Kommentar

Etter Berlinmurens fall 9. november 1989 oppdaget tyskerne at det var en annen mur det var vanskeligere å fjerne: den som satt inne i hodene på folk. Die Mauer im Kopf. Spørsmålet er om ikke hijab-debatten dreier seg om det samme. En ting er den utvendige hijaben, noe annet er den innvendige. Den som sitter i hodet.

Kanskje er det slik at i miljøer hvor hijaben dukker opp, er den ikke bare noe som bæreren har på seg. Det virker nesten som om den smitter av – som om også omgivelsene blir iført en mental hijab. Derfor skaper hijab spenning rundt seg. Denne spenningen opplever de muslimske jentene som aggresjon.

Hijab er kommunikasjon. Man ser det av spenningene den skaper i det tyrkiske samfunnet. Sløret utfordrer. Det er ikke til å undres over at reaksjonene blir sterke i det sekulære norske samfunnet.

På vei inn til Oslo igår kommer det en dame på toget på Gardermoen. Hun bærer dobbel hijab, både en svart og en hvit, slik at hodet sitter som innkapslet i en dykkerdrakt. Jeg kaster et fort blikk bort på henne og registrer at hun har piggene ute. Hun ser sint ut. Hun vet at hijaben skaper motvilje, og går derfor i en permanent tilstand av forsvar og motvilje mot omgivelsene. Men er det diskriminering, og er det omgivelsenens skyld?

Hijab handler om sex. Det handler om kjønn. Normal utveksling mellom kjønnene er et av de mest karakteristiske trekk ved moderne samfunn. Vanligvis legger vi ikke merke til det, for det kjennes helt normalt. Men når kvinner kommer i abayaer, burkaer og hijaber, reagerer vi. Vi forstår språket, hva som kommuniseres: lenker, tvang, forsøk på å dele kvinnene på midten og skjære vekk deres kvinnelighet. Den skal ikke lenger vises frem offentlig. Dette er for vanlige mennesker en hårreisende tanke. Det er en demonstrasjon av ufrihet og tvang som vi aldri har sett tidligere.

Derfor minner alle blikkene fra omgivelsene hijab-kvinnene om at de er fremmede i dette samfunnet. De føler seg i en permanent forsvarskamp, i utenforskapet. Men er det samfunnets skyld? Kvinnene velger selv, en del av dem, et plagg som symboliserer ufrihet og underkastelse.

Men den mest interessante biten er den indre hijaben. Den som ifører seg hijab, sier ja til premisser som snur det pluralistiske åpne samfunns verdier på hodet. Frihet = underkastelse, kvinnens plass er å være underordnet i et hierarki, trygghet er underkastelse, kjønnet, både forstått som kvinnelighet og kjønn, tilhører Gud og mannen. Det er en form for patriarkat som er oss helt fremmed.

Spesielt oppgivelsen av kvinnelighet kjennes truende. Det går sammen med en generelt kroppsfiendtlig holdning blant muslimer: billedforbudet, fiendtligheten til det plastiske, skulpturelle. Kjærlighet til kropp, til det kvinnelige og det skjønne, har en sammenheng.

Er det ikke også en sammenheng mellom skjønnhet/kvinnelighet, kunst og ytringsfrihet? Begge deler forutsetter nysgjerrighet, undring, avdekking, avsløring.

Noe skal forbli tildekket. Fullstendig avdekking er ikke pirrende, det degraderer og forflater. Slik er den kommersialiserte seksualiseringen en trussel både mot mannens og kvinnens seksualitet, og mot familien.

Men den utvendige tildekkingen som hijaben representerer, kjennes som et slag i ansiktet, som et angrep på noe som tilhører kulturelle instinkter.

Man må gjerne tillate hijab på arbeidsplassen og late som om den ikke betyr noe, som om den er et plagg som alle andre. Men den er ikke det. Den kommuniserer noe helt spesielt, og den tvinger omgivelsene til å ta stilling: De må selv iføre seg en indre hijab. Det gir ordet misjonering en helt ny betydning.

Les også

-
-
-
-
-