Kommentar

Bildet: Usman Rana står og hører på PSTs analysesjef Jon Fitje Hoffmann si at de ser på Syria-farerne som voldskriminelle som overhovedet ikke har noe med islam å gjøre.

Den som følger norsk islam-debatt ser at det skjer noe. Det koker av innlegg i særlig Aftenposten, hvor det gis inntrykk av at lokket er tatt av for en åpen debatt som gir plass til mange ulike syn og det som kan bli en norsk islam.

Det sies at Norge også på integreringens område får til noe der andre svikter. At Norge kan bli annerledeslandet som klarer noe ingen andre land har klart: Forene islam og demokratiet.

Er det sant? Man kan ikke ordene at face value, man kan ikke ta en kronikk, men må se det i sammenheng. Hvilke «oppsetning» er det man ser?

Islam er en altfor viktig og farlig debatt til at man kan slippe den løs. Alt som kommer i mediene er derfor regissert. Noen ønsker en slik debatt, har behov for å vise «mangfold». Men er det dermed ekte debatt, eller er det en skinndebatt?

Document bruker svært mye tid på å følge med på hva som skjer i utlandet, det som norske medier har funnet nette nisjer til: De sørger for at et jihadangrep her eller der raskt plasseres i riktig skuff hvor de ikke kan gjøre skade. Enslig ulv, sinnsforvirret, homofob. End of story.

Det gjør at det offisielle Norge omgir seg med en usynlig mur. Hit, men ikke lenger. Man later som om fenomener som utspiller seg i våre naboland ikke kan komme hit fordi vi er så mye flinkere. Det er nettopp denne naiviteten og enfoldigheten som tilsier at vi vil få samme problemer som Sverige.

Å tro at man er et unntak er et uttrykk for selvopptatthet eller selvsentrering. Kanskje det var slik Norge drev mot 9. april? Man ville ikke se, og fornektelsen begynte lenge før krigen brøt ut. Det offisielle Norge ville ikke se hva nazismen var og hva slags regime Nazi-Tyskland var. Det ville kostet for mye.

Slik koster det også for mye å se hva islam, salafisme og islamisering er.

Jo, lenger man utsetter det, jo hardere blir oppvåkningen, og jo mer vil det koste å ta tilbake avstått «territorium».

Debatten

Torsdagens Debatten i NRK er en illustrasjon på hvor vi befinner oss. NRK kjører islam-debatten i strenge tøyler. Der skal islam defineres på en vennlig måte.

Det gjør at Norge blir en egen planet, en som etterhvert oppfører seg som en satellitt i forhold til det islamske solsystemet.

Man diskuterer problemstillinger som befinner seg innenfor en islamsk forståelsesramme.

Mohyeldeen Mohammads tirader mot Abid Raja kan bli et instrument til å samle nasjonen. Mohammad defineres som utenfor. Hans ekstreme syn brukes til å samle alle oss andre. De som definerer konsensus kan bruke ham til sitt formål. De slipper å diskutere jhadismens forhold til mainstream- sunni-islam. Ifølge analysesjef i PST, Jon Fitje Hoffmann, finnes det ikke noen relasjon overhodet. Grupper som Profetens Ummah er ikke del av islam, de misbruker ikke en gang islam. De er kriminelle og bør behandles deretter.

Her tok Hoffmann et skritt lenger. Han benektet at de hadde noe med islam å gjøre overhodet. Tidligere har man sagt at de pervererte eller misbrukte religionen. Nå er de kun kriminelle.

Det de drev med hadde ingenting med jihad å gjøre, sa Hoffmann. De løy på seg disse ordene.

Ut

Med det melder PST seg ut av den seriøse islam-debatten. Hvilke forutsetninger har PST for å forebygge radikalisering med et slikt utgangspunkt?

Men personene i studio var enige: De varerier bare i grad av ettergivenhet. Lars Gule vil ikke at Syria-farerne skal straffes, men møte en utstrakt hånd. Det hadde nettopp vært oppe at truslene mot Raja kan være seriøse. De kommer tross alt fra et miljø hvor mange har vært i Syria og kjempet for IS. De har trolig begått forbrytelser og terror noen av dem, som Hoffmann sa. Men Gule ville gi dem en vei tilbake til samfunnet.

Dette er uenighet innen familien, ikke fundamental uenighet.

maryam-trine-skogen

Raja åpnet med å fortelle om truslene. Det var Rajas uttalelser om at han følte vemmelse ved synet av niqab som utløste sms-ene fra Muhammed. Konvertitten Maryam Trine Skogen (bildet) var et nytt bekjentskap. Hun bebredeidet Raja at han brukte et slikt ord. Det viste manglende respekt. Raja kunne godt beklage ordet. Hva ble det så igjen av motstanden mot niqab?

Kun en følelse. Rent prinsipielt vil ikke Venstre-politikeren ha noe forbud. Det var Skogen glad for. Hun ville at alle skal få lov å gjøre som de vil. Selv går hun i gay pride med heldekkende skulderhijab. Hun snakker samtidig med Mohammed når han dukker opp utenfor moskeen. Det var viktig å vise hvor inkluderende islam er, sa hun.

Hvordan vi kan bli gode muslimer

Mye av Debatten handlet derfor om hvordan vi kan bli gode muslimer. Ikke bare de troende, men også oss andre. Vi skal lære oss å respektere islam og la troen få utfolde seg.

NRK og Aftenposten gir inntrykk av at de er arenaer for ytringsfrihet. Men så lenge salafismen har plass rundt bordet, og den voldelige delen brukes til å frakjenne islam ansvar for volden, vil vi gradvis gli inn i islams sfære.

Dette er allerede i ferd med å skje, og måten Debatten foregikk på var et godt eksempel.

Man skal følge svært godt med for å oppdage hva som skjer. De fleste blir matte. De synes islam allerede tar for stor plass.

Alternativ?

Men de har ikke noe alternativ, for det gir aldri NRK eller Aftenposten.

Eller: De har noen stemmer med, som iransk-ættede Æsel Manouchehri som ville ha niqab-forbud på vegne av undertrykte kvinner.

leyla-hasic-ingunn-solheim

Hun møtte Leyla Hasic som var i full body armour. Hasic kunne imøtegå med at hun bar sin niqab av fri vilje. Skulle hun ikke ha lov til det? Da måtte Manouchehri si at hun ville ha forbud på vegne av de som blir tvunget.

Men hvor mange er det? Mellom 10 og 100, kanskje et tyvetall, mente Civitas Kristin Clemet.

Skulle man innføre et forbud for et fenomen som er så lite? spurte hun.

Manouchehri våget ikke gå til debattens springende punkt: Forholdet mellom islam og frihet. Hun turde ikke si til Leyla Hasic at den friheten hun snakker om er en helt annen enn den hun selv går inn for og lever etter.

Det er utenkelig at NRKs Ingunn Solheim skal stille et slikt spørsmål. Hun er rød og på samme parti som Lars Gule. De mener det ikke er noen forskjell på friheten til islam og demokratiet. De går derfor aggressivt inn for at muslimer har samme rett til å bruke friheter og rettigheter som alle andre.

Går det noen grense over hodet? Nei, også niqab kan løses lokalt, mener tre av fire høgskoler, som VG snakket med. De liker ikke forbud.

Denne velvilligheten bunner i en innbitt motvilje mot å innrømme at det er noen motsetning mellom islams frihet og den vestlige.

Manochehri blir stående helt alene. Det vil være skjebnen til frigjort muslimer eller eks-muslimer innenfor det nye norske rommet. Utrops redaktør kalte Ex-Muslims of Norway for anti-muslimer. De er frafalne.

Hvor er støtten?

Hva kan man forvente når Clemet slår bena under de liberale muslimene eller eks-muslimene ved å si at vi i vårt liberale system ønsker minst mulig forbud.

kristin-clemet

I dagens Europa er dette ja til islamisering. Clemets legge-seg-inn-under-islam-holdning kommer til syne når hun kan påstå at man ved et forbud kan utløse mer ekstremisme, for niqab blir dermed et uttrykk for protest. Hun viste til Frankrike som forbød hijab i skolen i 2004 og siden har innført niqab-forbud i det offentlige rom.

Clemet følger den gamle venstreorienterte devisen: – Det er vår skyld. Venstresiden er blitt eksperter på et knippe av argumenter som har gått fra å bli sosioøkonomiske forklaringer til rene avledninger og moralisering: De har ofte form av sirkelargumentasjon: Utenforskap er et kronargument: Manglende sosial boligbygging, diskriminering på jobbmarkedet, osv. Det går alltid et offer-tog.

Å høre en tidligere Høyre-statsråd stå og lyde som Lars Gule er selvsomt, men ikke overraskende. Det finnes garantert mennesker i Høyre som ikke er bekvem med denne blåstempling av islamisering. Men de tør ikke si noe offentlig. De er offer for samme mekanisme som Manouchehri: Knipetangsmanøver/krysspress. Både fra islam-fløyen og den norske liberale eliten. Når ikke en gang den innfødte politiske eliten lenger vil forsvare friheten, hvor skal de søke støtte?

Autoritet

Når Jonas Gahr Støre blir den fornuftige stemmen får man en målestokk på hvor landet ligger. Gahr Støre er ikke spesielt dristig. Han sier bare at i skolen bør man ha som prinsipp at man kan se ansiktet. Det argumenterte han riktig og godt for. Men heller ikke han ville bruke ordet forbud. Kun retningslinjer.

Et niqab-forbud kan fungere på to måter. Det kan enten være en markering av at man setter en grense for islamistiske symboler. Eller man man bruke det som tegn på at man gjør noe, men i virkeligheten gjør lite. Hvis det ikke følges opp av andre tiltak, som f.eks forbud mot hijab i skolen, vil det være et slag i løse lufta.

Den tause befolkningen ønsker utvilsomt mer handlekraft. Det er lett å diskutere niqab, men heller ikke den ble utfordret av NRK, i den forstand at man gikk inn på hva den står for.

linn-firdaous-nikkerud

Linn Firdous Nikkerud (bildet) sekunderte Leyla Hasic i at hun måtte få lov til å bruke sin frihet som hun ville akkurat som Æsel Manouchehri. For henne var niqab et tegn på gudsbevissheten. Friheten er å vise at man vil være nær Allah. Frihet er Gudsbevissthet, sa Nikkerud.

Da blir en rød NRK-journalist forlegen. Hun har ikke noe svar på det. Vil ikke forholde seg til det.

Knut Arild Hareide derimot ser sjansen til å heise kristendommen i kjølvannet av den islamske bølgen. Selvfølgelig må religionen få spille en rolle i samfunnet. Den skal ikke være «tilbaketrukket» slik Bård Vegar Solhjell har gått inn for.

Resultatet

Diskusjonen mellom Hareide og Solhjell viste resultatet av at norsk offentlighet har forsømt å diskutere forholdet mellom sekularitet og religion. Hareide har glemt to-regimentslæren. Han forstår ikke de ulike tradisjoner. At f.eks. det franske laicite springer ut av en bestemt fransk tradisjon.

Norske politikere snakker som om Norge aldri har vært bedre. Bare vi får definert statens rolle som nøytral tilrettelegger og går noen runder på reglene. Her var Høyre-politikeren enda mer eksplisitt islam-vennlig enn Ap-lederen. Gahr Støre holder seg til felles verdier: Demokrati og menneskerettigheter. Forskjellen på Clemet og han er at for Clemet er friheten grenseløs, og hun er stolt av det. Gahr Støre definerer verdiene, men sier ikke noe om hvem som tilhører fellesskapet. Hvor stor er omkretsen? Hvem faller utenfor? Det gjør bare noen få fallerte ekstremister av Mohyeldeen Mohammads type.

Alle andre hører til innenfor, og noen, som Gule og Skogen, vil også holde døren åpen for Syria-farernes retur til samfunnet.

Vi kan bli en eneste stor happy familie.

Eller som Clemet gjentok flere ganger. Vi kan la de hundre blomster blomstre.

Mao Zedongs slagord fra kulturrevolusjonen dukker opp i munnen på en Høyre-politiker.

Houellebecq kunne ikke gjort det bedre.

 

Les også

Komprimert tid -
- Et varsku -
Tajik fortjener ros -