Kommentar

Tarig Ramadan sier at Vesten kulturelt penetrerer det muslimske sinn. Det skjer gjennom alt det vi omgir oss med, fra Microsoft, internett, Hollywood, moter, itunes, mobiltelefoner etc. Spesielt muslimer som lever i Vesten er utsatt. Derfor må de beskytte seg. Siden så mye av vestlig kultur er giret mot sansene, er kvinnene særlig utsatt. Hijab funger som et offentlig kyskhetsbelte.

Ekshibisjonisme

En spennende tanke som serveres i Hege Storhaugs siste bok, er at hijab og annen innkledning av kvinner, er en form for ekshibisjonisme. Når man sier det er for å vise sin lydighet for Gud, så kan det tillegges: Og vise den for andre mennesker. Som ikke tror eller som ikke er troende nok.

Det slår aldri bærerne av hijab at dette er anmassende for omgivelsene, som blir påtvunget andres religiøsitet på en måte som minner om misjonering.

Men tanken på «de andre» eksisterer ikke i dagens islam, ikke i den tradisjonelle og slett ikke i den islamistiske. Den er solipsistisk – kretsende om seg selv og ute av stand til å se noe fra de andres perspektiv.

Det er selvfølgelig et krise- og sykdomstegn. Men europeisk/vestlige borgerlige mennesker tar det som utslag av kultur.

Enveiskjørt

Ett kriterium på at man har tatt inn over seg moderne verdier, er evnen til å operere i et felles rom, der man anerkjenner visse felles regler. Muslimer har store vansker med det.
De opplever at friheten er noe som gir dem rett til å etablere og trumfe gjennom sitt eget. Demokrati er for dem hestehandel og kompromiss ut fra styrke. Men hva skjer med «de andre» når deres styrke vokser? Valget i Drammen og Oslo ga noen alvorlige advarsler.

Den samme utnyttelse av friheten ser vi i forhold til gymnastikk, mat, og kristne symboler. Man tenker kun langs egne parametre: Når Islamsk Råd i Norge sender spørsmål til partiene før valget, er det for å spørre om ting som bidrar til segregasjon, ikke integrasjon.

Paradoksalt nok har vestlig frihet gitt islamismen en frihet den mangler i mange muslimske land. Det betyr også friheten til å hovere. I Vesten har man mulighet til å vise at man er bedre enn de andre. Dette var en egenskap kristne pietister er forbundet med. Alle som kommer fra småsteder (hele Norge er ett småsted) kjenner noen av dette, og de er «typer» i litteraturen. Men islamister har en arroganse som får kristne pietister til å blekne.

Nyfrelst

Storhaug siterer den norske konvertitten Lene Amina Goubrini, som på www.islam.no fortalte om sin nyfrelste status – iført hijab:

Det å gå rundt med denne enorme følelsen av å ha lært så mye og ønske kontakt med andre muslimer, anerkjennelse og respekt, uten at noen kunne se meg som muslim, var vanskelig (…) Jeg ble sett på som «vanlig» ikke-troende, av både muslimer og ikke-muslimer. Jeg ville så gjerne vise hvem jeg var!

Alle kan nå se hva jeg står for, hva jeg tror på, min moral og min identitet! Min hijab er nemlig min identitet, det er den som viser hvem jeg er, jeg gjemmer meg ikke – jeg viser hvem jeg er! Jeg føler jeg er en del av den muslimske verden, og jeg er ikke redd for å vise det! Jeg går ute med hevet hode.

Her viser Goubrini tydelig at hun har behov for å skille seg ut, å vise sin tilhørighet i det offentlige rom, at hun tilhører ummaen. Med på lasset følger adskillelse fra vanlige mennesker, og fristelsen til å heve hodet og føle seg bedre ligger snublende nær. Det hjelper ikke om man er aldri så from. Fromheten kan også være en stille hovering.

Men dette er temaer vi kjenner så altfor godt fra kristne miljøer. Og vi trodde vi var ferdig med dem. Men vokterne av det offentlige rom later som om de ikke forstår problemstillingen. De ser ikke noe annet i hijab enn praktisering av religionsfrihet.

Sorg

Det er en tristhet i Storhaugs bok: Hun føler sorg som kvinne over hva hennes medsøstre opplever. I åpningskapitlet har Storhaug iført seg burka og subbete sko og forsøker å ta seg rundt i Oslo. Hun registrerer reaksjonene, som veksler mellom sjokk (iranere), raseri (eldre norske) og ignorering (den offisielle holdning) – dvs. hun behandles som om hun var en hvilken som helst kunde. Burkaen er luft. Men dermed blir kvinnen inne i burkaen også luft. Hun er ute av det menneskelige, hverdagslige fellesskap og er overlatt til seg selv, tumlende rundt i halvmørke, nesten ute av stand til å bevege seg.

Det får Storhaug til å tenke på hva de føler de som går rundt som vandrende telt, eller som blir tvunget til å bære hijab fra de er små: De blir tvangsskilt fra resten av samfunnet. Det er ikke deres valg. Noen har valgt for dem.

Storhaugs empati kjennes ekte. Jeg tror noen og enhver som ble tvunget inn i en burka, ville følt medynk. Men det må hun bare ikke, skriver feks. Zakia Ahmed Akkouh på dagbladet.no. Man vil ha seg frabedt at Storhaug snakker i minoritetskvinners navn. Som om dette er en rett disse kvinnene har mandat til å forvalte. Gruppetenkningen og konfrontasjonen ligger implisitt. Tvang og makt er valutaen det handles i. Alt i religionens navn.

Om noe er Storhaug for mild, og jeg mener hun tar feil i sin kronologiske gjennomgang av «slørets» historie. At overklasseatenere tildekket sine kvinner, er et annet fenomen enn hijab. Det er ytre likheter, men som Storhaug selv er inne på: Hijab fungerer innenfor et system der undertrykkelsen av kvinner står helt sentralt. Det later til å ha blitt enda mer sentralt med islamismens fremvekst, og forklaringen er såre enkel: fordi moderniteten frigjør kvinnen.

Puritanismen

Med vår puritanske arv burde vi ha gode forutsetninger for å forstå islamismen. Men det er som om vi ikke er istand til å tenke fornuftig. Vi ser historien i revers foran våre øyne og later som ingenting.

Men «de andre» ser: De muslimske jentene føler hvor annerledes de er. På mitt bosted har det det siste året dukket opp en god del jenter i den somaliske jilbab. Det ser, som svenskene sier, konstigt ut. Det føler nok også jentene, for når man møter dem, søker de blikket som om de vil spørre: – Ser du på meg? Og svaret er selvfølgelig ja. De står og henger sammen i skolegården, og omgivelsene velger «luft»-metoden.

En lokal butikk ansatte en ung jente med hijab. Man må være smart og oppvakt for å få en slik jobb på bondelandet. Men også hun spør med blikket: – Ser du på meg? Hijaben er en usynlig vegg. Jenta luktet sterkt av svette. Man får denne følelsen Hege beskriver: Man blir lei seg over at unge jenter behandles slik. At de ikke får lov å være kvinner.

Seksualitet

Islamismen er gjennomsyret av sex. Det vet vi også noe om ut fra norsk puritanisme. Ved å snøre kvinner inn er man med på å fremheve dem som seksualvesener.

Det heter at islam betyr underkastelse. Den kan være frivillig. Men i dagens islam praktiseres den som tvang. Når den også har underkastelse som prinsipp mellom kjønnene, oppstår en farlig asymmetri mellom islam og Vesten: Tvang står mot tøylesløs frihet.

Den tøylesløse friheten nekter å innse at alt har sin pris, også friheten. Spesielt kvinner har alt å tape på at islamismen vinner frem. (Når jeg bruker islam og islamisme om hverandre, er det fordi det nesten ikke finnes mostand fra vanlige muslimer mot islamismens tolkninger).

Tilbaketrekning

Det er lett å trekke seg tilbake. Vår rikdom gjør det fullt mulig: ved å velge hvor i byen eller landet man vil bo. Hvor man vil trene, drive idrett, dra på ferie. Men denne eskapismen fungerer sammen med muslimenes segregering – begge er motorer i fremveksten av separate samfunn. Når denne utviklingen har gått for langt, vil det være vanskelig å reversere den.

Jeg er uenig med Hege Storhaug på ett vesentlig punkt: Jeg anser ikke islam for å være like låst i en fundamentalistisk fortolkning som hun later til å gjøre. Jeg føler meg overbevist om at det har vært en langt større fortolkningsrikdom tidligere, med interessante understrømmer, som med kristendommens kjettere.

Det er på 1700-tallet at islam går over fra å være en religion til en perversjon, i den forstand at wahhabismen har lite eller ingenting med ekte islam å gjøre. Derfor ødelegger da også saudierne historiske minnesmerker. De som ville reformere islam, gjorde det motsatte: de ødela den.

Men det faktum at dette er historiske hendelser, gjør det også mulig å forandre religionen. Det finnes alltid håp, og muslimer kan ikke noe for at de er født muslimer. Men vi kan noe for at vi ikke lærer dem om frihet og samvittighet, vi som er født i Norge.

Det er perspektiver som dette som gjør debatten om Hege Storhaugs siste bok til noe langt mer enn en vanlig litterær debatt.

Hege Storhaug:

TILSLØRT. AVSLØRT.
Et oppgjør med norsk naivisme.
178 sider
Kagge Forlag