Kommentar

Amnesty Norge ved John Peder Egenæs karakteriserer burkaforbudet i Belgia som et angrep på religionsfriheten. Det lyder tilforlatelig, men hører man nærmere etter hva Egenæs sier, kommer ensidigheten til syne.

Amnesty Norge sier ikke noe annet enn hva Amnesty International gjør. Men det blir ikke mindre betenkelig av den grunn.

Egenæs deltok i en debatt i Dagsnytt Atten fredag. Han sa at burkaforbudet er å frata kvinnene valgfrihet. De blir stilt overfor et ultimatum: bli hjemme eller ta av deg drakten. Dette er da utlagt som et brudd på det liberale prinsipp om valgfrihet.

Egenæs hoppet bukk over spørsmålet om tvang. Mange kvinner blir tvunget til å gå tildekket. På 60-70-tallet var det vanlig å snakke om kondisjonering og falsk bevissthet: Valgene man foretok, var bare tilsynelatende frie. Innen radikale venstrebevegelser der man snakket om falsk bevissthet, var det mange eksempler på valg som resultat av kollektiv tvang.

Av en eller annen grunn blir ikke dette gruppepresset problematisert når det gjelder muslimske miljøer. I hvert fall ikke av de som forsvarer tvangen under frihetens fane.

Men det mest betenkelige med Egenæs’ helhjertede forsvar for retten til burka og niqab var at han helt glemte en annen side ved dette islamistiske antrekket: hva det gjør med andre kvinner. Burka og niqab er nemlig ment som et budskap. Det å dekke til kvinner fra topp til tå er det mest flagrante uttrykk for islamismens kvinnesyn som tenkes kan. Det er selvsagt ment slik: Det skal kommunisere til hele verden at her kommer en islamist-kvinne, en som er underlagt mannen og ikke skal beglos (selv om det er nettopp det hun blir).

Når hun går slik tildekket, signaliserer hun hva alle de andre utildekkede kvinnene er: horer, vantro, uanstendige. Det er kort og godt snakk om en levende provokasjon.

Akkurat som hijab er burka og niqab fremstøt, de er støttropper inn på fiendens territorium. De sier: Vi tør, vi er ikke redde, vi vil vise vår islam over alt.

Der hvor disse antrekkene vinner frem, må de andre vike. Derfor er det at kvinner ikke lenger kan gå i shorts eller korte skjørt, stramme bukser eller bare armer på Grønland i Oslo uten å risikere antasting. Det er en direkte sammenheng.

Amnesty må gjerne late som om den ikke finnes og insistere på sitt forsvar. De gjør menneskerettsarbeidet en stor bjørnetjeneste. De kompromitter goodwill og tillit opparbeidet gjennom mange år.

Amnesty kan ikke skylde på manglende erfaring, at de ikke vet. Publikum i Europa har brukt noen år på å reflektere og betrakte. De har kommet til erkjennelse og sier stopp!

Justisminister Knut Storberget diltet etter og var heller ikke begeistret for et forbud. Han tror han skal unngå stormen ved å late som ingenting.

Iffit Qureshi var innkalt som ekspertvitne av NRK. Qureshis islamisme er velkjent. Hun er nettopp den type talsperson muslimene i Norge ikke trenger. Likevel slipper hun til i spaltene og inviteres til paneler av den norske eliten, fra Skup-konferansen til NRK. Er det noe rart muslimene tror hun nyter aktelse og snakker med autoritet?

Qureshi mangler enhver evne til nyansering. Hun kategoriserer og dundrer løs.

Mot slutten leverte hun en salve som fikk selv programleder til å få hakeslepp.

Qureshi sa, fritt gjengitt, at man over Europa har sett en rekke tiltak rettet mot muslimer: minaretforbud i Sveits, hijab-forbud på franske skoler, burka-forbud som det nå snakkes om i flere land. Tiltakene blir flere og flere, og muslimene føler at det er de og islam som angripes.

– Om ti år kan vi vente oss at muslimer blir tvunget til å gå med en halvmåne på klærne, sa Qureshi med klar referanse til jødestjernen i Nazi-Tyskland.

Det er perspektivet som hele tiden ligger på lur: Europa er på vei mot fascismen og muslimene er de nye jødene.

– Du mener som i tredveårene, spurte Sverre Tom Radøy harkende. Han forsto at dette var over the top, og at Qureshi blamerte seg.

Men det er referanserammen som går igjen. Antirasistisk senter, Klassekampen, kritikerne av Hjernevask, de ser nazi-spøkelset.

At Amnesty International/Norge beveger seg langs samme akse, er skuffende. Men mangel på motforestillinger og forbehold er ikke til å komme utenom.

Amnesty kunne spilt en konstruktiv rolle ved å forklare og bygge bro. De gjør ikke det. De tar parti. For tvangsdressur av kvinner, for politisk islam, som har det sekulære demokratiet som fiende.

– Hvis en kvinne ønsker å vise sin religiøsitet ved sin klesdrakt, sa en av dem. Som om det handler om religion.

Jon Hustad sa til Klassekampen sist mandag at islam-debatten i Norge er blitt råere. Er den det? Er det ikke dette som er rått, at man later som om burka og niqab handler om religion? Og med den største selvfølgelighet er enig om at slik er det. Ingen av de tre i studio på Marienlyst forsvarte demokratiet, friheten og kvinnene.

Det er status 1. mai 2010.

Vi stanser opp og tenker over at dette er kampdagen, så er vi på full marsj bakover i historien.

Kommentar

Amnesty Norge ved John Peder Egenæs karakteriserer burkaforbudet i Belgia som et angrep på religionsfriheten. Det lyder tilforlatelig, men hører man nærmere etter hva Egenæs sier, kommer ensidigheten til syne.

Amnesty Norge sier ikke noe annet enn hva Amnesty International gjør. Men det blir ikke mindre betenkelig av den grunn.

Egenæs deltok i en debatt i Dagsnytt Atten fredag. Han sa at burkaforbudet er å frata kvinnene valgfrihet. De blir stilt overfor et ultimatum: bli hjemme eller ta av deg drakten. Dette er da utlagt som et brudd på det liberale prinsipp om valgfrihet.

Egenæs hoppet bukk over spørsmålet om tvang. Mange kvinner blir tvunget til å gå tildekket. På 60-70-tallet var det vanlig å snakke om kondisjonering og falsk bevissthet: Valgene man foretok, var bare tilsynelatende frie. Innen radikale venstrebevegelser der man snakket om falsk bevissthet, var det mange eksempler på valg som resultat av kollektiv tvang.

Av en eller annen grunn blir ikke dette gruppepresset problematisert når det gjelder muslimske miljøer. I hvert fall ikke av de som forsvarer tvangen under frihetens fane.

Men det mest betenkelige med Egenæs’ helhjertede forsvar for retten til burka og niqab var at han helt glemte en annen side ved dette islamistiske antrekket: hva det gjør med andre kvinner. Burka og niqab er nemlig ment som et budskap. Det å dekke til kvinner fra topp til tå er det mest flagrante uttrykk for islamismens kvinnesyn som tenkes kan. Det er selvsagt ment slik: Det skal kommunisere til hele verden at her kommer en islamist-kvinne, en som er underlagt mannen og ikke skal beglos (selv om det er nettopp det hun blir).

Når hun går slik tildekket, signaliserer hun hva alle de andre utildekkede kvinnene er: horer, vantro, uanstendige. Det er kort og godt snakk om en levende provokasjon.

Akkurat som hijab er burka og niqab fremstøt, de er støttropper inn på fiendens territorium. De sier: Vi tør, vi er ikke redde, vi vil vise vår islam over alt.

Der hvor disse antrekkene vinner frem, må de andre vike. Derfor er det at kvinner ikke lenger kan gå i shorts eller korte skjørt, stramme bukser eller bare armer på Grønland i Oslo uten å risikere antasting. Det er en direkte sammenheng.

Amnesty må gjerne late som om den ikke finnes og insistere på sitt forsvar. De gjør menneskerettsarbeidet en stor bjørnetjeneste. De kompromitter goodwill og tillit opparbeidet gjennom mange år.

Amnesty kan ikke skylde på manglende erfaring, at de ikke vet. Publikum i Europa har brukt noen år på å reflektere og betrakte. De har kommet til erkjennelse og sier stopp!

Justisminister Knut Storberget diltet etter og var heller ikke begeistret for et forbud. Han tror han skal unngå stormen ved å late som ingenting.

Iffit Qureshi var innkalt som ekspertvitne av NRK. Qureshis islamisme er velkjent. Hun er nettopp den type talsperson muslimene i Norge ikke trenger. Likevel slipper hun til i spaltene og inviteres til paneler av den norske eliten, fra Skup-konferansen til NRK. Er det noe rart muslimene tror hun nyter aktelse og snakker med autoritet?

Qureshi mangler enhver evne til nyansering. Hun kategoriserer og dundrer løs.

Mot slutten leverte hun en salve som fikk selv programleder til å få hakeslepp.

Qureshi sa, fritt gjengitt, at man over Europa har sett en rekke tiltak rettet mot muslimer: minaretforbud i Sveits, hijab-forbud på franske skoler, burka-forbud som det nå snakkes om i flere land. Tiltakene blir flere og flere, og muslimene føler at det er de og islam som angripes.

– Om ti år kan vi vente oss at muslimer blir tvunget til å gå med en halvmåne på klærne, sa Qureshi med klar referanse til jødestjernen i Nazi-Tyskland.

Det er perspektivet som hele tiden ligger på lur: Europa er på vei mot fascismen og muslimene er de nye jødene.

– Du mener som i tredveårene, spurte Sverre Tom Radøy harkende. Han forsto at dette var over the top, og at Qureshi blamerte seg.

Men det er referanserammen som går igjen. Antirasistisk senter, Klassekampen, kritikerne av Hjernevask, de ser nazi-spøkelset.

At Amnesty International/Norge beveger seg langs samme akse, er skuffende. Men mangel på motforestillinger og forbehold er ikke til å komme utenom.

Amnesty kunne spilt en konstruktiv rolle ved å forklare og bygge bro. De gjør ikke det. De tar parti. For tvangsdressur av kvinner, for politisk islam, som har det sekulære demokratiet som fiende.

– Hvis en kvinne ønsker å vise sin religiøsitet ved sin klesdrakt, sa en av dem. Som om det handler om religion.

Jon Hustad sa til Klassekampen sist mandag at islam-debatten i Norge er blitt råere. Er den det? Er det ikke dette som er rått, at man later som om burka og niqab handler om religion? Og med den største selvfølgelighet er enig om at slik er det. Ingen av de tre i studio på Marienlyst forsvarte demokratiet, friheten og kvinnene.

Det er status 1. mai 2010.

Vi stanser opp og tenker over at dette er kampdagen, så er vi på full marsj bakover i historien.