Kommentar

Borgarting lagmannsrett pløyer ny mark med sin dom over Mohyeldeen Mohammad. To år og tre måneder for trusler. Det er en knallhard dom. Hva har Mohammad sagt som kvalifiserer til en så hard straff for «meninger».

Eller var det ikke meninger, var det trusler? Når man leser at retten delte seg i to og at mindretallet mente at det var meninger, ikke trusler, blir dommen enda mer interessant.

Hvor god dekning har flertallet for å si at det var trusler?

Ikke så veldig god. Flertallet innrømmer selv at de må tøye begrepene for å få det til.

Spørsmålet er da om det er riktig jus.

Vi har fulgt flere rettssaker mot Ubaydullah Hussain, som gang på gang ble frikjent for å ha hyllet terror. Den aktuelle paragraf i hans tilfelle var 183 som rammer den som «offentlig oppfordrer til å iverksette en straffbar handling». I forarbeidende til denne paragrafen er det presisert at det ikke er straffbart «å forherlige en type straffbare handlinger», og at bestemmelsen gir «frihet til offentlig å forfekte en mening om at visse straffbare handlinger er av det gode eller at de i hvert fall ikke bør kunne medføre straff». Bestemmelsen rammer bare oppfordringer «som innebærer en særlig nærliggende fare for at andre skal komme til å begå straffbare handlinger».

Ubaydullah Hussains hyllest av terrorangrep falt inn under denne bestemmelsen. Hussain hyllet også angrepet på gassanlegget i Algerie hvor flere nordmenn ble drept.

Det er flere likhetspunkter mellom Hussain og Mohammad: Begge tilhører jihadistmiljøet, begge hyller jihad. Begges hyllester kan oppfattes som oppfordringer til jihad.

Document fant frinnelsene opprørende. De stred mot folks rettsfølelse. Vi tror heller ikke at retten ville vist den samme toleranse om det var hyllest av f.eks. 22/7-terroren. Frifinnelsene kunne oppfattes som forskjellsbehandling. Toleransen for islamsk voldskultur er større.

Noe har skjedd mellom disse frifinnelsene og dagens strenge dom.

Hva?

Svaret er IS og rekrutteringen til IS. Da Hussain aktivt deltok i rekruttering og prepping av nye krigere, rekruttert fra Norge, oppsto en helt ny situasjon. Hussain gikk «ned» så det suste med ubetinget fengsel. Selv om han selv ikke har deltatt aktivt i krigshandlinger. Han var tilrettelegger. Det holdt.

Bak dommen mot Mohyeldeen Mohammad merkes det samme omslaget og en hardere linje mot jahdist-miljøet.

Men spørsmålet er om retten har kastet ytringsfriheten under bussen for å få ram på Mohammad og forsvare Raja.

Kontinuitet

Rettspraksis forutsetter en viss kontinuitet. Det er et for stort sprang mellom toleransen for Hussains hyllest til bloddryppende terror og dommen over Mohammad.

Retten la her listen veldig høyt for å bli dømt for meninger. I praksis sa den at nær sagt alle meninger kan godtas, bare de ikke blir trusler. Som ikke-muslim i et land jihadistene har erklært krig, er trusler et relativt begrep. Hvis du er i jihadistmiljøer er grensen mellom hyllest og handling hårfin.

Men myndighetene tolerert at Mohammad hyllet drap på norske soldater i Afghanistan. Det synes ikke Document er OK.

Mohammad var mannen som truet Norge med et 9/11.

Tiltalte har markert seg utad som del av et jihadistisk-islamistisk miljø i Norge. Han ble offentlig kjent da han i februar 2010 holdt en kraftfull appell på universitetsplassen i Oslo i saken om karikaturene av profeten Muhammed, der han advarte mot et «11. september» eller «7. juni» på norsk jord. Han har vært fremmedkriger i Syria i 2012-2013 og poserte med våpen på bilder og i videotaler. På ett av bildene er han avbildet med militær bekledning og våpen sammen med den norske jihadist-islamisten Bastian Vasquez, som på denne tiden var med i Al-Nusra-fronten, en forløper til IS. Tiltalte har hatt nære forbindelser med andre radikale islamister i Norge, blant annet personer i Profetens Ummah, hvorav noen har begått alvorlige straffbare handlinger. Videotalen ble laget i samarbeid med noen av disse.

Videre har tiltalte hyllet Osama bin Laden på Facebook og gitt uttrykk for sympati med steining av homofile (Klassekampen, februar 2010), med drap på norske soldater i Afghanistan («lovpriset være Allah, dette skal feires!», VG juni 2010) og med voldshandlinger fra IS, blant annet ved en medieomtalt Facebook-kommentar til videoopptaket av IS-medlemmer som skjærer hodet av en amerikansk journalist i 2014 («Se hva de gjør med ham. Se og NYT!»). I lagmannsretten forklarte tiltalte at han oppfattet journalisten som en stridende.

Norske myndigheter har våknet sent til farene. Går de seg nå vill?

Er det slik at det at Norge er «vår» muslim, som gjør at Raja trenger særskilt beskyttelse? Det man savner i dommen er en nyansert fremstilling av hvor komplisert det norske samfunnet er blitt. Dette er noe alle som følger med har innsikt i.

Raja er en meget profilert person, han sier en dag noe i en retning, dagen etter noe i en helt annen. Han spiller for ulike gallerier. Snart et norsk, snart et muslimsk. En dag er han den liberale muslimen som forteller om hvordan han fikk antisemittisme inn med morsmelken, noe han fikk mye pes for. Neste dag angriper han Sylvi Listhaug. Det gir ham kred både hos den norske eliten og blant sine egne.

Men det gjør at norsk offentlighet blir grumsete og uoversiktlig. Folk snakker med mange ulike hatter bestemt ut fra situasjonen.

Domstolen gir seg selv inn på å tolke Mohyeldeens utsagn i en kontekst, men det er en meget avgrenset kontekst, bestemt bl.a av ekspertene Lars Gule, Kari Vogt og Thomas Hegghammar. Det er mye man kan si om det utvalget. Norske miljøer er små. Hvorfor hentet ikke retten inn en ekspert fra utlandet, en som kjenner islamismen og jihad fra innsiden? F.eks. en Hamed Abdel-Samad.

Ja hvorfor ikke? Fordi jeg tror at retten ikke helt forstår hvor stor innflytelse islam allerede har, hvor komplekst samfunnet er blitt, og ikke minst: Hvor mye betyr at de treffer planken med slike dommer.

Etter min vurdering har flertallet ikke gjort det. Vurdert ut fra norsk praksis er dommen på to år og tre måneder for tre sms’er og en video, som selv retten innrømmer ikke er eksplisitt truende, altfor streng.

Mindretallet nekter å gi seg inn på en slik tolkning, det holder seg strengt til rimelighetskrav. De følger den sekulære tradisjonen, som også kan åpne for blundere, men den er mer forutsigbar.

Som jeg ser det begir flertallet seg ut i et lende hvor retten gir seg til å vurdere islams parametre. Det er et håpløst foretak.

Flere ganger underveis må dommen innrømme at man kunne vurdert annerledes.

Bevisgrunnlaget er tre SMS’er sendt til Raja anonymt 24. september 2016.

Tonen slås an i den første:

«Abid Khinzir Raja. Din skitne svin, må Allah brenne deg i Jahannam din uoppdratte murtad kafir hund! Du er en skam for pakkiser og muslimer, ikke kall deg muslim, for Wallahi du har INGENTING med islam å gjøre, skitne forræder!!!»

Men det alvorligste er etter rettens mening vidoen:

«Når det gjelder de sms som jeg har nevnt i media de siste dagene, så får de oppfatte det slik som de vil, men jeg har kun ytret min mening i henhold til sharia, som min deen (religion) beordrer meg, å ytre meg til disse folka. … Ingen av dem har gjort meg noe personlig, men begge … har hånet min religion, al Islam. Derfor har jeg ro og fred i mitt hjerte, for jeg vet, jeg vet min egen intensjon bak hva jeg gjorde, og jeg håper Allah … vil belønne meg, for å ha irettesatt disse fiendene av Allah og hans rasol (profet). …

Først så sendte jeg den hunden, Abid al khaen (forræderen) Raja, meldingene fordi denne vantro forræderen har hånet islam og muslimer over lang lang tid, og i seneste tid har han hånet nikab og hijab … Først og fremst for å klargjøre hvem og hva denne Abid Raja er, som mine respekterte medsøsken i Islam vite med sikkerhet at denne a dowa Allah (fiende av Allah), Abid Raja, ikke er muslim, han er murtad (frafallen), kafir (vantro), som har utført ord og handlinger av kufur (blasfemi) over lang tid, uten at de … grønnsaksselgerne av imamer som vi har her i Norge …har gjort noe med denne saken, eller klargjort hva hokum (dommen) for disse murtadeen (frafalne) politikere og selvutnevnte talspersoner for islam og muslimer er, i henhold til sharia….

Disse imamene… som er mer bekymret for sine stillinger og tilfredstille kufar (de vantro), enn å snakke haq (sannhet) … så forsvarer de denne Abid khansir (svin) … fremfor å snakke haq (sannhet) og forsvare deen Allah (Allahs religion) … men hva skal man forvente av disse såkalte imamene … til dere som mener at jeg burde ordlagt annerleder mot Abid…dere bør gå i dere selv og sjekke deres iman (tro), hvordan kan derevære likegyldig når disse fiendene av Allah håner Islam, håner rasol Allah (Allahs profet) , og håner sharae Allah (plikter for Allah), hva som er fra vår deen (religion) …

Hvorfor blir ikke dere sint, når deres religion hånes, som Allah … har beskrevet mo’meneen (de troende) … At Mohammad er Allahs sendebud, og de som er med ham er harde mot de vantro og barmhjertig blant seg selv.

Det er flere eksempler på at rasol Allah (Allahs profet) brukte grovere ord mot Allahs fiender når de tråkket på Islam, enn det jeg har brukt. Det trengs ingen fatwa på at de to nevnte, de som jeg har nevnt, er kuffar (vantro) og murtadeen (frafalne), og at de ikke representerer noen muslim. Vår sharia er klar på sin nawaqeb (lære), man kan ikke bare lese … trosbekjennelsen … begå kuffur (blasfemi) og fortsatt kalle seg muslim … Islam er fri fra disse personene og deres kuffur og ilhad (ateisme).

Ingen oppegående muslim… kan støtte disse hundene til kuffar, og den av dere som støtter dem, Allah vil holde dere ansvarlige på dommedag…»

Er dette en ytring eller en trussel?

Den relevante paragraf  er 263.

«Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.»

Dommen minner om at loven sier at

«ingen skal tillegges meninger som ikke uttrykkelig er uttalt, med mindre et slikt innhold med rimelig stor grad av sikkerhet kan utledes av sammenhengen»

Spørsmålet blir derfor: Hva er sammenhengen? Det er her flertallet gir seg ut på glattisen, dvs de merker ikke at det gir seg til å fortolke og vurdere islam.

Dommen slår uten videre fast at SMS’ene ikke faller inn under trusler. Det er videoen som er problematisk. Men heller ikke den er eksplisitt truende.

Som forsvareren har pekt på, inneholder videoen ingen eksplisitte trusler om vold eller andre straffbare handlinger.

Så kommer det avsnitt hvor dommerne reiser en for norsk rettsvesen helt nytt spørsmål – fortolkning av islam – hvoretter de hiver seg ut i bølgene.

Spørsmålet er om den religiøse konteksten og de øvrige omstendighetene tilsier at videotalen likevel må forstås slik at den inneholder trusler, eventuelt at talen må oppfattes som både irettesettende og truende, som anført av aktor.

Retten siterer Kari Vog som sier:

Det er alminnelig enighet i klassisk rettslitteratur – like meget som i retthåndbøker fra nyere tid – at apostaten skal henrettes. Salafi-grupper fastholder dette synet. […]»

Det er riktig. Men problemet er at denne klassiske oppfattelsen deles av store deler av mainstream-islam. Det mener imamene som kunnskapsminister Jan Tore Sanner besøker for å uttrykke empati med Christchurch. Nina Hjerpseth-Østlie har en glimrende gjennomgang av moskeen Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat: Kunnskapsløs kunnskapsminister?

Central Jamaat-e Ahl-e Sunnats ledes av styreformann Ghulam Sarwar og imam Nehmat Ali Shah, som begge bekjenner seg til – og sprer – rene lærebokeksempler på antisemittiske konspirasjonsteorier. Ifølge Sarwar og Shah skriver norske medier bare negative ting om islam for at «islam ikke skal vokse», hvilket skyldes at mediene er styrt av jøder. I en artikkel i Dagsavisen i 2013, opplyste Sarwar fromt at nazistene drepte jøder fordi jøder er «urolige folk i verden». (…)

I 2011 ble den pakistanske livvakten Malik Mumtaz Hussein Qadri dømt til døden for drapet på guvernøren i Punjab Salman Taseer. Taseer støttet Asia Bibi som var dømt til døden for blasfemi og hadde tatt til orde for å endre Pakistans morderiske blasfemilov. For dette ble han skutt og drept av sin egen livvakt Qadri. Da han ble fremstilt for retten, møtte en større folkemengde frem for å vise sin støtte, blant dem en gruppe advokater som hyllet drapsmannen ved å overrisle ham med roseblader. Qadri anket, men dommen ble stadfestet og eksekvert i februar 2016.

Men det er ikke bare ekstremister og fundamentalister i Pakistan som støttet drapsmannen. Her hjemme demonstrerte over 100 muslimer, hovedsakelig norskpakistanere, utenfor den pakistanske ambassaden i protest mot dommen. Sentrale personer i Central Jamaat-e-Ahl Sunnat deltok også og imam Nehmat Ali Shah – ja, han holdt appell. Demonstrasjonen ble organisert av foreningen Muslim Education and Welfare Forum, som tilfeldigvis ledes av Shahs svigersønn Syed Farasat Ali Bukhari.

Shah brenner såpass for å drepe annerledestenkende at han uten blygsel dro til Pakistan for å hylle Qadri sammen med over 100 000 andre tilhengere. Det ble så pinlig for Central Jamaat-e-Ahl Sunnat at moskèens ledelse etter sigende kalte Shah inn på teppet, for deretter å la ham fortsette som imam som om ingenting hadde skjedd.

Norske myndigheter har satt seg selv i posisjon hvor de tar et oppgjør med ekstremisme, samtidig som de nekter å innse at den samme ekstremismen deles av samfunnsstøtter i det islamske miljøet i Norge.

Hvis en domstol ikke vil ta inn over seg at de holder i en flik av et meget stort teppe, blir domstolen et haleheng til islams utbredelse og utvikling i Europa som i Det utvidede Midtøsten. Det er vanskelig å forstå at ikke norske dommere ser faretegnene.

Det virker som retten tror at det er noen ekstremister der ute og et moderat flertall.

Tiltalte tilhører en religiøs retning som – også utad – står fast på kravet om dødsstraff for frafall og blasfemi. Det har tiltalte selv bekreftet i sin forklaring for lagmannsretten, riktignok med den modifikasjon at dødsstraff ikke kan iverksettes i Norge, fordi det ikke er en islamsk stat.

Med dette som bakgrunn finner lagmannsretten det klart at videotalen må forstås som uttrykk for at Raja fortjener dødsstraff, noe tiltalte utvilsomt var seg bevisst. Denne vurderingen bygger ikke bare på den religiøse begrepsbruken som sådan, men også på den generelt aggressive tonen og beskrivelsen av Raja som fiende av islam. Lagmannsretten legger også vekt på den sterke virkemiddelbruken, der tiltalte i retorikk, kroppsspråk og visuell fremtoning fremstår i rollen som en religiøs autoritet som feller en «dom» over Raja, mens det i bakgrunnen spilles av en religiøs hymne som også IS har brukt. Som de sakkyndige har pekt på, låner videotalen sitt estetiske formspråk fra videoer publisert av kjente jihadistisk-islamistiske miljøer i utlandet, blant andre Al Qaida og IS.

Retten kan ha rett i mye av dette, men det er ikke jus. Logikken holder et stykke på vei og så stopper det opp. Mindretallet stopper, og sier: Dette holder ikke. Flertallet gjør et hopp over på konklusjonen og sier: Jo, det er en alvorlig trussel, men den er implisitt.

En implisitt trussel er et tvilsomt begrep i jussen.

For å «bevise» at Mohammad kom med en oppfordring til vold, vikler domstolen seg inn i en argumentasjon hvor den må forutsette ting som ikke er klare. Domstolen gir seg selv til å mene.

Det å uttale at Raja har begått handlinger som kvalifiserer til dødsstraff, rammes ikke i seg selv av straffeloven § 263. For at bestemmelsen skal få anvendelse, må det påvises en trussel om å begå en straffbar handling. I denne saken er det aktuelle trusselelementet

knyttet til iverksettelsen av straffen. Det må i det minste antydes at Raja på grunn av sine handlinger må regne med å kunne bli angrepet av tiltalte selv eller av andre som tiltalte har innflytelse på. Trusselen trenger ikke å komme direkte til uttrykk, men kan følge implisitt av sammenhengen, se til illustrasjon Rt-1994-1604, der det ble ansett som en trussel om grov fysisk vold når flere personer tente på et kors om natten utenfor boligen til en flyktningfamilie mens de ropte «white power».

 

Sammenligningen med white power virker malplassert. Skal man forstå Mohammads ord måtte man hentet inn eksperter på jihad-lingoen. Mohammad kommer ikke med eksplisitt trusler, det er retten enig i. Den tolker ham dithen.

Å gi noen to år og tre måneder på en fortolkning, synes svært tvilsomt.

Retten påstår at Mohammad er tilhenger av at enhver muslim skal gjøre det rette: Dvs drepe en frafallen hvis ikke de religiøse autoritetene foretar seg noe. Men dette er ikke noe bare jihadistmiljøet mener. Imamen i moskeen Jan Tore Sanner besøkte var med å hylle livvakten som drepte guvernøren av Punjab, Salman Taseer,  fordi han snakket med og forsøkte å hjelpe den kristne kvinnen Asia Bibi som var dømt for blasfemi.

Denne drapsplikten som retten kaller en radikal hisba, er noe svært mange muslimer vil være enig i. Da Rushdie ble dømt til døden var det mange norske muslimer som uten blygsel sto frem og sa at de gjerne eksekverte dommen om de fikk anledning.

Har ikke dommerne fulgt med i timen?

I følge klassisk lov er det ikke straffbart for en legmann å drepe en apostat/blasfemiker. […]»

Nettopp.

Hvis det ikke er en trussel, hva er Mohammads meldinger da?

Irettesettelser. Problemet er bare at det ikke går noen klar grense mellom irettesettelser og drapsoppfordringer. Det avhenger av situasjonen. Rettslig blir en slik avveining helt håpløs.

Flertallet finner derfor at talen inneholder trusler om straffbare forhold. Dette gjelder selv om det er et strengt krav om at trusler «med rimelig stor grad av sikkerhet kan utledes av sammenhengen», jf. HR-2018-674-A avsnitt 12. Flertallet er overbevist om at det objektive straffbarhetsvilkåret er oppfylt. Flertallet er ikke enig med mindretallet i at dette er å strekke sammenhengen for ytringene for vidt.

Flertallet er overbevist om at tiltalte forsto at budskapet ville bli oppfattet som trusler om alvorlig vold mot Raja. Videotalen fremstår som nøye gjennomtenkt og regissert, slik at den skal bli mest mulig virkningsfull. At tiltalte forsto hvordan talen ville bli oppfattet, underbygges av at den ble publisert i 2016, i en periode da det var flere terrorangrep mot sivile fra radikale islamister i Europa med utgangspunkt i nettopp slike religiøse standpunkter som tiltalte formidler i talen.

Denne kvalifiseringen virker noe naiv. Er ikke retten klar over at salafisme og islamisme er i kontinuerlig vekst i Europa? Å vurdere et utsagn på bakgrunn. av dramatiske hendelser er ikke lett, i juridisk forstand. Det kan lett bli synsing.

Mindretallet viser til at loven krever «klarhet»:

Videotalen inneholder som nevnt ingen uttrykkelige trusler om å begå straffbare handlinger mot Raja. Spørsmålet er da om trusler «med rimelig stor grad av sikkerhet» kan utledes av konteksten, jf. HR-2018-674-A avsnitt 12. Dette er et strengt krav. Etter mindretallets vurdering er kravet til klarhet ikke oppfylt i saken her.

Betyr det at vi går inn for at Mohammad burde vært frifunnet?

Nei, men mindretallet har den skepsis som norsk lov tilsier og pålegger. Flertallet har forlatt den grunnen rettsevesenet har stått på og gitt seg inn på å synse om jihad og islam. Det er ikke klokt.

Saken har en undertekst: Abid Raja er «vår» muslim. Betyr det at han har særlig krav på beskyttelse? Ville Sylvi Listhaug fått samme beskyttelse? Det er grunn til å spørre, for norsk offentlighet går mer og mer i retning av å behandle folk ut fra «situasjonen». Hvem du er, kontekst.

Da er vi ute på ville veier.

Domstolene skal ha en oppdragende virkning. Det er ikke bra hvis domstolene oppfattes som partiske i forhold til en type muslim i forhold til en annen. Domstolen skal dømme ut fra Norges sekulære lover. Ikke rot seg inn i islams motsetninger.

Kanskje det hadde betydd at Mohammad ikke ville fått den straffen han fortjente. Men domstolen kunne sørget for at offentligheten – ble opplyst om spranget mellom sekulær lov og islam, og hvor vanskelig det er å vurdere islams problemer sett med norske briller. Det finnes ikke enkle svar.

Underveis burde domstolen gjort det klart hvor farlig det er hvis norsk lov roter seg inn i sharia. Det at man ser ekstremismen i en jihadist, men er blind for den som hilser på en statsråd, er ikke betryggende.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.