gir et interessant innblikk i hvordan den radikale liksomfeministiske venstresiden ofrer muslimske kvinners frihet til fordel for en brutalt undertrykkende patriarkalsk islamsk kultur når det oppstår konflikt mellom deres narrativ av Vesten som undertrykkende sivilisasjon, og resten av verden som undertrykt. 

Den iranske journalisten Masih Alinejad kjemper mot regimet i Iran. I Tyskland blir hun angrepet fra venstre for å gi næring til kolonial vestlig tenkning, rasisme og islamofobi. 

Fra sitt eksil i New York oppfordrer Alinejad iranske kvinner til å ta av seg hijaben i protest mot religiøs og patriarkalsk undertrykkelse.

Vestlige feminister ofrer «eksotiske» feminister

Dagen før Salman Rushdie ble stukket i nakken med kniv, sto det en artikkel i Tageszeitung (TAZ), som problematiserte spørsmålet om hvorvidt den iransk-amerikanske journalisten Masih Alinejad er en legitim stemme i kampen mot mullahenes regime i Teheran. 

Svaret fra grønn-venstre er: 

– Alinejad har ikke rett til å kritisere mullahene. Beklager. 

Tageszeitung-journalisten Julia Neumann er mindre bekymret for iranske kvinner som risikerer arrestasjon, ydmykelse, tortur og voldtekt for å protestere mot den obligatoriske hodebekledningen, enn for at kvinnenes kamp for frihet skal gi næring til en negativ vestlig fortelling om islam – nøre opp under «islamofobi» og i verste fall den politiske høyresiden.

Masih Alinejad er ikke bare farlig, hun er ekstremt farlig, skal vi tro Tageszeitung. Hun bekrefter kolonitidens fortellinger om islam og bygger opp om vestlig selvrettferdighet. 

Kampen for frigjøring er et produkt av «hvit» tenkning:

Alinejad bygger opp om fortellingen om at kvinner skal frigjøres fra hijaben og dermed fra islam. Det hun indirekte hevder er at «hvite menn skal beskytte farvede kvinner mot farvede menn».

Ideen om at hijab er et uttrykk for ufrihet, kommer fra Vesten. Og den er svært farlig.

Fjerner symbolet på undertrykkelse

Vi ville tro det er omvendt. Hvis det er noe som er farlig må det være det motsatte: Å argumentere for at kvinner i det globale syd er Vestens redskaper når de kjemper for sin frihet.

Iranske kvinner har ingen likestilling. Ifølge loven har de bare halve mannens verdi. Hijaben er et sentralt symbol på denne undertrykkelsen. 

Når en kvinne i offentlighet tar av seg hijaben kjemper hun mot mer enn selve plagget; hun kjemper mot systematisk undertrykkelse.

Masih Alinejad er for det iranske regime en like så stor fiende og et like sannsynlig angrepsmål som Salman Rushdie. Hun har vært forsøkt kidnappet og nylig ble hun jaktet av en mann bevæpnet med en ladet AK-47.

Ifølge FBI var målet med kidnappingsforsøket å bringe henne til Iran for å stille henne for retten der. Iranske aviser har angivelig publisert bilder av henne med rep rundt halsen.

Delegitimerer «de andres» kvinnekamp

Det er interessant hvordan et venstreorientert magasin som TAZ kan bagatellisere og delegitimere kvinnekamp i andre kulturer, ved å fremstille det som høyreorientert, postkolonialistisk vestlig propaganda.

Et høydepunktet i argumentasjonen er sammenligningen mellom den obligatoriske hijaben i Iran og det selvpålagte tørkleet til nonner i Europa. For Neumann er det ingen forskjell mellom å dekke seg til under tvang, og å gjøre det frivillig.

Denne type sammenligninger er en kulturrelativistisk postmoderne paradedisiplin. I boken Veiled Reality sammenligner Christina von Braun (niese av rakettforskeren Wernher von Braun) omskjæring, såkalt kjønnslemlestelse, med kosmetisk kirurgi. Igjen ser vi hvordan vestlig frihet relativiseres for å bagatellisere og rettferdiggjøre overgrep i «undertrykte» kulturer; hvordan omtale av undertrykkelse i ikke-vestlige samfunn følges opp av refleksreferanser til påstått undertrykkelse i Vesten. 

I 1999 kritiserte eksiliraneren Haideh Moghissi i boken Feminism and Islamic Fundamentalism, postmoderne vestlige intellektuelle for med sin relativisme ikke å støtte undertrykte iranerne, men tvert imot det iranske regime. Han påpekte hvordan de aksepterer omstendigheter i islamske samfunn som de selv ville avvise.

Rasistisk dobbeltstandard i antirasistisk forkledning

Denne rasistiske dobbeltstandarden kommer i antirasistisk forkledning: Hvis du ikke vil bygge opp under et europeisk kolonialistisk verdensbilde, må du ifølge denne logikken ukritisk anerkjenne andre kulturer som de er – for dem en konstruert autentisk eksotisk verden.

I den venstreorienterte antivestlige logikken blir kritikk av tvang og overgrep i den «autentiske eksotiske verden» til et rasistisk angrep på en globalt undertrykt minoritet. I deres verdensbilde er alle islamkritikere løpegutter for «ytre høyre» – selv de som i likhet med Masih Alinejad har opplevd og flyktet fra muslimenes undertrykkelse.

På den annen side blir apologeter for radikal islam hyllet. Talsmenn for hijab får spalteplass og taletid i mediene – mantraer à la ‘min hijab, mitt valg’ messes inn i befolkningen fra tidlig alder og med offentlighetens velsignelse. De samme krefter er presis forutsigelig ved volds- og terrorhandlinger utført av muslimer: 

– Det har ingen ting med islam å gjøre.

Da Salman Rushdie fikk en kniv stukket inn i halsen, klarte ikke vår statsminister å se annet enn at motivet var «uklart». Kan det tenkes at han ikke visste at det var utlyst en fatwa mot Rushdie? 

Det skandaløse for venstresiden – i dette tilfelle den rødgrønne venstresiden – er ikke at muslimer utøver vold.

Det som er skandaløst er «islamofob» fordømmelse av volden fra «høyreekstremt» hold.

Ettersom islamismen styrker seg vil trusselen mot kritikerne øke. Venstreorienterte kulturrelativister er medskyldig i den utviklingen.

Les også:

Iran: – Vi fokuserer spesielt på kvinnenes rettigheter

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!