Gjesteskribent

Av Sara Azmeh Rasmussen, skribent

På den tradisjonsrike markeringen av kvinnedagen i Oslo ble det i år satt fyr på et islamsk slør. Snøballene haglet, og en av dem ruller fortsatt.

Seriøse samfunnsdebattanter grep tak i det undertrykkende og umoderne slipset og ble hengende i dilettantisk logikk. Representanter for viktige organisasjoner foreslo ironisk å brenne nisseluen. Rådgiver i Amnesty International, Patricia Kaatee, klaget over en ødelagt ungdomstid uten den «forbudte» og praktiske Bhen, og beskrev slørbrenningen som «bare tull». Hun slo også fast bare tolv dager etter denne solidaritetsaksjonen at slørbrenningen ikke på noen måte » bidro til noen kollektiv frigjøring av muslimske kvinner i Norge», og tilføyde: «Jeg mener den tvert imot har bidratt til å øke fordommer».

Sju knallrøde organisasjoner sendte et protestbrev til 8.mars-komiteen fordi den ikke prøvde å vise aksjonisten bort fra Youngstorget. Nestleder i Rødt, Ingrid Baltzersen og gamle AKPere, stilte i den islamistiske drakten på kvinnedagen i et desperat forsøk på å redde muslimske kvinners truede frihet. Siden har hun brukt tiden på å skrive debattinnlegg hvor slørbrenningen fremstilles som rasistisk, og 8.mars-komiteens demokratiske holdning som «et knefall for Siv Jensen og FrP». Den samme typen logikk benyttes av debattredaktør i Klassekampen Ali Esbati, som ikke evner å se kontekst, bakgrunn og mål når islam og islamismen kritiseres. På grunn av noen rasisters applaudering av aksjonen, blir en protest mot undertrykkende sosiale koder, som er gjennomført av en kulturell muslim med tilslørt mor og slekt kalt «et islamofobisk mediaspetakkel».

Aftenposten stiller så spørsmålet: Hva er det med religion? Igjen er religion i fokus, mens viktige faktorer og andre innfallsvinkler til komplekse sosio-politiske problemstillinger blir underordnet. Kommentatorer og politikere gjør forsøk på å svare. Religionsviter Torkel Brekke serverer offentligheten en faglig analyse som viser tydelig at han tilbringer langt mer tid på Blindern og i Civitas lokaler enn på gaten, på Grønland torg eller andre steder i verden hvor det virkelige livet blir levd. Brekkes elitistiske og relativistiske tilnærming vises særlig når han ler av nordmenn, muslimer og ikke-muslimer, som er urolige over islamismens vekst, spenninger i vårt pluralistiske samfunn og globaliseringens utfordringer. For nå må de jammen sette i gang og reformere hinduismen!

TV2s Kadafi Zaman likestiller en symbolmettet politisk handling med lettvinte komiske stunt, og er helt på linje med leder i muslimsk studentsamfunn, Bushra Ishaq, når han, og ifølge ham hele det muslimske miljøet, nekter å la seg bevege av budskapet som ble sendt 8.mars.

Representanter for Islamsk Råd Norge som melder seg inn og ut av samfunnsdebatten slik det passer dem, avviser nå debatten om slør og kvinnestillingen slik de i over 16 måneder har avvist debatten om homofili. Når rådet endelig kommer ut av skapet og får tilbake taleevnen, er beskjeden anklager om islamhets og mobbing fra ledende norske politikere og storsamfunnets side.

Og snøballen ruller og ruller. Men frem til nå har få sett henne, hun som er gjemt bak sløret, det eksotiske navnet og den mørke huden. Hun blir vist til et hjørne mens politiske partier, feministiske grupper, forskjellige organisasjoner og selvutnevnte rikssynsere meler hver sin egen kake og søker å styrke sin egen posisjon. Et betimelig spørsmål er hvorfor det ikke er mulig å føre en prinsipiell debatt om kjønn i dette landet når den involverer kvinner med en kompleks kulturell identitet? Mens vi går gjennom feminismens tredje bølge og en påstått maskulinitetskrise, kategoriseres fortsatt spørsmål om muslimske og minoritetskvinners rettigheter under religionsdebatten, i beste fall. Hun er ikke bare det annet kjønn, men også det annet mennesket.

Den hvite feministen nekter å bli værende i den historisk-kulturelt konstruerte underordnede posisjonen. Hun krever større kontroll i sengen, hjemmet, styrerommene og Stortinget. Når det annet mennesket trekkes inn, skjer det umiddelbart et paradigmeskifte. Det handler ikke lenger om biologi vs. kultur, essens vs. sosial konstruksjon, determinisme vs. fri vilje. Når det kjønnede vesenet er en tilslørt muslimsk kvinne faller debatten i vulgær polemikk. Og hennes stemme drukner i støyet.

Hun har få som taler på vegne av henne, som krever større anerkjennelse for hennes udiskutable rettigheter, som forsvarer henne mot en voksende islamsk ortodoks lobby. Når hennes sak blir forsøkt satt på dagsordenen, benytter lobbyens garde seg av demokratiets rike vokabular. Ord som respekt, toleranse og frihet misbrukes mot hennes frigjøringskamp. Det konstrueres utrolige begreper og merkelige synteser. For sløret er en vesentlig del av hennes «religiøse selvrealisering»! I gamle dager skilte man mellom på den ene siden religiøs praksis og et åndelig liv, og selvrealiseringen som ofte innebar verdslige aktiviteter på den andre siden. Nå smelter disse sammen i nettopp det islamske sløret. På samme måte som skillet mellom det offentlige og det private, religion og politikk blir visket ut gjennom dette plagget.

Slør blir av det konservative muslimske miljøet gjort til et religiøst imperativ, til selve veien til Gud og frelsen og en uløselig del av islamsk identitet. Hvem tør imøtegå de lærdes konsensus og de tilslørte kvinners vanetenkning? Hvem tør rope at det er uverdig å redusere den muslimske kvinnens kropp til en mark for politisk grensetrekning? Nylig har den norske offentligheten sett hvilken vrede slike spørsmål kan vekke. For hvis man insisterer på at det annet mennesket, må bli forfremmet til den likeverdige kvinnen og borgeren, og understreker at hennes kropp er hennes egen eie, et territorium for drømmer som ennå ikke er unnfanget, må man være forberedt på å bli et lett mål for snøballer fra både høyre, venstre og oven.

En ting er sikkert: tøystykket som mange mener er så uskyldig og betydningsløst at det ikke er verdt å hefte seg ved engang, har markert store skillelinjer på flere nivåer, verdimessig, sosialt og politisk. Symbolbrannen på Youngstorget 8.mars var motivert av nettopp denne forståelsen av sløret. Men snøballen ruller sin egen bane nå.

Opprinnelig trykt i VG mandag 30. mars 2009