Kommentar

Da SUF brøt med SF, var de borgerlige mediene fascinert (- den gang var det virkelig noe som het og var «borgerpressa»). Dagbladet kjørte en serie på fenomenet og besøkte Duplo-trykk på Helsfyr i Oslo. Duplo-trykk var kjernen i SUF. Man hadde den kinesiske ambassaden som kunde, og de pøste ut propaganda for Mao og kulturrevolusjonen.

Dagbladet skrev med skrekk-beundring om hvor effektive de revolusjonære var: Selv den nye telefonen som fungerte som sentralbord, var skrekkinngytende effektiv. Kjell Arnljot Wig og Per Øyvind Heradstveit arrangerte direktesendte, flere timer lange debatter fra studenentes egen ølstue, Dovrehallen i Storgata. Det var godt politisk teater. Tron Øgrim hadde samme frekkhet som en Usman Rana eller Bushra Ishaq idag. Det var denne «Hvem er du som våger å motsi oss»-tonen, som de ansvarlige i Norge er så påvirkelige for. De får dårlig samvittighet umiddelbart, og klynker.

Det var noen forsøk på motstand. Michael Grundt Spang i VG var forhatt. Likeledes Egil Sundar i Aftenposten.

30 – 40 år senere ser mediene saken fra venstre kant. Når de dekker demonstrasjonene ved klimakonferansen i København, er de interessert i drama, vold og offer/overgriper. Når den ene part er kledd i opprørsutstyr og representerer staten, er han/hun suspekt. En politimann kan ikke være idealist, per definisjon, og det er idealistene som vinner dagen. At politiet kanskje representerer noe som er en forutsetning for demonstrasjonsretten overhodet, synes ikke å streife journalistene. De har kjøpt det antiautoritære budskapet: Reclaim power. Fuck the system.

Hvis politiet bruker vold, er det per definisjon galt. Som Jan-Erik Smilden skrev i Dagbladet: Danskene har noe å lære av Norge.

I Norge lever man i troen på at Norge er et unntak. Dette er en form for supremasisme. Man er priviligert, et unntak. Det er fremdeles borgerskapets sønner og døtre som demonstrerer, og de er sjokkert og krenket når en politimann/kvinne smiler av at de ligger nede. Det streifer dem ikke at politiet har en annen klassebakgrunn og at smilet skyldes at de godt ser hvem de har med å gjøre. Borgerskapets sønner og døtre ser ikke seg selv. De er verdens navle.

Dette arrogante enfoldet er medieeliten og symbolmanipulatørene fulle av. Den produserer konsensus, og man undres hva som skal til for å bryte gjennom den selvforherligende rustningen.

Den norske eliten har fått tilsig av nye ekstremister som viser den samme krenkede vrede og forurettethet, som fører enetale og kaller det dialog. Den norske eliten har ingenting å stille opp. Den har selv gjort Samtalen til enetale. Sammen fører de De døves dialog.

I dette nye rommet (det er neppe tilfeldig at Jagland kalte sitt prosjekt Det norske hus) legger ikke historien lenger noen bindinger. ML-bevegelsen opphevet de historiske rammer for hva det var mulig å tenke og si. Det er den verste siden ved totalitarismen – den er en kontinuerlig revisjonisme, omskriving av fortid og nåtid.

Et eksempel på at våre nye flittige landsmenn har overtatt disse dydene, er en artikkel master i religionshistorie ved UiO, Hiba Khan, skrev i Dagsavisen 10. mars 2009, to dager etter at Sara Azmeh Rasmussen hadde tent på en hijab på kvinnedagen. Dette gjorde et voldsomt inntrykk på Khan: Hun brente min hijab. For å gi en målestokk på hvor vondt det gjorde, sammenligner hun det med Inger Hagerups berømte dikt «Aust-Vågøy», fra mars 1941.

Pol Pot kommer på en måte hjem til Norge: ML-erne dyrket ham på avstand. Nå utfolder ideologien seg midt iblant oss.

«La våre hjerter hugge/med harde, vonde slag./De brente våre gårder./De gjorde det i dag.»

Jeg har alltid blitt rørt av Inger Hagerups dikt fra mars 1941. I dag, mars 2009, ga den meg en ny betydning. Så vondt gjør det faktisk. Aldri før har jeg følt meg mer fremmed i mitt eget land, som i de siste ukene. Jeg er overrasket og dypt skuffet over hvilken vei hijabdebatten har tatt vei hen og over kvinner som Siv Jensen og Karita Bekkemellem som stolt har hevdet at de vil redde oss – oss stakkarslige, svake muslimske kvinner som ikke vet vårt beste.

Jeg er lei. Lei av å tie og la dem tro det de vil. Det er snakk om et tøystykke. Om jeg ønsker å ha den på hodet – skal ingen i verden ha rett til å rive den av meg, på lik linje som ingen skal ha rett til å tvinge den på meg. Og jobben jeg gjør blir like bra, om jeg gjør det med skjerf i halsen, eller skaut på hodet. Det er hodet jeg dekker, ikke hjernen.

Hijaben er for meg frihet. Hvilken rett har noen til å hevde at jeg lyver? Hvorfor er det slik at så lenge man er enig med disse kvinnene blir man sett på som sterk, og idet man har en annen mening er man plutselig et svakt, hjernevasket offer? Jeg føler meg undertrykket og undervurdert som en ressurssterk, godt utdannet norsk kvinne, ikke av hijaben, men av kvinner som Jensen, Bekkemellem og Rasmussen. Azmeh Rasmussen satte fyr på en hijab 8. mars 2009. Hun fikk støtte av stortingsrepresentant Arild Stokkan Grande fra Ap.

Idet Rasmussen satte fyr på hijaben, satte hun samtidig fyr på kvinners frihet til å velge – og det selveste på den internasjonale kvinnedagen. «Det kan ikke forsvares», hogger mitt hjerte, med harde vonde slag…

Den lille epistelen rommer mye: Hvordan inngå et fellesskap med et menneske som mener at det å brenne en hijab utløser samme følelse som et Telavåg? Hva sier det om hennes oppfattelse av okkupasjonen, av vold, av rett og galt, av historien? Samtidig som hun i neste åndedrag sier at det bare handler om et tøystykke. Men det var altså kvinners frihet Sara Azmeh Rasmussen brente. Krig, urett og frihet rotes til, klippes opp og settes sammen på helt nye måter.

Dette er ekstremisme, og det som skremmer er at den er så utilgjengelig. Den vokser frem ved føttene til en Kari Vogt ved Universitetet i Oslo. Igjen er det ved de høyeste læresteder at ekstremismen blomstrer. Lærdom er ingen hindring. Det tyder på en dyptgående krise i det såkalt borgerlige samfunnet, verre enn på 60-70-tallet. Den gang var ekstremismen riktignok kvasi-religiøs, men dog politisk. Nå er den kulturell-religiøs, med alt det innebærer av tabuer. Vi tør ikke si noe. Vi er avvæpnet.

Infantil

Islamistene kommer til dekket bord. Den forståelse for det totalitære som maoismen introduserte, overføres nå på islam. Det er ikke tilfeldig at det gjelder revolusjonen i Iran. Khomeinis revolusjon lånte av og var direkte inspirert av bolsjevismen/leninismen/maoismen. Mange venstreorienterte i Europa var begeistret for revolusjonen, og sympatien for den overgikk solidariteten med Salman Rushdie. Derfor kunne ikke Torvald Steen og Jan Guillou støtte Rushdie i 1989.

Dette svermeriet lever fortsatt. Marianne Bøe, religionsviter og doktorgradsstipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved universitetet i Bergen, skriver i Aftenposten 25. juni: Symbolsk makt. Dette er rett etter at Neda er drept, og Bøe vil gjerne forklare kvinnens rolle. Hun tror hun beskriver Iran, men beskriver i virkeligheten regimet, og forstår åpenbart ikke forskjellen. Hun tror at kvinnene i opposisjonsmarsjene er inspirert av Khomeinis kvinnesyn.

Søken etter en modell for den islamske kvinnen har vært en av republikkens hovedanliggender. Ayatollah Khomeini presenterte dette synet under slagordet: «Hverken øst eller vest». Mange fremhever fremdeles dette som et siktemål, nemlig at iranske kvinner hverken er som vestlige eller som andre muslimske kvinner. Den iranske tenkeren og sosiologen Ali Shariati har bidratt til å definere iranske kvinners rolle i samfunnet.

I boken Fatima er Fatima (1971) fremhever han Fatima Zahra, Profetens datter, som en viktig rollemodell for iranske kvinner. Istedenfor å velge vestlige kvinneidealer, hevdet Shariati at iranske kvinner ville finne sin ledestjerne i Fatimas modell. Han presenterte henne som den ideelle rollemodell på bakgrunn av hennes politiske talent, hennes fremragende måte å fortolke Koranen på og hennes sterke ansvarsfølelse overfor familie og slekt.

Dette er tragisk og paradoksalt. En muslimsk kvinne tror det å brenne en hijab er som tyskernes terror under annen verdenskrig. En norsk akademiker vil forklare Nedas død ved å vise til Ali Shariati, en av ideologene bak revolusjonen, inspirert av Franz Fanon, Marx og forkjemper for en rød shiisme.

Begge driver med høyere studier ved norske universiteter, og publiserer sine meninger i norske aviser. De er infantile, ubehjelpelige. Er dette Norges fremtid?