Kommentar

Fredag klokken 11 får vi vite om Oslo tingrett mener Ubaydullahs hyllester av fem terrorhandlinger er en indirekte oppfordring til terror, eller om de ligger innenfor ytringsfrihetens rammer.

Det vil være en skjelsettende dom. Et halvveis resultat er vanskelig å se for seg. Dommen må enten bli fellende eller frifinnende. Hvis den skulle bli frifinnende vil det i praksis ikke være noen grense for hvor langt jihadister kan gå i å hylle grufulle voldshandlinger som rammer våre egne samfunn.

Forsvarer John Christian Elden gikk så langt som til å hevde at den bestialske henrettelsen av Lee Rigby ikke var terror, men en krigshandling av en part mot en annen. Selvfølgelig var det drap etter britisk lov, men det var samtidig ledd i en krig Storbritannia fører i andre land, mente Elden.

Men motspørsmålet blir uvegerlig: Hvis terrorhandlinger normaliseres som ledd i krigføring, hvilke tiltak åpner det for fra britisk side mot de som begår slike handlinger og de som sympatiserer med dem?

Slike spørsmål ble ikke stilt. Ikke av norsk presse, ikke av såkalte forskere og heller ikke av aktor Fari, som gjorde et ærlig forsøk, men ikke klarte å tegne den store rammen rundt rettssaken. Det har han ikke politisk handlingsrom til. Den norske staten har selv lagt seg på en trang fortolkning av hva som er trusler. Det straffer seg når man står overfor målbevisste og kalkulerte jihadister som Ubaydullah Hussain.

Det er Elden som har handlingsrommet. Det er skapt gjennom årtier med venstreorientert ideologisk hegemoni. Dette hegemoniet kolliderer nå med den virkelige krigen som jihadistene har erklært de vantro, men Elden later som om dette er et svar på Vestens innblanding i muslimske land. Elden hopper behendig bukk over at Osama bin Laden erklærte Vesten krig i 1998. Han kan trekke veksler på imperialisme og kolonialisme, innblanding som går mye lenger tilbake. Men dette er en ideologisk fortolkning. Kun meningsdominansen til venstresiden garanterer at Elden kan slippe unna med en slik fortolkning.

Men både han og venstresiden har utviklingen mot seg: Hvis folk halshugges på åpen gate er det ingen som kjøper at dette er gjengjeldelse og del av en krigføring Vesten selv er en del av.

I realiteten er Eldens fortolkning en utstrakt hånd til jihadister, salafister og islamister i Vesten. De kan bare holde på. Hyllest til de mest grusomme handlinger er bare ytringer, usmakelige sådan, men noe vi må finne oss i. De må møtes med argumenter og debatt. Slik møter det åpne samfunn meninger det ikke liker.

Norsk lov tillater å hylle terrorister, fremholdt Elden. Det er lov å si «Osama hurra!».  Hvis folk hører noen si noe sånt vil de svare med: – Hvilken dust er dette? Mente Elden.

Og hvis noen stiller til valg med et program som er tatt fra Profetens Ummah – om stening og dødsdom for homofili – vil de få en hard dom av velgerne, resonnerte han.

Men han valgte å se bort fra at oppslutningen om ekstreme standpunkt har vært økende. Han snakket ikke om at EU regner med at 3.000-pluss har reist fra Europa for å delta i jihad i Syria og Irak.

Han beskrev ikke at jihadistene har et handlingsrom. Hvorfor ikke? Fordi også det store borgerlige samfunnet har problemer med å ta inn over seg hvorfor så mange blir radikalisert, enten det er inn i Islam Net eller Profetens Ummah. Den mest nærliggende forklaring er at det rammer deres eget omdømme. Var ikke dette det nye Europa? Skulle ikke denne drømmen overgå den amerikanske?

Dypere ligger en stor uvilje mot å begi seg inn i islams territorium. Man har i praksis inngått et konkordat med konservativ sunni-islam som man kaller moderat, uten å ville erkjenne at denne retningen rommer de samme elementer som i en gitt setting virker radikaliserende.

Dette vil man ganske enkelt ikke innrømme. Når politikere som John Kerry, Barack Obama og David Cameron gir seg til å forsikre og belære verden om at islam står for fred og ISIS er u-islamsk, demonstrerer de ikke teologisk innsikt, men politisk svakhet. Resultatet er det stikk motsatte av hva de vil oppnå: konservativ sunni-islam vet at de slipper å ta noe oppgjør med sin tro. Det liberale samfunn har avstått enda mer av sin frihet.

Det begynner å gå opp for folk at frihet ikke er en blanco-sjekk. Det er ikke et uutømmelig reservoar. Frihet for frihetens fiender kan bli kostbart.

Rammene skal være vide. Men det kan ikke være noen tvil om at Ubaydullah Hussain systematisk og bevissthet har hyllet terror mot sivile – som Boston Maraton og In Amenas-angrepet – på en måte som er aktiv støtte til jihadistenes krig mot Vesten.

Hvis noen hadde ytret samme støtte til Anders Behring Breivik etter 22/7 på samme åpenlyse demonstrative måte, ville vedkommende gått en vanskelig tid i møte. Pressen og forskere har lett i kriker og kroker for å finne eksempler på slik støtte. De er marginale. Her står en offentlig person frem og hyller tilsvarende handlinger, og så kan forsvareren påstå at dette er politiske ytringer og «forskere» som Lars Gule blir brukt av NRK og NTB på at en fellende dom vil åpne for tankekontroll.

Rammen om dette er helt tydelig: «Man» forsøker å putte jihadister innenfor en akseptabel politisk ramme, presentere den som løsbar innenfor dialog-samfunnet, selv om disse har erklært dette samfunnet krig.

Noen ønsker ikke å se at hvis noen erklærer deg krig kan det være de mener det. Andre er mer ideologisk hardcore og driver aktiv apologi for islamister og jihadister. Agendaen til en «forsker» som Lars Gule burde være lett å gjennomskue.

Selv når blodet flyter i gatene og hodene ruller, fastholder man denne modellen. Hvordan er det mulig? Fordi venstresidens hegemoni om Vestens onde hensikter har vært dominerende i Norge og store deler av Europa de siste årtier. Elden drar dette kortet når han omtaler Profetens Ummahs forsvar for Taliban som legitim.

Men Taliban er ikke Vietcong eller FNL. Dette er ikke Vietnam-krigen om igjen. Det offisielle Norge er blitt så forvirret av sin egen sinnelagsetikk og moralisme at den er villig til å tolerere oppfordring til drap på egne soldater.

Nedrakkingen på Vestens innsats i Afghanistan er et eksempel på hvordan man skal tape en krig.

Nå står fienden i våre egne land, og Elden og mange av kommentatorene og «ekspertene» er bekymret for at de ikke skal få hisse til drap på sivile og vårt samfunn.

«Man» protesterer mot en slik tolkning ved å presisere at det ikke er halshogging man støtter, men retten til å ytre seg. Selvfølgelig. Men resultatet er at halshuggerne har fri bane.

– Det er lov å heie på taperen, sa Elden. Men er det så sikkert at det er taperen?

Han begynte sin prosedyre med å vise til rettssaken mot Einar Gerhardsen og flere andre i 1924. De sto anklaget for å ha oppfordret til militærnekt og ble dømt til 120 dagers fengsel.

Dette skulle være en analogi til Profetens Ummahs kamp mot norsk militært engasjement.

AKP (m-l) var i teorien like blodtørstige som Profetens Ummah. På 70-tallet ga de åpent støtte til Pol Pot. Elden sa også at de støttet RAF og Røde Brigader. Det er feil, og støtten til Pol Pot var ikke en støtte til folkemord, men det kommunistiske prosjekt. Man nektet for at det ble begått masseterror.

Slik er det ikke med Profetens Ummah. Det spesielle med jihadistene er nettopp at de ikke skjuler hva de driver med, men tvert om gjør de verste handlinger til propaganda. Det er noe nytt. Slik er jihadistene mer i slekt med nazistene, som brukte vold på samme måte. Demonstrativt, for å vise at man turde og at det liberale samfunn var svakt.

Det er samme taktikk Profetens Ummah bruker overfor det norske samfunn. Demonstrativ støtte til grufulle handlinger i islams navn. Det gjør noe med samfunnet, det gjør noe med muslimene i Norge/Europa.

Aktor Fari var inne på noe viktig da han sa at Ubaydullah Hussain hadde flere hensikter med sine provoserende budskap: Det var flere mottakere. Han ønsket å skremme vanlige folk, samtidig demonstrerte han for muslimer at de kunne og turde trosse samfunnet. Det ligger en maktdemonstrasjon i dette, igjen og igjen å havne på avisenes forsider: Det viser at man blir tatt på alvor, og mediene bidrar til å bygge opp Hussains renommé. Norske muslimer ser at Hussain «er» noe – og dette er med på å bygge opp hans posisjon. Blant de unge som er i opprør mot det norske samfunnet får han status.

Fari hadde satt seg godt inn i jihadismen og var ikke i det minste tvil om at Hussains uttalelser var bevisste handlinger. De ble publisert på en åpen facebook-profil, bare det sier mye.

Men samtidig som han vil ha Hussain dømt konstaterte han at norsk lov tillater at man går inn for sharia-staten. Det er lov å arbeide for at islamsk lov skal gjelde i samfunnet, selv om det innebærer dødsstraff for homofili, stening for utroskap og halshogging som straff.

Dette sa den samme aktor som vil ha Hussain dømt for indirekte oppfordringer til terror.

Dermed har lovgiver gitt aktor et alvorlig handikap. Elden kunne steppe inn og «forsyne seg». For hvis det er lov å gå inn for sharialover, er da ikke hyllest av terror mer for politiske statements å regn?

Roten til problemet er et samfunn som er så liberalt at det forsvarer retten til å begå alvorlige forbrytelser bare de kommer i religiøs forkledning.

De fleste mennesker er uvitende om at vår toleranse er en toleranse for et system som er uforenlig med vårt.

Norge har trodd det har kunnet unngå konfrontasjonen ved å legge seg på en mer kompromissvillig linje enn f.eks Danmark. Ingen Muhammed-tegninger her! Derfor heller ingen attentat mot kunstnere (William Nygaard glemmer vi).

Ubaydullah Hussain utnytter dette handlingsrommet. Han skjerper kravene og krever rett til å hylle drap på våre egne borgere.

En venstreliberal elite møter seg selv i døra. Det må velge mellom rettsfølelse og politisk korrekthet. Velger de det siste har de gitt jihadister og islamister en stor triumf.

Velger de fornuften må de gå tilbake og se på toleransens grenser. Kanskje det ikke er mulig å forene motstridende krefter?

Det er demokratiets krise, akkurat som da Europa sto overfor nazismen. Demokratiene sa ikke stopp før de sto med ryggen mot veggen.

Dagens situasjon er langt vanskeligere og demokratiene virker enda mer handlingslammet.