Nytt

Oslo Tingrett frifant talsmann for jihad-gruppen Profetens Ummah, Ubaydullah Hussain, for å ha kommet med indirekte oppfordringer til terror. Dommen er logisk sett ubegripelig.

Den insisterer på at de fem hyllestene av konkrete grufulle terrorangrep ikke må overfortolkes og lander på at de kun er bifall av begåtte handlinger, og ikke noe mer enn det. Dermed kan de påberope seg ytringsfriheten.

Men tingrettsdommer Ingmar Nestor Nilsen meddommerne Gudmund Borstad og Anastasia Fedotova har kvaler underveis som de forsøker å dysse ned så godt det lar seg gjøre, uten å lykkes helt.

IMG_0412

Svakheten ved dommen er at den nekter å forholde seg til den kontekst som hyllestene utspiller seg på bakgrunn av og som Hussain bekjenner seg til: jihad.

Ordet finnes ikke i dommen til tross for at alle de fem handlingene som hylles, er jihad. Dommen og loven bruker ordet «terror», men jihad er en spesiell form for terror. Den inngår i et religiøst-politisk system. Kanskje er det dette farvannet som ble for vanskelig å navigere i for retten.

Kun ved å utelate jihad kan retten late som om Hussains hyllester kun gjelder begåtte handlinger. Det er ikke en gang handlingene isolert sett som er kjernen. Det er handlingene, og det de er uttrykk for: jihad.

Begivenhetene er kommet så tett på at alle nå har hørt om eller fanget opp at halshoggerne ikke er vanlige terrorister. De er i en klasse for seg. Det er disse Hussain har erklært full oppslutning om, også ISIS. Også såkalt «vill jihad». De to som skar hodet av Lee Rigby på åpen gate hadde vært i miljøet til Atjem Chaudry, men handlet høyst sannsynlig på egen hånd. Men også dette bestialske drapet hyllet Hussain.

Det de har felles er jihad. Den som utelater et slikt begrep fra en straffesak mot Hussain utelater selve kjernen. Han ønsker ikke å snakke om det vesentlige.

Men siden kunnskapen om jihad nå er blitt allemannseie får retten problemer med å rettferdiggjøre at de frifinner ham.

Retten skriver:

Spørsmålet i saken er om de fem uttalelsene, fremsatt på tiltaltes åpne Facebook-profil i 2013, rammes av straffeloven § 147c første ledd bokstav a. For å avgjøre dette må utsagnene tolkes. Det oppstår da et spørsmål om i hvilken grad forhold ut over selve utsagnene skal trekkes inn i vurderingen. Spesielt oppstår spørsmål om utsagn gjennom en slik tolkning kan tillegges meningsinnhold som ikke er direkte uttalt.

Men hva mener retten med formuleringen «forhold ut over selve utsagnene»?

Woolwich-attacker-suspects

De fleste vil ha vanskeligheter med å finne ord for hva Michael Adebolajo og Michael Adebowale gjorde i Woolwich 22. mai 2013. Men ikke Ubaydullah Hussain.

Gledelig nyheter fra England. En terrorist svin fra det britiske militæret slaktet av våres modige brødre mens de ropte Allahu Akbar. Måtte Allah SWT akseptere deres handling og intensjon og ydmyke fiender av Islam på verst mulig måte. Amiin.

Å redusere dette til en mening er å bortforklare det vesentlige. Å si at det er bifall av en allerede begått handling er også å redusere budskapet. Hussain ikke bare hyller, han triumferer, han tråkker på den døde og sier at det samme potensielt kan skje med alle fiender av Islam.

Hvis ikke det er en trussel har retten forlatt virkelighetens verden og insisterer på sin egen fortolkning.

Retten siterer fra departementes forberedende merknad til § 136 der man erkjenner at

det er en flytende grense mot oppfordringer som går så langt i forherlige terrorhandlinger at de må forstås som en oppfordring om å iverksette dem.

Men lovens begreper passer ikke til fenomenet. Det Hussain bedriver er misjonering. Han forkynner jihad, og utøvelsen av jihad innbefatter noe langt mer enn å skjære hodet av folk. Det er en krig mot de vantro, et kall, en misjon. Det er dette Hussain forsøker å fremholde, fremmane og oppildne til.

Retten later som om den ikke forstår, ikke vet.

Det holder ikke. Ikke anno september 2014, med terrortrussel i Norge og halshugginger av vestlige gisler. I dette er nettopp jihad-teatret fremherskende: ISIS benytter vold som propaganda, og det er dette Hussain også gjør.

Det blir derfor malplassert å etterlyse en konkret oppfordring til terror. Det er ikke der det ligger.

Det vet mottagerne av budskapet, tilhengerne og sympatisørene av Profetens Ummah. Det begynner også vanlige borgere å forstå. De ser at dette er et spesielt fenomen. En fiende som benytter skrekk som våpen.

Oslo Tingrett har nettopp avsagt en dom som sier at jihadister skal få lov å bruke terrorhandlinger som skrekkvåpen mot samfunnet.

I vånde

Lovgir ser ut til å være i vånde. Man har meget vide og generelle definisjoner av etnisk og religiøst hat. Utbredelse av slikt hat kan defineres som indirekte oppfordring til terror, på samme måte som forherligelse og bifall av terrorhandlinger.

Slik står det i Europarådets konvensjon av 16. mai 2005, den Norge sluttet seg til.

Men den norske regjering falt ned på at det ikke var mulig å kriminalisere indirekte oppfordringer uten å trå ytringsfriheten for nær. Man innsneverer bestemmelsen slik at den bare

«rammer oppfordring til iverksettelse av terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger.»

Hva er «terrorrelatert»?

Regjeringen «safer» ved likevel å ta med en formulering som gjør det mulig å dømme noen for indirekte oppfordring, men det må «avgjøres etter en konkret vurdering» – dog ut fra hensynet til ytringsfriheten.

Her kan man velge hvilket ben man vil falle ned på. Retten kunne dømt Hussain, men lager en begrunnelse for seg selv som den mener holder vann. Den synes ikke å forstå at utviklingen har løpt fra en slik fortolkning, dvs fremstår i utakt med den alminnelige rettsbevissthet.

Krig, ikke ytring

Det skal ikke være lov å hylle mennesker som stormer et industrianlegg i Algerie og dreper gisler for fote, herunder fem Statoil-ansatte.

Det har ikke noe med politikk og ytringsfrihet å gjøre å legge ut en melding som sier:

Måtte Allah swt belønne våre brødre med den største og beste Paradiset og drive fiender av Islam ut av våres lang (sic) og utslette dem. Amiin.

Dette er ikke en ytring, det er en krigserklæring og ethvert normalt menneske vil oppfatte det slik ut fra det som skjedde.

Dommen sier ganske riktig at

Utgangspunktet må således være hvordan den alminnelige leser eller tilhører vil oppfatte utsagnet….. Det er likevel ikke tvilsomt at en uttalelse må tolkes i lys av de ytre omstendigheter den fremsettes under.

Likevel kan fagdommer få seg til å skrive:

Et hovedspørsmål i saken er i hvilken grad man ut fra sammenhengen kan innfortolke et meningsinnhold som ikke er direkte uttalt.

Her forsøker retten å innskrenke betydning av Hussains uttalelser til noe «konkret» hvor man ser bort fra sammenheng og det uuttalte. Da kan dommeren falle ned på ytringsfriheten.

Jeg finner det for min del klart at rettssikkerhetshensyn, særlig hensynet til forutberegnelighet, tilsier forsiktighet med utvidende tolkning ut fra sammehengen. I forhold til straffbare ytringer må poenget være at man bare kan straffes for det man har uttalt, ikke hva man kunne tenkes å ha uttalt.

Det følger etter mitt syn også av hensynet til ytringsfriheten at ingen bør kunne risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt og heller ikke med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen.

Dommeren kommer først med en definsjon av ytringene som skreller bort kontekst og mening, så later han som om det ikke finnes noen kontekst og underliggende mening og kan deretter trygt redusere saken til et spørsmål om ytringsfrihet.

Han kjører gjennom en rettslig hårnål til, ved å si at ytringene må bedømmes samlet og innenfor den ramme de ble fremsatt. «Videre må man ved tolkningen se hen til hvem som fremsatte ytringene og hvem som er mottakere av ytringene».

«Ugangspunktet for tolkningen må derfor være hvordan disse mottakerne vil oppfatte ytringene ut fra sitt språklige, kulturelle, politiske og religiøse ståsted.»

Nettopp og hvis domstolen hadde gjort det ville den funnet at Hussains ytringer var noe mer enn hyllest og forherligelse av terror. Det var jihad.

Dommeren må føle en nagende tvil for han forsøker å tilbakevise innvendinger på en lite overbevisende måte.

I sin alminnelighet kan etterfølgende bifall til foretatte terrorhandlinger ikke uten videre antas å omfatte oppfordring til å iverksette fremtidige terrorhandlinger.

Her kommer retten med en skjønnsvurdering av jihadister som er svært tvilsom. Det mest tvilsomme er at den gjør det uten å innrømme at det er det den gjør. Den later som om det er en streng faglig vurdering.

Retten kverner om og om igjen på tvil om meningsinnhold, fortolkningsansvar, legalitetsprinsipp og hensynet til ytringsfriheten.

Hvis retten ikke hadde hatt noe valg. Hvis loven definerte «indirekte oppfordring» til terror så strengt at det ikke var mulig å dømme Hussain, kunne man konsentrert seg om en politisk dagsorden for å endre loven.

Men dommen gjør det klart at det finnes hjemmel for å dømme Hussain ut fra eksisterende lov. Oslo tingrett ville bare ikke.

At dette er en politisk korrekt dom, dvs en som kvier seg for å legge seg ut med jihadister og tilhørende omland, kan avleses av oppsummeringen:

Det er først og fremst de avskyvekkende utsagn som setter vår forståelse av prinsippet om ytringsfrihet på prøve.

Her forsøker tingretten «å ta en Orwell» på Ubaydullah Hussain. Det er tvilsomt om Orwell ville bifalt.

Ubaydullahs Hussains triumf over slakting av og drap på sivile, herunder flere nordmenn, er ikke en ytring. Det er krigserklæringer.

Dommer Ingmar Nestor Nilsen må gjerne late som han ikke forstår det. Men det gjør ganske mange vanlige samfunnsborgere. De mener at forherligelse av drap ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre.

Dommen ble avsagt i samme rettssal hvor Anders Behring Breivik ble dømt. Skulle det være lov å hylle hans handlinger?

22/7 pålegger oss et ansvar. Det viste ikke Oslo tingrett idag.

 

 

 

VG har lagt hele dommen ut som pdf her.