Sakset/Fra hofta

BORGARTING LAGMANNSRETT

DOM

Avsagt: Saksnr.: Dommere:

Meddommere:

26.03.2019 18-193101AST-BORG/02

 

Lagdommer Eyvin Sivertsen

Lagdommer Per Racin Fosmark

 

Meddommere

Manager Ronny Wennberg Schäfer

Forretningsutvikler Peter Ulrik Sverdrup

Divisjonskoordinator Anita Steira

Seniorrådgiver Sonja Elisabeth Søyseth

Produksjonsplanlegger Ronny Hansen

  1. I  Fullstendig anke TiltaltPåtalemyndighet
  2. II  Sivile krav i straffesak TiltaltFornærmet

Mohyeldeen Mohammad

Det nasjonale statsadvokatembetet

Mohyeldeen Mohammad Abid Qayyum Raja

Advokat Brynjar Nielsen Meling

Statsadvokat Frederik G. Ranke

Advokat Brynjar Nielsen Meling

Advokat Sven Olle Nohlin

page1image2804169200

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

Saken gjelder trusler mot en stortingsrepresentant.

Det nasjonale statsadvokatembeter besluttet 11. april 2018 å sette Mohyeldeen Mohammad, født 2. januar 1986, under tiltale for overtredelse av:

I Straffeloven (2005) § 115

for ved bruk av trusler eller på annen rettsstridig måte å ha voldt fare for at et medlem av Stortinget hindres eller påvirkes i sin virksomhet

Grunnlag:

Lørdag 24. september 2016 fra kl. 04:27 til kl. 06:20 sendte han tre tekstmeldinger med følgende innhold til stortingsrepresentant Abid Qayyum Raja fra partiet Venstre:

«Abid Khinzir Raja. Din skitne svin, må Allah brenne deg i Jahannam din uoppdratte murtad kafir hund! Du er en skam for pakkiser og muslimer, ikke kall deg muslim, for Wallahi du har INGENTING med islam å gjøre, skitne forræder!!!»

«Selv dine egne foreldre tar avstand fra deg. Du er virkelig et NULL og en skitten murtad kafir! Må Allah gi deg uhelbredelig sykdom, engstelighet, trengsel, fattigdom, et smertefullt og ynkelig liv før døden, og la deg råtne i Jahannam for evig og alltid!!!»

«Vi muslimer får følelser av vemmelse hver gang vi ser det stygge skitne murtad kafir tryne ditt!!»

og deretter holdt han tirsdag 27. september s.å. en om lag åtte minutter lang videotale på strømmetjenesten Youtube med tittelen ‘Sannheten – Svar til Abid Raj & co av Mohyeldeen Mohammad’. Her priser han Allah og leser fra Koranen, dels på norsk og dels på arabisk, til en ISIL-inspirert hymne som spilles i bakgrunnen, og uttalte blant annet:

«Når det gjelder de sms som jeg har nevnt i media de siste dagene, så får de oppfatte det slik som de vil, men jeg har kun ytret min mening i henhold til sharia, som min deen (religion) beordrer meg, å ytre meg til disse folka. … Ingen av dem har gjort meg noe personlig, men begge … har hånet min religion, al Islam. Derfor har jeg ro og fred i mitt hjerte, for jeg vet, jeg vet min egen intensjon bak hva jeg gjorde, og jeg håper Allah … vil belønne meg, for å ha irettesatt disse fiendene av Allah og hans rasol (profet). …

Først så sendte jeg den hunden, Abid al khaen (forræderen) Raja, meldingene fordi denne vantro forræderen har hånet islam og muslimer over lang lang tid, og i seneste tid har han hånet nikab og hijab … Først og fremst for å klargjøre hvem og hva denne Abid Raja er, som mine respekterte medsøsken i Islam vite med sikkerhet at denne a dowa Allah (fiende av Allah), Abid Raja, ikke er muslim, han er murtad (frafallen), kafir (vantro), som har utført ord og handlinger av kufur (blasfemi) over lang tid, uten at de … grønnsaksselgerne av imamer som vi har her i Norge …har gjort noe med denne saken, eller klargjort hva hokum (dommen) for disse

page2image2805511504page2image2805511760page2image2805512016

– 2 – 18-193101AST-BORG/02

murtadeen (frafalne) politikere og selvutnevnte talspersoner for islam og muslimer er, i henhold til sharia….

Disse imamene… som er mer bekymret for sine stillinger og tilfredstille kufar (de vantro), enn å snakke haq (sannhet) … så forsvarer de denne Abid khansir (svin) … fremfor å snakke haq (sannhet) og forsvare deen Allah (Allahs religion) … men hva skal man forvente av disse såkalte imamene … til dere som mener at jeg burde ordlagt annerleder mot Abid…dere bør gå i dere selv og sjekke deres iman (tro), hvordan kan derevære likegyldig når disse fiendene av Allah håner Islam, håner rasol Allah (Allahs profet) , og håner sharae Allah (plikter for Allah), hva som er fra vår deen (religion) …

Hvorfor blir ikke dere sint, når deres religion hånes, som Allah … har beskrevet mo’meneen (de troende) … At Mohammad er Allahs sendebud, og de som er med ham er harde mot de vantro og barmhjertig blant seg selv.

Det er flere eksempler på at rasol Allah (Allahs profet) brukte grovere ord mot Allahs fiender når de tråkket på Islam, enn det jeg har brukt. Det trengs ingen fatwa på at de to nevnte, de som jeg har nevnt, er kuffar (vantro) og murtadeen (frafalne), og at de ikke representerer noen muslim. Vår sharia er klar på sin nawaqeb (lære), man kan ikke bare lese … trosbekjennelsen … begå kuffur (blasfemi) og fortsatt kalle seg muslim … Islam er fri fra disse personene og deres kuffur og ilhad (ateisme).

Ingen oppegående muslim… kan støtte disse hundene til kuffar, og den av dere som støtter dem, Allah vil holde dere ansvarlige på dommedag…»

Det samlede budskapet i tekstmeldingene og videotalen var av truende karakter og egnet til å kunne legge begrensninger eller innflytelse på stortingsrepresentant Rajas virke, herunder hans deltagelse i det offentlige ordskiftet knyttet til innvandring og integrering.

II Straffeloven (2005) § 263

for i ord eller handling å ha truet med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen var egnet til å fremkalle alvorlig frykt

Grunnlag:

Til tid og sted som beskrevet i post I, sendte han tekstmeldinger til Abid Qayyum Raja og la ut den i post I beskrevne video som etter omstendighetene var egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos Abid Qayyum Raja.

Oslo tingrett avsa 27. november 2018 dom med slik slutning:

  1. Mohyeldeen Mohammad, født 2. januar 1986, dømmes for overtredelse av straffeloven (2005) § 115 og straffeloven (2005) § 263 til fengsel i 2 – to – år og 6 – seks – måneder, jf. straffeloven (2005) § 79 bokstav a.
  2. Varetekt kommer til fradrag med 15 – femten – dager (på tidspunktet for domsavsigelsen 27. november 2018), jf. straffeloven (2005) § 83.

page3image2805000160page3image2805000416page3image2805000672

– 3 – 18-193101AST-BORG/02

  1. Mohyeldeen Mohammad dømmes til innen 2 – to – uker å betale oppreisning til Abid Qayyum Raja med 150 000 – etthundreogfemtitusen – kroner.
  2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Mohyeldeen Mohammad har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for begge tiltalepostene, lovanvendelsen, straffutmålingen og oppreisningen. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 11. januar 2019 er anken over skyldspørsmålet henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling er holdt over seks rettsdager i perioden fra 26. februar til 6. mars 2019 i Borgarting lagmannsretts lokaler. I tillegg til tiltalte, fornærmede og den rettsoppnevnte sakkyndige har ti vitner gitt forklaring, hvorav tre sakkyndige vitner. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist på grunn av problemer med å samle rettens medlemmer til avsluttende domskonferanse.

Aktor har lagt ned slik påstand:
Mohyeldeen Mohammad, f. 02.01.86 dømmes for overtredelse av

  • –  Straffeloven (2005) § 115
  • –  Straffeloven (2005) § 263sammenholdt med straffeloven (2005) § 79 bokstav a, til fengsel i 2 år og 6 måneder. Varetektsfradraget er 114 dager pr. 6. mars 2019.Forsvareren har lagt ned slik påstand: Mohyeldeen Mohammad frifinnes.

    Bistandsadvokaten har lagt ned slik påstand:
    Mohyeldeen Mohammad, født 2. januar 1986, dømmes til å betale oppreisning til

    Abdid Raja fastsatt etter rettens skjønn.Lagmannsretten ser slik på saken:

    Lagmannsretten er under dissens 5-2 kommet til at tiltalte Mohyeldeen Mohammad er skyldig etter tiltalen post I og II, og at han dømmes for overtredelse av straffeloven § 115 og § 263.

    Lagmannsretten behandler først tiltalen post II om overtredelse av straffeloven § 263 om trusler (punkt 1 nedenfor). Avgjørelsen av skyldspørsmålet under denne tiltaleposten

page4image2852761136page4image2852761392page4image2852761648page4image2852761904

– 4 – 18-193101AST-BORG/02

legger føringer for vurderingen av tiltalen post I om angrep på statsmaktene etter straffeloven § 115 (punkt 2 nedenfor).

1. Tiltalen post II

Straffeloven § 263 om trusler lyder slik:

«Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.»

For å kunne ta stilling til om utsagnene i tekstmeldingene og videotalen rammes av trusselbestemmelsen, må de først tolkes. Den ytre konteksten må trekkes inn i den grad det kan kaste lys over hvordan utsagnene skal forstås. I Rt-2012-536 avsnitt 18 og 19 er det uttalt følgende om dette:

«Det avgjørende for tolkningen er hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnet ut fra den sammenheng det er fremsatt, jf. Rt-1997-1821 på side 1826 og Rt-2002-1618.

Ved korte, muntlige uttalelser vil tilhørernes umiddelbare forståelse – det vil si oppfatning uten nevneverdig tankemessig bearbeidelse – av det som blir sagt, være det sentrale for fastleggelsen av meningsinnholdet. Det skal likevel i samsvar med det kontekstuelle tolkningsprinsippet, være slik at uttalelsen ‘må tolkes i lys av de ytre omstendigheter den fremsettes under’, se Rt-2002-1618 på side 1627. De enkelte utsagn kan altså ikke tolkes isolert, men må bedømmes samlet og innenfor den ramme de ble fremsatt […].»

Tolkningen av utsagnene ut fra det som er bevist om de faktiske omstendighetene, er en del av rettsanvendelsen, jf. Rt-2012-536 avsnitt 17. Det betyr ikke at domstolen står fritt til å legge til grunn den forståelsen som kan synes mest naturlig. I HR-2018-674-A understreket Høyesterett – etter å ha referert tolkningsprinsippene ovenfor – at «[u]tgangspunktet er likevel at ingen skal tillegges meninger som ikke uttrykkelig er uttalt, med mindre et slikt innhold med rimelig stor grad av sikkerhet kan utledes av sammenhengen» (avsnitt 12).

Lagmannsretten vil så vurdere den konkrete saken og begynner med tiltaltes forklaring.

Når det gjelder bakgrunnen for saken, forklarte tiltalte at Abid Raja flere ganger hadde gått kraftig ut i mediene mot ham selv og andre som delte hans religiøse oppfatninger. Som eksempler viste han til at Raja hadde brukt karakteristikker som «skadedyr» (VG Nett, januar 2012), og at Raja – riktignok etter trusselvideoen – hadde oppfordret tiltalte til å reise fra landet og ikke «snylte» på den norske velferdsstaten (NRK, oktober 2016). Han ble særlig provosert av Rajas utspill i media om kvinners bekledning, fordi han mente at Raja angrep en svak gruppe. I avisartikkelen tok Raja til orde mot et offentlig forbud mot burka og niqab. Han mente likevel at muslimske kvinner burde slutte å bruke plaggene. I artikkelen er Raja sitert slik (VG, 26. september 2016):

page5image2898140480

– 5 – 18-193101AST-BORG/02

«- Jeg kan godt være ærlig om mine følelser når jeg ser kvinner i burka og nikab; Ofte føler jeg synd på dem og jeg blir også flau på vegne av muslimene. Jeg har faktisk også kjent på følelse av vemmelse, sier han.»

Tiltalte forklarte at dette utspillet motiverte ham til å sendte Raja de tre tekstmeldingene som er gjengitt i tiltalen, uten å angi ved navn hvem som var avsender. Han hadde ikke hadde tenkt å følge opp tekstmeldingene, men følte at han måtte svare da Raja gjorde tekstmeldingene offentlig kjent ved å publisere dem på Twitter 28. september 2016. Raja, som var på arbeidsreise i Canada, kommenterte tiltaltes meldinger slik:

«Våkna nå i Canada med slik hyggelig melding på min mobil. Kanonfølelse! Enkelte muslimer kan få sagt det.»

Publiseringen av tekstmeldingene førte til kritikk av tiltalte fra mange hold, også fra imamer i Norge. Tiltalte forklarte at videotalen ble laget for å forsvare seg mot denne kritikken. Han ville begrunne sitt syn og irettesette Raja og andre som opptrådte i strid med den rette islamske tro, men han mente ikke å true. Han nektet for at han var tilknyttet et jihadistisk-islamistisk miljø i Norge og understreket at han tok avstand fra IS og liknende grupperingers terror og voldsbruk mot uskyldige. Han forklarte at han forlot Syria, der han hadde kjempet mot Assad-regimet sammen med FSA (Free Syrian Army), i begynnelsen av 2013 nettopp fordi han tok avstand fra IS’ metoder og det kaoset organisasjonen skapte. Etter returen til Norge hadde han forsøkt å holde en lav profil.

Fornærmede, Abid Raja, som selv er muslim, forklarte for lagmannsretten at han opplevde tekstmeldingene som sterkt ubehagelige. Men det var først da videotalen ble publisert, og han innså hvem som sto bak, at han oppfattet budskapet som truende. Han mente at tiltalte var en lederskikkelse i et radikalt islamistisk miljø der flere kunne være villige til å utøve vold. Han var også bekymret for at familien kunne bli angrepet. Raja understreket i sin forklaring at politikere må tåle kraftige personangrep, men at grensen går ved skjulte trusler om alvorlige represalier, som han oppfattet at videoen inneholdt. Han valgte derfor å anmelde tiltalte for trusler.

Tiltaltes videotale inneholder også harde utfall mot en kvinne, «Valgerd». Han er ikke tiltalt for trusler mot denne kvinnen. Lagmannsretten går derfor ikke særskilt inn på denne delen av videotalen.

Lagmannsretten finner i likhet med tingretten at de tre tekstmeldingene fra 24. september 2016 isolert sett ikke rammes av § 263. Tekstmeldingene inneholder grov utskjelling, men ingen trusler i lovens forstand. Slik utskjelling kan i og for seg være egnet til å fremkalle både sterkt ubehag og frykt, men det er ikke grunnlag for domfellelse så lenge meldingene ikke inneholder trusler.

page6image2882259840

– 6 – 18-193101AST-BORG/02

Det sentrale i saken er videotalen.

Forsvareren har pekt på at heller ikke videotalen sier noe om at Raja skal utsettes for vold eller andre straffbare handlinger fra tiltalte selv eller andre. Etter forsvarerens syn må videotalen – tolket i religiøs og politisk kontekst – oppfattes som en sterk irettesettelse av Raja, i tråd med det tiltalte selv har forklart, og ikke som trusler. Aktor har for sin del anført at det ut fra konteksten dreier seg om skjulte trusler eller oppfordringer til vold mot Raja, og at dette var tilsiktet fra tiltaltes side.

Når meningsinnholdet i videoen skal fastlegges, må det tas utgangspunkt i utsagnene som sådanne. I videoen beskrives Raja i meget nedsettende termer, blant annet som «skitten vantro», «frafallen», «vantro forræder», «hund» og «Allahs fiende». Tiltalte bruker religiøse besvergelser («må Allah gjøre deg døv og stum») og religiøse begreper knyttet til frafall, avgudsdyrkelse og andre grove synder. Rent umiddelbart kan det være mest nærliggende å oppfatte innholdet som religiøst forankret utskjelling – eller som en kraftig irettesettelse, for å bruke tiltaltes karakteristikk – og ikke som trusler i lovens forstand. Som forsvareren har pekt på, inneholder videoen ingen eksplisitte trusler om vold eller andre straffbare handlinger.

Spørsmålet er om den religiøse konteksten og de øvrige omstendighetene tilsier at videotalen likevel må forstås slik at den inneholder trusler, eventuelt at talen må oppfattes som både irettesettende og truende, som anført av aktor.

Gjennomgangstemaet i videotalen er at Raja er en frafallen («murtad») og vantro («kafir»), og at han anklages for å håne islam og har gjort seg skyldig i blasfemi («kufur»). De sakkyndige – professor Kari Vogt, professor Thomas Hegghammer og førsteamanuensis Lars Gule – forklarte for lagmannsretten at det er bred enighet i islamsk rettsteori om at Koranen med tilhørende rettslære (apostasi-lovgivning) som utgangspunkt foreskriver dødsstraff for både frafall og blasfemi. Den rettsoppnevnte sakkyndige, Kari Vogt, uttaler i sin erklæring:

«Frafall fra islam tilhører en spesiell kategori lovbrudd som i Koranen kalles ‘(Guds) grenser’ (hudud, entall hadd). For slike lovbrudd er straffeformen fastsatt på forhånd i koranteksten og/eller i hadith-litteraturen (profetens tradisjon). Det er alminnelig enighet i klassisk rettslitteratur – like meget som i retthåndbøker fra nyere tid – at apostaten skal henrettes. Salafi-grupper fastholder dette synet. […]»

I forlengelsen av dette peker Kari Vogt på flere nyanser, blant annet at mange lærde innen islam mener at straffen ikke kan håndheves i vestlige land:

«Klassiske apostasi-lover har likevel utløst debatt de siste tiårene. (Reformvennlige og kritiske muslimske stemmer finnes selvsagt, men er ikke tema her.) Kjente rettslærde som representerer de store sunni-islamske organisasjonene og som uttaler seg om religiøs praksis i Europa og USA, holder fast ved kravet om at apostaten skal henrettes, men understreker samtidig at dødsstraff ikke kan praktiseres i Vesten. I

page7image2884177456

– 7 – 18-193101AST-BORG/02

disse miljøene begrenser debatten seg til spørsmål som angår apostatens angrerett ogmulighet for benådning. […]»

Tiltalte tilhører en religiøs retning som – også utad – står fast på kravet om dødsstraff for frafall og blasfemi. Det har tiltalte selv bekreftet i sin forklaring for lagmannsretten, riktignok med den modifikasjon at dødsstraff ikke kan iverksettes i Norge, fordi det ikke er en islamsk stat.

Med dette som bakgrunn finner lagmannsretten det klart at videotalen må forstås som uttrykk for at Raja fortjener dødsstraff, noe tiltalte utvilsomt var seg bevisst. Denne vurderingen bygger ikke bare på den religiøse begrepsbruken som sådan, men også på den generelt aggressive tonen og beskrivelsen av Raja som fiende av islam. Lagmannsretten legger også vekt på den sterke virkemiddelbruken, der tiltalte i retorikk, kroppsspråk og visuell fremtoning fremstår i rollen som en religiøs autoritet som feller en «dom» over Raja, mens det i bakgrunnen spilles av en religiøs hymne som også IS har brukt. Som de sakkyndige har pekt på, låner videotalen sitt estetiske formspråk fra videoer publisert av kjente jihadistisk-islamistiske miljøer i utlandet, blant andre Al Qaida og IS.

At Rajas handlinger kvalifiserer til dødsstraff, fremgår særlig klart av følgende uttalelser i videoen:

«Først og fremst for å klargjøre hvem og hva denne Abid Raja er, så må mine respekterte medsøsken i islam vite med sikkerhet at denne a dowa Allah [Allahs fiende], Abid Raja, ikke er muslim. Han er murtad [frafallen], kafir [vantro], som har utført ord og handlinger av kufur [blasfemi] over lang tid, uten at de grønnsaksselgerne av imamer som vi har her i Norge, bortsett fra noen av Guds utvalgte, har gjort noe med denne saken, eller klargjort hva hokum for disse murtadeen [frafalne] politikere og selvutnevnte talspersoner for islam og muslimer eri henhold til sharia […]»

Det er blitt diskutert under ankeforhandlingen om «hokum» bør oversettes til Guds vilje, dom eller straff. Lagmannsretten ser ikke dette som avgjørende. Om det er slik at tiltalte mente å vise til Guds vilje, uten direkte å bruke ordet straff, kommer det likevel klart til uttrykk at Rajas handlinger etter tiltaltes syn kvalifiserer til henrettelse.

Tiltalte har i talen en slags oppsummering om at Raja «håner islam og håner Allahs profet og håner Allahs lover». Dette dekker ifølge Kari Vogts sakkyndigerklæring nokså nøyaktig definisjonen av blasfemi og apostasi i islamsk rettslære. Tiltalte understreker videre at «dettrengs ingen fatwa på at de to nevnte […] er vantro og frafalne, og at de ikke representerernoen muslim». Rajas krenkelser av islamske lover er med andre ord så klare at det ikke er behov for en rettslig betenkning (fatwa) fra en islamsk lærd (mufti).

Det å uttale at Raja har begått handlinger som kvalifiserer til dødsstraff, rammes ikke i seg selv av straffeloven § 263. For at bestemmelsen skal få anvendelse, må det påvises en trussel om å begå en straffbar handling. I denne saken er det aktuelle trusselelementet

page8image2859735344

– 8 – 18-193101AST-BORG/02

knyttet til iverksettelsen av straffen. Det må i det minste antydes at Raja på grunn av sine handlinger må regne med å kunne bli angrepet av tiltalte selv eller av andre som tiltalte har innflytelse på. Trusselen trenger ikke å komme direkte til uttrykk, men kan følge implisitt av sammenhengen, se til illustrasjon Rt-1994-1604, der det ble ansett som en trussel om grov fysisk vold når flere personer tente på et kors om natten utenfor boligen til en flyktningfamilie mens de ropte «white power».

Det er videre en forutsetning at trusselen fremstår med en viss troverdighet, slik at den er egnet til å skape alvorlig frykt.

I vurderingen av om disse forutsetningene for domfellelse er oppfylt, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, fagdommer Fosmark og meddommerne Hansen, Steira, Sverdrup og Søyseth, mener at videotalen rammes av trusselbestemmelsen. Videotalen er irettesettende, men den inneholder også skjulte trusler om alvorlige represalier.

Det er ikke holdepunkter for å forstå talen slik at tiltalte selv ville angripe Raja. Flertallet mener derimot at talen må forstås som en trussel om angrep fra andre.

I flertallets vurdering står det sentralt at tiltalte i videotalen ikke begrenser seg til en ren konstatering av at Raja har begått handlinger som straffes med døden. Han appellerer også til andre muslimer om å reagere mot handlingene. I talen uttaler han:

«Og til dere som mener at jeg burde ha ordlagt meg annerledes mot Abid og denne Valgerd, dere bør gå inn i dere selv og sjekke deres iman [tro]. Hvordan kan dere være likegyldige når disse fiendene av Allah håner islam og håner rasol Allah [Allahs profet], og håner sharae Allah [Allahs lover], lovpriset være Ham, hva som er fra vår deen [religion]? Hvordan kan dere være likegyldig til dette her eller støtte dem, det er verre, støtte dem? Hvordan kan dere ha, hvordan kan dere kalle dere muslimer og støtte disse vantro og frafalne mot religionen i deres krig mot Allah og hans budbringer, Gud velsigne ham? Hvorfor blir ikke dere sinte når deres religion hånes som Allah, lovpriset være Ham, har beskrevet mo’meneen [de troende]?»

Når tiltalte i tillegg understreker at profetens tilhengere «er harde mot de vantro», og at det ikke trengs en fatwa for å fastslå konsekvensene, mener flertallet at talen ikke bare legitimerer og legger til rette for et voldelig angrep mot Raja, men også tilskynder andre muslimer til et slikt angrep.

Et angrep på Raja har forankring i en radikalisert forståelse av det såkalte hisba-prinsippet om at enhver muslim skal arbeide for det gode og mot det onde. Utgangspunktet i islamsk rettslære er at det kreves en avgjørelse i det offentlige rettsvesenet for å straffe den som har brutt islamske regler, men radikal hisba åpner for privat rettshåndheving. Kari Vogt omtaler dette slik i sin sakkyndigerklæring:

page9image2859517840page9image2859518096

– 9 – 18-193101AST-BORG/02

«En legmann har ingen fullmakt til å avsi dommer eller straffe den som har forbrutt seg. Det er likevel unntak: Å henrette en person som er erklært murtadd, frafallen, uten å gå veien om domstolen og offentlig rettsvesen, kan begrunnes og legitimeres ved en radikalisert tolkning av hisba-prinsippet. Hisba (‘kontroll’, ‘vurdering’, ‘avregning’) viser til den koraniske fullmakten de troende har til å ‘forordne det rette og forby det urette’ (sure 3, 104, 112 og sure 22, 41). Dette betyr at hvis offentlig rettsvesen unnlater å behandle saker (i dette tilfellet apostasi/blasfemisaker) etter islamske regler, eller unnlater å fullbyrde koraniske straffer, kan de troende ta saken i egne hender og sørge for at straffen fullbyrdes. I følge klassisk lov er det ikke straffbart for en legmann å drepe en apostat/blasfemiker. […]»

Hegghammer og Gule ga uttrykk for den samme forståelsen av hisba-prinsippet.

Tiltalte forklarte for lagmannsretten at han ikke støtter den radikale versjonen av hisba- prinsippet. Hans oppfatning er at dødsstraff forutsetter rettslig behandling i en islamsk stat.

Etter flertallets syn er dette ikke troverdig. Slik flertallet vurderer det, bekrefter videotalen at tiltalte tilhører en radikal retning av sunni-islam som går god for privat rettshåndheving. Dette kommer til uttrykk i den generelle retorikken og underbygges av prinsipper og tekster som tiltalte viser til. Det stemmer også med det som ellers er kjent om tiltalte, blant annet at han tilhører den såkalte Hanbali-lovskolen innen sunni-islam, som praktiserer radikal hisba. I Vogts sakkyndigerklæring er det uttalt følgende om tiltaltes grunnleggende verdensbilde, slik det kommer til uttrykk i videotalen:

«Han viser til al-wala’ wa-l-bara’-prinsippet […] som sviktes av så godt som allemuslimer i Norge, imamene inkludert. Uttrykket al-wala wa-l-bara hviler på Koranen (sure 6. 4-6) og vektlegges i særlig grad av salafier og salafi-jihadister. I salafienes dualistiske verdensbilde fremheves kontrasten mellom wala, ‘lojal aksept’, ’tilslutning’ på den ene siden og bara, ‘avvisning’, ‘avstandtaken’, ‘fraskrivelse’ på den andre. Verden er splittet i to, og det er krig mellom de to delene. På den ene siden står de rettroende som lojalt skal beskytte hverandre og nidkjært sørge for at islamske påbud etterleves. På den andre siden står en moralsk korrumpert, fiendtlig og ond verden som uopphørlig angriper islam og muslimer. Hver enkelt muslim er derfor pålagt å kjempe mot denne ondskapen. Jihad, ‘hellig krig’, rettes følgelig både mot ikke-muslimer og mot muslimer som ikke følger en salafi-tolkning av tro og

moral. […]»

I videotalen tar tiltalte eksplisitt avstand fra retninger innen islam som står for et mer moderat syn, herunder morjia-gruppen fra tidlig islamsk tid, som hevdet at det kun var opp til Gud å dømme andre mennesker for religiøse synder. I talen uttaler han:

«Og sharia har klare standpunkter, man kan ikke bare fremsi trosbekjennelsen og etter det begå avgudsdyrkelse, grove synder og ting som får deg ut av islam, og fortsatt kalles muslim? Dette er troen til morjia som de som støtter dem viser. Islam er fri fra disse personene og deres avgudsdyrkelse.»

Som Kari Vogt fremhever i sin erklæring, gir tiltalte ved dette uttrykk for et grunnleggende syn om at muslimer som forvalter den gode tro, faktisk har rett til å dømme andre muslimer. I kombinasjon med det radikale hisba-prinsippet vil det langt på vei også være

page10image2878690448

– 10 – 18-193101AST-BORG/02

en plikt for den enkelte å bidra til å reagere mot vantro, frafalne og blasfemikere hvis islamske myndigheter ikke gjør noe. I videotalen understreker tiltalte at norske imamer –betegnet med det nedvurderende uttrykket «grønnsaksselgere» – ikke har gjort noe med saken og reagert mot Raja. Forholdene ligger da til rette for praktisering av radikal hisba.

Både Vogt og Hegghammer oppsummerte sitt syn slik at tiltalte gjennom sin tale gir uttrykk for at Rajas «blod er fritt» for alle gode muslimer, uten at rettslig behandling er nødvendig. Begge oppfattet innholdet som truende. I sin sakkyndigerklæring beskrev Vogt budskapet som «en (fordekt) drapstrussel». Lagmannsrettens flertall er enig i dette og kan ikke slutte seg til førsteamanuensis Lars Gules vurdering om at budskapet kan oppfattes som en ren irettesettelse, uten å inneholde trusler. Videotalen inneholder klare elementer av både bifall til og signal til muslimer om å angripe Raja med vold. Samlet sett er budskapet etter flertallets oppfatning klart truende.

Flertallet finner derfor at talen inneholder trusler om straffbare forhold. Dette gjelder selv om det er et strengt krav om at trusler «med rimelig stor grad av sikkerhet kan utledes av sammenhengen», jf. HR-2018-674-A avsnitt 12. Flertallet er overbevist om at det objektive straffbarhetsvilkåret er oppfylt. Flertallet er ikke enig med mindretallet i at dette er å strekke sammenhengen for ytringene for vidt.

Flertallet er overbevist om at tiltalte forsto at budskapet ville bli oppfattet som trusler om alvorlig vold mot Raja. Videotalen fremstår som nøye gjennomtenkt og regissert, slik at den skal bli mest mulig virkningsfull. At tiltalte forsto hvordan talen ville bli oppfattet, underbygges av at den ble publisert i 2016, i en periode da det var flere terrorangrep mot sivile fra radikale islamister i Europa med utgangspunkt i nettopp slike religiøse standpunkter som tiltalte formidler i talen.

Det er videre hevet over enhver rimelig tvil at talen var egnet til å skape alvorlig frykt for voldshandlinger, og at tiltalte innså dette. Tiltalte har markert seg utad som del av et jihadistisk-islamistisk miljø i Norge. Han ble offentlig kjent da han i februar 2010 holdt en kraftfull appell på universitetsplassen i Oslo i saken om karikaturene av profeten Muhammed, der han advarte mot et «11. september» eller «7. juni» på norsk jord. Han har vært fremmedkriger i Syria i 2012-2013 og poserte med våpen på bilder og i videotaler. På ett av bildene er han avbildet med militær bekledning og våpen sammen med den norske jihadist-islamisten Bastian Vasquez, som på denne tiden var med i Al-Nusra-fronten, en forløper til IS. Tiltalte har hatt nære forbindelser med andre radikale islamister i Norge, blant annet personer i Profetens Ummah, hvorav noen har begått alvorlige straffbare handlinger. Videotalen ble laget i samarbeid med noen av disse.

Videre har tiltalte hyllet Osama bin Laden på Facebook og gitt uttrykk for sympati med steining av homofile (Klassekampen, februar 2010), med drap på norske soldater i Afghanistan («lovpriset være Allah, dette skal feires!», VG juni 2010) og med

page11image2858909776

– 11 – 18-193101AST-BORG/02

voldshandlinger fra IS, blant annet ved en medieomtalt Facebook-kommentar til videoopptaket av IS-medlemmer som skjærer hodet av en amerikansk journalist i 2014 («Se hva de gjør med ham. Se og NYT!»). I lagmannsretten forklarte tiltalte at han oppfattet journalisten som en stridende.

Det er samlet sett ikke tvilsomt at tiltalte utad fremstår som en person med autoritet og innflytelse i det radikale jihadistisk-islamistiske miljøet i Norge, og at han i den publiserte videotalen bevisst søkte å fremstå i denne rollen og skape frykt.

Flertallet viser også til politioverbetjent Ketil Laforces forklaring for lagmannsretten om at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) vurderte det som nødvendig med særlige sikkerhetstiltak for å beskytte Raja etter at videoen ble publisert, fordi PST vurderte trusselbildet som skjerpet. Det underbygger at videotalen var egnet til å skape frykt. Det samme gjelder det forhold at videotalen som nevnt ble publisert etter en periode med flere terrorangrep i Europa. Tiltalte var seg utvilsomt bevisst disse forholdene.

Det å reagere med straff mot alvorlige trusler av denne karakter, er fullt forenlig med den religiøse ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Det er både nødvendig og forholdsmessig å gjøre inngrep i ytringsfriheten for å beskytte mot slike trusler.

Flertallet er overbevist om at tiltalte er skyldig i henhold til tiltalen post II. Både objektive og subjektive vilkår for straff er bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil.

Lagmannsrettens mindretall, fagdommer Sivertsen og meddommer Schäfer, er kommet til at tiltalte må frifinnes for tiltalen om trusler.

Videotalen inneholder som nevnt ingen uttrykkelige trusler om å begå straffbare handlinger mot Raja. Spørsmålet er da om trusler «med rimelig stor grad av sikkerhet» kan utledes av konteksten, jf. HR-2018-674-A avsnitt 12. Dette er et strengt krav. Etter mindretallets vurdering er kravet til klarhet ikke oppfylt i saken her.

Videotalen må tolkes i lys av den religiøse konteksten og tradisjonen som tiltalte tilhører. Forstått på denne bakgrunn er mindretallet enig med flertallet i at videotalen utvetydig gir uttrykk for at Rajas handlinger kvalifiserer til henrettelse etter islamsk rett (apostasi- lovgivningen). Slike uttalelser kan utvilsomt fremstå som skremmende. Det gjelder særlig når det tas hensyn til den kraftfulle estetikken i videoen, som er beskrevet ovenfor.

Det er imidlertid ikke nok til straff at ytringene «er egnet til å fremkalle alvorlig frykt». Grunnvilkåret er at tiltalte «truer med straffbar atferd». Det som skaper frykten – eller som er egnet til dette – må altså være en alvorlig trussel. Det aktuelle i saken her er trusler knyttet til iverksettelsen av straffen for Rajas handlinger.

page12image2802225392page12image2802225648

– 12 – 18-193101AST-BORG/02

Mindretallet finner ikke at trusselvilkåret er oppfylt.

Aktoratet har i sin kontekstuelle tolkning trukket inn en rekke momenter. Sentralt i argumentasjonen står tiltaltes tilknytning til det radikale jihadistisk-islamistiske miljøet i Norge, der flere er dømt for straffbare forhold. Tiltaltes deltakelse og status i dette miljøet bidrar etter aktoratets syn til at budskapet må oppfattes som truende.

Mindretallet er enig i at tiltaltes status som autoritetsfigur i dette miljøet bidrar til å skape risiko for at noen lar seg inspirere av videotalen til å angripe Raja. Det underbygger at ytringene er «egnet til å skape alvorlig frykt». Men etter mindretallets syn tilfører det lite til selve tolkningen av ytringene, altså spørsmålet om tiltalte «truer med straffbar atferd». Det kan ikke trekkes slutninger fra det forhold at noen i dette miljøet kan være villige til å utøve vold mot frafalne, til at videotalen truer med dette.

Heller ikke det som ellers er kommet frem om tiltaltes faktiske bakgrunn, gir etter mindretallets syn noe vesentlig bidrag til å fastlegge meningsinnholdet i ytringene. Tiltalte har vært fremmedkriger i Syria. Dette kan forsterke og gi troverdighet til eventuelle trusler som måtte fremgå av videotalen, men er ikke i seg selv et vesentlig argument for å innfortolke trusler i ytringene. Tiltalte har i offentligheten markert seg med en rå og brutal språklig form, men det er ikke påvist en historikk med slike trusler som tiltalen gjelder. Tiltalte er tidligere frifunnet for tiltale om å ha medvirket til en video med trusler mot Kongehuset, statsministeren og utenriksministeren.

Hegghammer viste i sin vitneforklaring til tidspunktet da videotalen ble publisert. I 2016 var det flere høyt profilerte jihadistisk-islamistiske terrorangrep mot sivile både i Europa og andre steder, og Syria-konflikten hadde høy intensitet. Etter aktoratets syn underbygger dette at videotalen må oppfattes som truende.

Mindretallet mener at dette er å strekke sammenhengen for tolkningen av ytringene for vidt. Islamistiske volds- og terrorangrep er ikke omtalt i videotalen. Selve forekomsten av slike angrep i 2016 gir ikke grunnlag for å forstå videoen slik at den henspiller på disse angrepene, enn mindre at den truer med tilsvarende angrep. Tiltalte skal dømmes ut fra sine individuelle ytringer, og ikke ut fra tilhørighet til en religiøs retning som i andre sammenhenger har stått bak terror.

Det er riktig, som aktor har fremhevet, at tiltalte i videotalen oppfordrer andre muslimer til å reagere mot Raja. Tiltalte understreker i den forbindelse at det ikke trenges en fatwa for å fastslå Rajas krenkelse av islam. Slik mindretallet vurderer det, er det ut fra sammenhengen mulig å forstå dette som en oppfordring til å reagere på samme måte som tiltalte selv har gjort, nemlig med kraftig refs og fordømmelse, og ikke som skjulte trusler eller oppfordringer til vold.

page13image2857479136

– 13 – 18-193101AST-BORG/02

Vogt og Hegghammer forklarte for lagmannsretten at videotalen er egnet til å legitimere et angrep på Raja og signalisere at «hans blod er fritt» for alle rettroende muslimer. Talen stiller Raja i en utsatt situasjon ved å peke ham ut som et aktuelt mål for angrep, men uten direkte å oppfordre til angrep. Vogt mente at tiltalte hadde veid sin ord for å unngå straff. I sakkyndigerklæringen oppsummerte Vogt sitt syn slik:

«Anklager om ridda, kufr eller sabb (spott) er det […] grunn til å ta alvorlig. Når slike anklager fremsettes, skapes en tvetydig situasjon: Den som kommer med anklagen, behøver ikke selv å planlegge en voldshandling. En som tilhører [tiltaltes] krets eller som er dette miljøets støttespiller, vil – før eller senere – kunne føle seg kallet til å gå til angrep.»

Mindretallet er enig i denne forståelsen av videotalen. Men det å bidra til å legitimere et angrep mot Raja, er ikke det samme som å true med et slikt angrep. Det må skilles mellom grovt uforsvarlige ytringer som skjerper det generelle trusselbildet knyttet til en person, og ytringer som i seg selv utgjør trusler. I lys av det klarhetskravet som gjelder for å forstå ytringer som trusler i strafferettslig sammenheng, må videotalen etter mindretallets syn plasseres i førstnevnte kategori.

Hegghammer forklarte for lagmannsretten at han oppfattet budskapet som truende, men han åpnet samtidig for en annen forståelse ved å gi uttrykk for at talen «i beste fall» kan oppfattes som grovt uforsvarlig. Mindretallet understreker at den strafferettslige bedømmelsen av ytringer som ut fra sammenhengen kan forstås på flere måter, må bygge på det som er det gunstigste for tiltalte. Det vises i den forbindelse også til Lars Gules forklaring om at det er mulig å forstå videotalen som en ren irettesettelse.

Tvetydigheten i budskapet er også omtalt av Vogt i sitatet ovenfor og illustreres av aktoratets overordnende anførsel om at det samlede budskapet må oppfattes som bådekraftig irettesettende og som skjulte trusler. Det er en flytende overgang mellom utskjelling og irettesettelse på den ene siden, og trusler på den andre. Tvetydigheten gir etter mindretallets syn en valgmulighet ved tolkningen av ytringene som må føre til frifinnelse for trusler.

Oppsummeringsvis mener mindretallet at det objektivt sett er mulig å oppfatte videotalen slik at den inneholder voldstrusler, men et slikt meningsinnhold fremgår ikke tilstrekkelig klart og entydig av den religiøse konteksten og den øvrige sammenhengen til at tiltalte kan straffedømmes.

Mindretallet finner det uansett ikke bevist utover enhver rimelig tvil at forsettskravet er oppfylt. Tiltalte forklarte for lagmannsretten at hans mening var å utdype og begrunne tekstmeldingene han hadde sendt til Raja, og forsvare seg mot kritikken han var blitt møtt med etter at Raja publiserte meldingene på Twitter. Han hadde ikke tanker om at

page14image2900019824

– 14 – 18-193101AST-BORG/02

budskapet fremsto som voldstrusler. Ut fra det strafferettslige beviskravet finner mindretallet ikke å kunne se helt bort fra tiltaltes forklaring.

Avslutningsvis i videotalen sier tiltalte at det finnes «flere eksempler på at profeten, fred være med ham, og hans følgesvenner brukte grovere ord mot Allahs fiender når de tråkket på islam enn det jeg har brukt». Dette gir støtte for å forstå budskapet i videotalen som et kraftig selvforsvar fra tiltaltes side, slik han selv har forklart, og ikke som trusler om fysisk angrep på Raja.

Mindretallets konklusjon blir at ytringene må karakteriseres som både grovt uforsvarlige og hensynsløse, men uten at det med tilstrekkelig sikkerhet kan utledes trusler om vold. Tiltalte har derfor ikke overtrådt § 263.

Under ankeforhandlingen ble straffeloven § 183 nevnt som et alternativt grunnlag for domfellelse. Bestemmelsen rammer den som «offentlig oppfordrer til å iverksette en straffbar handling» og reflekterer i stor grad kjernen i aktoratets argumentasjon, som er at tiltalte har gitt et signal til radikale islamister om å angripe Raja.

Etter mindretallets syn kan tiltalte ikke straffes etter § 183. I forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp. nr. 8 (2007-2008), er det presisert at det ikke er straffbart «å forherlige en type straffbare handlinger», og at bestemmelsen «gir frihet til offentlig å forfekte en mening om at visse straffbare handlinger er av det gode, eller at de i hvert fall ikke bør kunne medføre straff» (punkt 12.2.5). Videre rammer bestemmelsen bare oppfordringer «som innebærer en særlig nærliggende fare for at andre skal komme til å begå straffbare handlinger» (punkt 10.5.4).

Slik mindretallet vurderer det, ligger ytringene i videotalen innenfor det spillerommet som er angitt her. Det kan ikke med tilstrekkelig sikkerhet utledes en oppfordring til å iverksette et fysisk angrep på Raja. Tiltalte kan derfor ikke straffes etter § 183.

Mindretallet går etter dette inn for at tiltalte frifinnes for tiltalen post II.

I lys av forsvarerens prosedyre tilføyer mindretallet at standpunkt om frifinnelse ikke bygger på at ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 er til hinder for straff, men på at forholdet ikke rammes av en straffebestemmelse, jf. legalitetsprinsippet og EMKs lovkrav.

På bakgrunn av flertallets standpunkt til skyldspørsmålet blir lagmannsrettens konklusjon at tiltalte dømmes etter tiltalen post II, jf. straffeprosessloven § 35 første ledd.

page15image2898866496

– 15 – 18-193101AST-BORG/02

2. Tiltalen post I

Tiltalen post I bygger på at tiltaltes tekstmeldinger og videotale også rammes av straffeloven § 115, som lyder:

«Med fengsel inntil 10 år straffes den som ved bruk av makt, trusler eller på annen rettsstridig måte volder fare for at Kongen, Regenten, regjeringen, Stortinget, Høyesterett eller Riksretten, eller et medlem av disse institusjonene, hindres eller påvirkes i sin virksomhet.»

Bestemmelsen står i straffeloven kapittel 17 og skal beskytte funksjonene til de øverste statsmaktene, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 7.6. Dette er en vesentlig annen interesse enn de hensynene som ivaretas av trusselbestemmelsen i straffeloven § 263. Det er derfor adgang til å anvende bestemmelsene samtidig (i konkurrens) på det samme faktiske forholdet.

I vurderingen av om det er grunnlag for domfellelse etter tiltalen post I, har lagmannsretten delt seg i det samme flertallet og mindretallet som under tiltalen post II.

Lagmannsrettens flertall finner at tiltalte må dømmes for overtredelse av straffeloven § 115.

Flertallet har ovenfor konkludert med at videotalen inneholder trusler mot Abid Raja, og at truslene ble fremsatt med forsett. Grunnvilkåret for straff etter § 115 er derfor oppfylt.

Det er en forutsetning for domfellelse etter § 115 at truslene er rettet mot Raja i egenskap av stortingsrepresentant, og ikke i andre politiske roller eller som privatperson. Dette følger av bestemmelsens ordlyd – «et medlem av disse institusjonene» – og bekreftes av forarbeidene, jf. uttalelsen i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) kapittel 12.2.2, side 303, om at vernet gjelder politikere «når de opptrer i egenskap av for eksempel statsråd eller stortingsrepresentant».

Det samme fremgår av Ot.prp. nr. 40 (1999-2000) om den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 1902 § 99. I proposisjonen punkt 9.5.4 er det understreket at det er rollen som stortingsrepresentant «som sådan som skal være beskyttet», og at bestemmelsen ikke gjelder for stortingspolitikere som for eksempel «blir truet på et valgkampmøte for sitt parti». Dette er begrunnet med at det «ikke [er] grunn til at vedkommende skal ha noe større rettsbeskyttelse enn andre politikere som driver valgkamp».

Avgrensningen mot opptreden i andre roller har sammenheng med at lovformålet er å beskytte de konstitusjonelle organenes funksjoner, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 7.6, side 125:

page16image2885486496page16image2885486752

– 16 – 18-193101AST-BORG/02

«Det bør fortsatt være slik at en krenkelse av enkeltmedlemmer av Stortinget og regjeringen med det formål å hindre deres virksomhet som sådan, er å anse som krenkelse av de konstitusjonelle myndigheter. Å verne slike medlemmer bidrar til åbeskytte demokratiet. […]»

Vernet for de enkelte medlemmene av organene strekker seg ikke lengre enn dette formålet tilsier.

Tiltalte har benektet at tekstmeldingene og videotalen har noen tilknytning til Rajas rolle som stortingsrepresentant. Han forklarte for lagmannsretten at budskapet var rettet mot Raja som muslim, samfunnsdebattant og politiker, og at han ikke var kjent med at Raja var stortingsrepresentant.

Lagmannsrettens flertall finner at det må ses helt bort fra tiltaltes forklaring på dette punkt. Raja er en profilert politiker som har vært på Stortinget siden 2013. Om bakgrunnen for tekstmeldingene forklarte tiltalte at han i lang tid hadde fulgt med på Rajas utspill om muslimer og integrering og følt seg kraftig provosert og krenket av disse. Det tilsier at han var godt orientert om Rajas virksomhet.

Det intervjuet i VG fra 2016 som motiverte tiltalte til å sende tekstmeldingene, hadde dessuten sitt utspring nettopp i Rajas rolle som stortingspolitiker. I avisoppslaget ble Raja avbildet foran Stortinget og omtalt som «stortingsrepresentant». Raja uttalte seg om et forslag om nasjonale bestemmelser om forbud mot bruk av burka og niqab, som andre stortingspolitikere hadde tatt til orde for.

Samlet sett er flertallet overbevist om at tiltalte var godt kjent med Rajas rolle som stortingsrepresentant. Tiltaltes forklaring fremstår som en ren tilpasning til straffbarhetsvilkårene i § 115.

Det er videre hevet over enhver rimelig tvil at truslene i videotalen var egnet til å påvirke Raja i hans virksomhet på Stortinget, og at tiltalte innså dette. Slike trusler om alvorlige represalier på grunn av politiske utspill som det her er tale om, kan åpenbart virke hemmende i utøvelsen av vervet som stortingsrepresentant og dempe viljen til å markere seg utad med standpunkter.

Truslene i videotalen inngikk som ledd i et bredt anlagt personangrep og kunne derfor påvirke Raja også utenfor Stortinget, både som privatperson og i rollen som partipolitiker og samfunnsdebattant. Det er ikke avgjørende i straffbarhetsvurderingen. Straffeloven
§ 115 stiller krav om at det oppstår fare for at stortingsarbeidet påvirkes, men ikke om at dette er den eneste effekten av truslene.

Lagmannsrettens flertall er på denne bakgrunn kommet til at tiltalte er skyldig i overtredelse av straffeloven § 115, og at han må dømmes etter tiltalen post I.

page17image2885114496

– 17 – 18-193101AST-BORG/02

Lagmannsrettens mindretall er kommet til at tiltalte må frifinnes også for tiltalen post I.

Som det fremgår ovenfor, mener mindretallet at ytringene særlig i videoen må karakteriseres som både grovt klanderverdige og hensynsløse. Mindretallet er enig med flertallet i at ytringer som dette volder fare for at stortingspolitikere påvirkes i sin virksomhet. Også mindretallet er overbevist om at tiltalte var kjent med at Raja var stortingsrepresentant, og at videotalen har nødvendig sammenheng med Rajas utøvelse av virksomhet som folkevalgt.

Straffeloven § 115 stiller imidlertid krav til virkemidlene som er brukt. Det er et grunnleggende vilkår for straff at tiltalte har opptrådt ved bruk av «makt, trusler eller på annen rettstridig måte». Mindretallet mener at dette vilkåret ikke er oppfylt.

Som det fremgår av drøftelsen under tiltalen post II, har mindretallet ikke funnet grunnlag for å konstatere at tiltalte har fremsatt «trusler» i lovens forstand. Mindretallet kan videre ikke se at videotalen er rettstridig av andre grunner. I rettstridsbegrepet i § 115 ligger at handlemåten må være ulovlig. I den tidligere bestemmelsen i straffeloven 1902 § 99 kom dette direkte til uttrykk i ordlyden ved at bestemmelsen rammet bruk av «vold, trusler eller andre ulovlige midler». Slik mindretallet oppfatter det, viderefører straffeloven 2005 § 115 innholdet i denne avgrensningen, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) 12.2.2, side 303, der det fremgår at bestemmelsen bygger på Lund-utvalgets lovforslag i NOU 2003: 18, Rikets sikkerhet. Om kriteriet «makt, trusler eller på annen måte» i lovutkastet § 17-5 uttalte Lund-utvalget følgende på side 92:

«Straffeloven § 99 retter seg mot angrep på virksomheten ‘ved vold, trusler eller andre ulovlige midler’. Formuleringen i utvalgets forslag omfatter samme realitet[…].»

Det var altså ikke meningen å utvide området for det straffbare slik at også lovlige, men grovt uforsvarlige eller kritikkverdige handlinger, ble omfattet.

Siden innholdet i videotalen etter mindretallets oppfatning verken utgjør trusler eller er rettsstridig – ulovlig – på annet grunnlag, er straffeloven § 115 ikke anvendelig.

Mindretallet mener derfor at tiltalte må frifinnes for tiltalen post I.

I samsvar med flertallets syn blir lagmannsrettens konklusjon at tiltalte dømmes etter tiltalen post I, jf. straffeprosessloven § 35 første ledd.

page18image2884827920page18image2884828176

– 18 – 18-193101AST-BORG/02

3. Straffutmåling

Lagmannsrettens flertall – det samme flertallet som ovenfor – bemerker at det skal fastsettes en samlet straff for de to tiltalepostene, jf. straffeloven § 79 første ledd bokstav a. Tingretten fastsatte straffen til fengsel i to år og seks måneder.

Det dominerende ved straffutmålingen er overtredelsen av straffeloven § 115. Bestemmelsen skal beskytte de øverste statsinstitusjonene og de kjerneverdiene i et åpent og demokratisk samfunn som disse institusjonene representerer. Det er av grunnleggende betydning for det norske samfunns funksjon at medlemmene av de konstitusjonelle organene kan opptre uten frykt for alvorlige represalier. Allmennpreventive hensyn kommer inn med stor tyngde og tilsier at det reageres strengt mot handlinger som truer disse verdiene, jf. LB-2016-117361.

Alvorlige voldstrusler fremmet i det offentlige rom mot et medlem av Stortinget på grunn av politiske meninger som vedkommende har gitt uttrykk for som ledd i utøvelsen av sitt verv, berører kjerneområdet for det § 115 skal beskytte mot.

Som tingretten har pekt på, gir rettspraksis om straffeloven § 115 – og den tidligere bestemmelsen i straffeloven 1902 § 99 – begrenset veiledning for den konkrete straffutmålingen. Fra den sparsomme rettspraksisen om bestemmelsene kan nevnes LB-2016-117361, der en person ble dømt til fengsel i 45 dager for å ha presset en kakebunn med barberskum mot hodet til en statsråd under Oslo Pride Parade, se også Oslo tingretts dom i RG-2004-1196, der straffen ble 90 dager fengsel for å ha sendt drapstrusler til statsministeren og helseministeren ved melding til Dagbladet. Det ble ved straffutmålingen tatt hensyn til at tiltalte var psykisk ustabil. Begge dommene gjelder saksforhold som er mindre alvorlige enn vår sak.

Den saken som i alvorlighetsgrad kan minne mest om foreliggende sak, er LB-2016- 129422. Tiltalte hadde ved fem anledninger sendt brev med grove trusler til det norske slottet og statsministeren. Han hadde lagt ved sprøyter som var plassert slik at adressaten skulle stikke seg når konvolutten ble åpnet. Lagmannsretten tok utgangspunkt i et straffenivå på opp mot 75 dager fengsel for hvert av de fem tilfellene av angrep på statsmaktene. Saken omfattet også fem andre trusler av liknende karakter, men som ble vurdert etter den ordinære trusselbestemmelsen. Lagmannsretten fastsatte samlet straff til fengsel i ett år og tre måneder. Høyesteretts ankeutvalg nektet tiltaltes anke over straffutmålingen fremmet med henvisning til at straffenivået var passende, jf. HR-2017- 543-U.

Vår sak gjelder kun én overtredelse av straffeloven § 115, men den er etter flertallets vurdering til gjengjeld meget alvorlig.

page19image2900291984page19image2900292240

– 19 – 18-193101AST-BORG/02

Truslene er utformet som et generelt budskap om at Raja er «fritt vilt» for angrep, uten at det sies noe om når, i hvilke situasjoner og fra hvem det kan ventes angrep. En ukjent krets av personer kan tenkes å angripe ham. Truslene er altså verken avgrenset i tid eller rom. Det truende budskapet omfatter et bredt spekter av mulige voldshandlinger, også død. Etter flertallets syn forsterker det bredt anlagte trusselbudskapet videotalens evne til å skape frykt og hemme Raja i hans deltakelse i den demokratiske debatt som folkevalgt på Stortinget. Angrepet på statsmaktene blir tilsvarende alvorlig.

Truslene er ikke koblet til Rajas opptreden i en bestemt politisk sak eller situasjon, men er rettet mot Raja som person og gjelder hans verdisyn. Det gjør at truslene vil henge over Raja på ubestemt tid. Som aktor har beskrevet det, har truslene ingen utløpsdato.

Selv om de forutgående tekstmeldingene som er referert i tiltalen, ikke inneholder trusler i lovens forstand, bidrar den aggressive utskjellingen i disse meldingene til å forsterke og underbygge det truende budskapet i videotalen.

Det er skjerpende at det truende budskapet fremstår som nøye planlagt, gjennomtenkt og velregissert. Det er på ingen måte tale om en spontan impulshandling. Dessuten er trusselen – som tingretten fremhever – en direkte følge av Rajas deltakelse i samfunnsdebatten som folkevalgt på Stortinget.

Det får etter flertallets syn ikke nevneverdig vekt i formildende retning at Raja selv har brukt skarpe ord i den offentlige debatten om religionsutøvelse i Norge, blant annet ved å omtale radikale islamister som «skadedyr». I utspillet som utløste tekstmeldingene i tiltalen, brukte Raja ord som «vemmelse» og «flauhet» om sine følelser knyttet til kvinners bruk av burka og niqab i Norge. De fleste utspillene fra Rajas side som er dokumentert for lagmannsretten, har adressert generelle problemstillinger, herunder radikal islamisme som fenomen, og har ikke vært rettet mot tiltalte personlig. Rajas budskap har vært at religiøs ekstremisme kolliderer med grunnleggende samfunnsverdier i Norge og bidrar til å stigmatisere muslimer flest og skape frykt for islam. Selv om tiltalte måtte mene at Raja kan kritiseres for sin ordbruk, kan det på ingen måte legitimere slike alvorlige voldstrusler som tiltalen gjelder.

At tiltalte har følt seg personlig truffet av Rajas uttalelser om islamister, stemmer for øvrig dårlig med hans forklaring om at han ikke anser seg som del av de jihadistisk-islamistiske grupperingene som Raja har uttalt seg om.

Den øvre strafferammen for straffeloven § 115 er fengsel i 10 år. Lagmannsrettens flertall er enig med tingretten i at overtredelsen er meget alvorlig, men finner likevel at tingretten har lagt straffenivået noe høyt når den har tatt utgangspunkt i en straff på fengsel i opp mot tre år. Det gjelder selv om dette straffenivået omfatter overtredelsen av trusselbestemmelsen i straffeloven § 263, som beskytter Raja som privatperson.

page20image2899373776

– 20 – 18-193101AST-BORG/02

Overtredelsen av § 263 må i seg selv gi et merkbart utslag i straffen på grunn av trusselens art, innhold og måten den er formidlet på. Truslene har hatt konkrete implikasjoner for Rajas privatliv og familie, blant annet ved at PST har funnet det nødvendig med ekstra sikkerhetstiltak.

Lagmannsrettens flertall finner at et passende samlet straffenivå er fengsel i to år og seks måneder.

Det bør gjøres et visst – men begrenset – fradrag i straffen for saksbehandlingstid. Tiltalebeslutning forelå i april 2018, om lag halvannet år etter anmeldelsen. Deler av tidsforløpet skyldes ordrer fra Det nasjonale statsadvokatembetet om ytterligere etterforskning. Det er ingen ting å si på saksbehandlingstiden i tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsrettens flertall er etter dette kommet til at straffen settes til fengsel i to år og tre måneder.

Lagmannsrettens mindretall er kommet til at tiltalte må frifinnes for begge postene i tiltalen. Basert på dette skal mindretallet ikke utmåle straff.

I samsvar med flertallets oppfatning dømmes tiltalte til fengsel i to år og tre måneder.Varetektsfradraget på domstidspunktet er 134 dager.

4. Oppreisningserstatning

Lagmannsrettens flertall – det samme flertallet som ovenfor – finner at vilkårene for å tilkjenne Abid Raja oppreisningserstatning er oppfylt, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3.

Oppreisningserstatningens størrelse beror på en samlet vurdering av forholdets grovhet, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen samt arten og omfanget av de påførte skadevirkningene. I tillegg til å kompensere fornærmede for krenkelsen, skal oppreisningen virke som en «straff» og gi uttrykk for samfunnets misnøye med handlingen. Det vises til Rt-2010-1203 avsnitt 38 og 39.

Trusselvideoen har utvilsomt vært en stor belastning for Raja både som politiker og privatperson. Også familien er berørt. Lagmannsrettens flertall finner etter en samlet og skjønnsmessig vurdering at oppreisningserstatningen bør settes til 130 000 kroner. Det er i denne vurderingen lagt vekt på momentene under straffutmålingen ovenfor og sett hen til rettspraksis om oppreisning, blant annet LB-2012-68482.

Lagmannsrettens mindretall bemerker at oppreisningserstatning forutsetter at tiltalte har overtrådt straffeloven § 263, jf. henvisningen i skadeserstatningsloven § 3-3.

page21image2900590320page21image2900590576page21image2900590832page21image2900591088

– 21 – 18-193101AST-BORG/02

Mindretallet har under vurderingen av skyldspørsmålet ikke funnet et tilstrekkelig klart grunnlag for å innfortolke trusler i videotalen. Dette er i hovedsak rettsanvendelse, og ikke bevisbedømmelse. Det får derfor begrenset betydning at beviskravet for oppreisningserstatning er noe mindre strengt enn for skyldspørsmålet, jf. Rt-2014-1134. Mindretallet er kommet til at det ikke er grunnlag for oppreisningserstatning.

I samsvar med flertallets syn tilkjennes Raja 130 000 kroner i oppreisningserstatning.

Ettersom ankebehandlingen har ført til redusert straff, er det ikke grunnlag for å idømme sakskostnader, jf. straffeprosessloven § 436 andre ledd.

Dommen er avsagt med den dissensen som fremgår ovenfor.

page22image2897258688

– 22 – 18-193101AST-BORG/02

DOMSSLUTNING

  1. Mohyeldeen Mohammad, født 2. januar 1986, dømmes for overtredelse av straffeloven § 115 og straffeloven § 263 til fengsel i 2 – to – år og 3 – tre –måneder, jf. straffeloven § 79 bokstav a. Varetekt kommer til fradrag med 134 –etthundreogtrettifire – dager.
  2. Mohyeldeen Mohammad dømmes til å betale 130 000 – etthundreogtrettitusen –kroner i oppreisningserstatning til Abid Qayyum Raja innen to uker etter forkynnelsen av denne dommen.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.

Per Racin Fosmark

Ronny Wennberg Schäfer

Anita Steira

Eyvin Sivertsen

Ronny Hansen

Peter Ulrik Sverdrup

Sonja Elisabeth Søyseth

Dokument i samsvar med undertegnet original.

 

Vigdis Flaat Sørra, signert elektronisk

page23image2883063520

– 23 –

18-193101AST-BORG/02

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.