Kommentar

De norske hvite velfødde venstreradikalerne er så ute av takt med samtiden at det er nye landsmenn som setter dem på plass.

Generalsekretær i LIM-nettverket, Sylo Taraku, tar et oppgjør med Åsne Seierstads gråsone i en kronikk i Aftenposten. Han påpeker at Seierstads definisjon av gråsone omfatter Islam Net, salafister som formelt holder seg innenfor loven når det gjelder vold, men ellers har verdier som bryter fundamentalt med normene i det norske samfunnet.

Seierstad møtte lederen Fahad Qureshi til debatt i Dagsnytt Atten og klarte ikke distansere seg fra Islam Net, men klamrer seg til et formalistisk syn på loven. Det er det mange på venstresiden som gjør. Maren Sæbø sa også i en facebookdebatt at så lenge salafister holder seg innenfor loven må de få lov til å preke sin versjon. Går de over streken er det en sak for politiet.

Det er en villet blindhet som etter Paris ikke lenger er tilgivelig.

Men i Norge er de konservative sunniene tatt inn i varmen og de er i ferd med å ommøblere rommene etter sine normer. De venstreorienterte later som de ikke ser det og later som om de fortsatt forsvarer toleranse. Andre har for lengst sett at de utnytter toleransen til å undergrave demokratiet.

Det var derfor en meget svak forestilling Seierstad ga i sin kronikk og sine radio- og tv-opptredener. Folk har begynt å skjønne hva det handler om.

Men fremdeles er det slik at norske stemmer kvier seg for å ta et oppgjør med portvokterne.

Taraku gjør det. Det er ikke bare Seierstad som har et problem. Hele det norske samfunn har et problem når det innlemmer konservativ sunni og salafister i det gode selskap.

Er det noen som tror at det i det lange løp er forenlig med fremme av homofile, lesbiske og transseksuelles rettigheter? At lammet kommer til å kunne gresse ved siden av løven?

Seierstads konstruksjon av symmetri mellom jihadister og høyreekstreme er latterlig, all den stund de høyreekstreme representeres av én mann, og han sitter på isolat. En mann mot titusener, med en fasttømret ideologi? Hvor tynn går det å være, kun fordi man har utseende og kjendisstatus med seg?

Dvs Seierstad nøyer seg ikke med å beskrive høyreekstreme, men det enda løsere «islamofobe». Det inkluderer også denne siden, ifølge Seierstads fløy. Vi skal altså danse dødens tango med IS?

«Islamofobe og IS er hverandres perfekte fiender og speilbilde, de nærer seg på hverandre og på samme idé om at vi ikke kan leve sammen», skriver hun.

Dette er en banal overforenkling.(….)

Det er nemlig uklart om «islamofobe» kun omfatter de virkelig ekstreme som Breivik, eller et langt bredere spekter. Seierstad vet meget vel at begrepet vanligvis benyttes om langt flere enn dem som er villige til å bruke vold. Qureshi er for eksempel blant dem som har en lav terskel for å stemple sine kritikere som «islamofober»..

Banal er ordet. Store deler av norsk debatt er banal. Torkel Brekke snakket på radio i går om at Paris-terroren var en forbrytelse, ikke krig. De sier det samme som etter 9/11. Også den gang ville de at USA skulle be om utlevering av Osama bin Laden, ikke gå til krig.

Det er aldri nok. Volden er aldri stor nok til å rettferdiggjøre en vestlig respons. Folk begynner å forstå det nå.

Men Sylo Taraku, slik Abid Raja også indirekte gjorde, peker på det sentrale når de sier at islamstiske verdier blir omfavnet i det nye Norge.

jeg blir ikke særlig klokere når hun i kronikken definerer islamofobi på utsiden av gråsonen – mens Islam Nets illiberale holdninger skal være innenfor.

Venstresiden faller nå som ofre for sine egne standpunkter. De har unnlatt å ta et oppgjør med islamismen. Når den eksploderer i Paris’ gater forsøker de å gripe tilbake til en konstruksjon der «islamofobe» gjøres til motstykker.

Som om det er islamkritikken som har skapt IS! Eller George W. Bush. Det er alltid de andre som har skylden. Høyresiden.

På et eller annet tidspunkt blir dette latterlig, eller noe annet: venstreorienterte fungerer som islamistenes løpegutter.

Det var slik vi snakket på 70-tallet: Folk som konsekvent unnskylder og bagatalliserer illiberale holdninger og hyllest av politisk vold, må finne seg i å få sitt pass påskrevet.

I stedet forstetter venstresiden med brennmerkinger av islamofobe!

De praktiserer fortsatt at «angrep er beste forsvar». Det er en shock and awe der ingen skal våge å ta dem fatt og avsløre dem. Det minner litt om islamistenes trusselkultur. Her finnes det faktisk en parallellitet.

Derfor er ingenting mer uvelkomment enn når en moderat, behagelig eks-muslim som Sylo Taraku tar dem fatt.

Men verre enn de snakkende klasser er at islamofilien har blitt norm i norsk forvaltning og offentlighet. Selv Ubaydullah Husseins voldshyllester mente de hørte inn under ytringsfriheten, både mediene, «ekspertene» og domstolene. Da Hussein sa Amal Aden burde vært stenet, kjøpte tingrettsdommer Dagfinn Grønvik at religiøs lov måtte kunne gjelde i Somalia, hvis det var der Hussein trodde hun oppholdt seg.

«Jeg er helt enig. De burde absolutt ikke slå henne. De burde ha steinet henne til døde da praktisering av homofili skal straffes med døden. Måtte Allah SWT ta vare på våre mødre som kjemper for Haq og vekke oss brødre som sover!!!»

Angrepet på Aden gjenspeiler ekstreme religiøse holdninger som åpner for å utøve vold. I retten forsvarte Hussain oppfordringen til vold med at han bare baserte seg på islamsk teologi, og fikk medhold. Hussains hatytringer var ifølge retten innenfor lovens rammer.

Da er vi på vei langt inn i sharia-land. Når Erna Solberg omfavner Faten vil hun ikke høre om motsigelsene.

Faten var også i Dagsnytt Atten forrige uke, og der sa hun at de muslimske landene slett ikke var noe eksempel til etterfølgelse. De var ikke islamske! Dette minnet sterkt om sosialisters forsvar av troen. Sosialistiske lands praktisering hadde ingenting med hva sosialisme egentlig var.

Når Solberg blir spurt om det kanskje er noe galt her, klamrer hun seg til håndveska og blir stiv i blikket.

Denne uken åpnet senter for høyreekstremisme. Torbjørn Røe Isaksen ble spurt på radio om det var mye høyreekstremisme i Norge. Han vek unna og viste til at PST trodde trusselen fra et nytt høyre ville være mer alvorlig enn jihadister.

Ute i Europa har Paris vært en wake-up call og en game changer. I Norge forsøker en politisk fløy med stor innflytelse å beholde kontrollen og opprettholde et verdensbilde som i dag, i sin praktiske konsekvens, blir et forsvar for Norge som et land der islam vinner frem.

Det vil ikke nordmenn, og heller ikke mange nye landsmenn.

 

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kampen-mot-grasonen–Asne-Seierstad-8247654.html

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Ikke-min-grasone_-Asne-Seierstad-8255460.html

Les også

Sirkelen er sluttet -
Viktig dom -
Stoda -
Gravity's pull -
Så var det Norges tur -
Den indre balanse -