Kommentar

Politikken har sine tyngdelover liksom fysikken. Den har gravitet, sentrifugalkraft og rom som bestemmende faktorer.

I norsk politikk oppfører man seg som om man er herre over disse kreftene. Man kan bestemme seg for å styre dem. Det er tåpenes inntogsmarsj. Ingen har noensinne kontrollert disse kreftene, det var derfor konger og hærførere konsulterte orakler og spåmenn før de dro i krig. De ville gjerne ha Fortuna på sin side.

Dagens politikere har derimot en innebygd selvsikkerhet som overgår fyrsters. Kong Krøsus av Lydia spurte før han angrep Persia hva som sto skrevet i stjernene, og fikk vite at et stort rike kom til å gå under. Seiersviss la han i vei og oppdaget for sent at det var hans eget.

Seiersvissheten til dagens politikere er annerledes. De tror den er naturgitt og har ikke behov for å foreta ofringer. Men selvsikkerheten er ved å slå sprekker. Virkeligheten oppfører seg ikke som den skal. Jo mer de får virkeligheten i ansiktet, jo vanskeligere blir det å holde masken.

Rødt jern

Debatten på NRK har fått ny programleder. Borgerlige Erik Wold ble for blek. Ingunn Solheim er rød, målbevisst og hensynsløs nok til at deltagerne blir statister i hennes regi. Rammen er gitt. Regjeringen skal felles, det har vært programmet siden valget. Men i tillegg har NRK en overgripende ideologi som i forhold til komplekset islam/demokrati setter den på kollisjonskurs med deler av Arbeiderpartiet.

Ap har valgt å støtte regjeringens deltagelse i Irak. Men det er stor forskjell på hva leder av utenriks- og forsvarskomiteen Anniken Huitfeldt kommuniserer, og det inntrykk leder av justiskomiteen Hadia Tajik gir når hun kommenterer den siste terrortrusselen fra PST-sjefen.

Huitfeldt virket å ha personlige kontakter i det kurdiske miljøet som har fått henne til å forstå hva IS betyr. Hun hadde mistet illusjonen om at IS lot seg overtale av en humanitær stormakt. Når man møter folk som har kjent IS på kroppen, tyr man ikke så lett til floskler. Kanskje den nye AUF-lederen, kurderen Mani Hussaini fra Jessheim, har gitt en slik innsikt? Det ville vært en kjærkommen og interessant tilvekst til beslutningsprosessen i Arbeiderpartiet.

Avstand betyr en hel del i forhold til hvordan man tenker og føler.

En opplevelse av autentiske mennesker kan være en øyeåpner. Det var milevis mellom Huitfeldt og Lysbakken, som mentalt lever i 60-årene.

Finner sammen

De antiamerikanske refleksene møter den pro-islamske bølgen. De finner sammen i motvilje mot at regjeringen har tatt skrittet fra passiv til aktiv deltager i Irak, på USAs side. Derfor får kritikerne masse taletid og spørsmålene kastes som spyd mot flertallet, regjeringen og Arbeiderpartiet.

Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum får utbre seg med sitt tøv om at Norge er en humanitær stormakt, som om det er noen løsning på IS’ fremmarsj. Selv når han presterer å si at Norge kan få «partene» til å snakke sammen, reagerer ikke programleder. De går begge på autopilot.

Men om Solheim og NRK har kontroll med spørsmålene, har de ikke samme kontroll med bildene. Kameravinklene forteller noe helt annet. Mens den ene snakker ser man close-ups i bakgrunnen, og ansiktene forteller langt mer enn ord.

SV og Senterpartiet er på samme parti, mot USA. Men Senterpartiet vil gjerne gjøre det med anstendigheten i behold. Audun Lysbakken er mer i den gamle antiamerikanske tradisjonen som fortsatt lever i SV. Spillet i Midtøsten er komplisert og mer brutalt enn det en politiker med barneansikt og gammel rusten stemme kan begripe. Lysbakkens lynforedrag om hvem som har skyld for misæren, er pinlig.

Men han oppnår én ting, og det er å vise at antiamerikanismen har samme syn på USA som islamistene. I deres verden stammer også roten til all ondskap fra Vesten og USA: Når noen begynner å snakke om at vestmaktenes inndeling i stater etter første verdenskrig var begynnelsen på elendigheten, skal man være på vakt. IS og islamistene ønsker også å utslette Sykes-Picot-avtalen. Slik går antiimperialisme og salafisme hånd i hånd.

Vestens renkespill

Disse snubletrådene er man oppmerksom på i utlandet, men ikke i Norge. President Recep Tayyip Erdogan holdt en fjernsynsoverført tale til studenter i Istanbul, der han sa at Vesten nå var ved å gjenta samme renkespill som etter første verdenskrig. Erdogans aggressive anklager hører vi ikke om i norske medier, til tross for at dette handler om motiv og krefter som former politikken. Interessant nok brukte Erdogan Lawrence of Arabia som symbol på dette renkespillet. Det sier noe om hans holdning til vestlige. Jeffrey Dettmer i Daily Beast:

In his speech Monday at a university in Istanbul, the Turkish president blasted the Sykes-Picot Agreement, a secret understanding (signed behind Lawrence’s back) that divided up the Middle East after World War I between British and French spheres of influence. That deal opened the way for a British vow to establish a Jewish homeland in Palestine and led to borders drawn by the European powers that created modern Syrian and Iraq. Historian David Fromkin summed up the mess that resulted in the title of his book The Peace to End All Peace.

“Each conflict in this region has been designed a century ago,” said Erdoğan. “It is our duty to stop this.”

Den våkne leser vil raskt forstå Erdogans hensikt: Vesten har skylden, ikke bare for motsetningene som har ført til dagens krig, men også opprettelsen av staten Israel. Nå tilkommer det rettskafne sunnier å avsløre Vestens nye renkespill. Det er slik paranoia som gjør at mange muslimer på ramme alvor mener at det er CIA og Israel som står bak IS.

Erdogan fyrer opp under paranoiaen og utpeker fremmede som spioner og forrædere. Særlig journalister er suspekte.

The Erdoğan speech was suffused with an angry anti-Western narrative—he also tilted at Western journalists, accusing them of being spies—and will no doubt thrill some of Erdoğan’s supporters.

lawrence.of.arabia

Erdoğan dismissed the British officer as “an English spy disguised as an Arab.” And he told the university audience—the speech was televised—that Westerners are “making Sykes-Picot agreements hiding behind freedom of press, a war of independence or jihad.”

Erdoğan argued there are modern-day Lawrences in Turkey right now “disguised as journalists, religious men, writers and terrorists.” And the remark was especially ominous on the day five foreign journalists—three of them German—were hauled before a court for a preliminary hearing in the southeastern Turkish city of Diyarbakır, following their arrests at the weekend by anti-terrorist police. They had been covering Kurds protesting Turkey’s refusal to help save the besieged Syrian border town of Kobani, where Kurdish men and women have fought off an ISIS onslaught for 28 days.

Blanding av fakta og fiksjon, mistenkeliggjøring, tillegging av de verste motiv og innlesning av hensikter i store historiske hendelser etterlater en følelse av sammensvergelse hos tilhørerne: Erdogan er formelt en NATO-alliert, men reelt en motstander i forhold til Syria. Det får vi aldri vite av norske medier som driver sitt eget skyggespill.

I realiteten er de på Erdogans side. Man befinner seg i islamistenes gravitasjonsfelt, og det faktum  at man ikke vil erkjenne hva man selv gjør gir en følelse av å falle.

Et skjebnesvangert valg

Ved å tre inn på USAs side i krigen mot IS, har Norge truffet et skjebnesvangert valg. Det er neppe noen trøst at heller ikke det liberale USA med Obama i spissen forstår rekkevidden av sitt valg.

Krigen er kommet hjem.

Når venstresiden vil forsøke å legge skylden for den siste trusselen fra IS på regjeringen Solberg, viser man bare at man ikke vil forstå, og den som ikke vil forstå, men angriper regjeringen, tar i virkeligheten parti for fienden. Man må gjerne si at man ikke mente det slik, men i krig er det hva man gjør som teller, ikke hva man påstår.

Og når det gjelder uskyld og naivitet. Kan man skylde på det når man inviterer en salafist til Debatten som skal uttale seg om hvordan radikale muslimer reagerer på Norges innmarsj i krigen?

Fienden inn i varmen

Fouad Qureshi fra Islam Net har et helt annet program, som ligner på IS. Ved å vise seerne at han er stueren er man med å legitimere at salafister har en plass rundt bordet. Det har Jonas Gahr Støre sagt at de har. Men ingen har spurt folket om hva de mener, eller de som sendes til Irak.

NRK ville aldri sluppet til en høyreekstrem som meningsberettiget i en debatt, men har ikke problemer med å slippe til en salafist med alt det innebærer av syn på homofile, jøder, frafalne. Salafistene er de nye høyreekstreme, men ikke for NRK som holder fast på den gamle venstreradikalismen som graviterer mot den felles fienden: USA og Israel. Det er ikke første gang NRK slipper til Qureshi. Det er et sterkt signal.

I et program som skulle diskutere Norges deltagelse i krigen mot IS ble salafisten hovedpersonen. Man kunne avlese Solbakkens ubehag og motvilje og Huitfeldts frykt når Qureshi snakket. De var avskåret fra å si hva de virkelig mente, og hva som virkelig foregikk.

Her viste tyngdekraften seg for åpen scene. Man ignorerte hva man selv gjør og setter i gang, innenfor et stort spill der Norge bare er en bitte liten brikke. Neppe en bærekraftig strategi.

Er en person som Qureshi utelukket? Ikke nødvendigvis, men da må han behandles som den han er: en representant for fienden. Men det tør ikke politikerne og NRK gir ham en plass rundt bordet. Da kan ingen behandle ham som den han er, men må late som.

Linjer

Man ser ikke opplagte sammenhenger: Oslo tingrett frikjente Ubaydullah Hussain for å ha hyllet halshugging av soldater på åpen gate og bombing av marathonløp i Boston og sa det var innenfor ytringsfriheten. Han tilhører samme gruppe som har truet Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre på livet, og har sendt krigere til Syria. Norge har bestemt seg for å delta i krigen mot IS. IS truer med å gå til angrep på alle tenkelige mål i Vesten, særlig representanter for ordensmakten. Det har vært flere slike angrep, i Canada, Australia og Storbritannia.

PST gjør jobben sin når de denne uken gikk ut og advarte. Men ikke før Benedicte Bjørnland har gjort det, før vår egen justisminister slår bena under advarselens egentlige budskap. På spørsmål fra Aftenposten om vanlige folk bør se seg over skulderen, svarer Anders Anundsen:

– Nei, det er ikke noe grunnlag for det basert på trusselvurderingen fra PST. Men det er klart at de som er i politiet, Forsvaret eller er sentrale politiske beslutningstagere…

– som deg selv?

– …må være litt mer årvåkne. Men dette er ikke en oppdatering av trusselnivået generelt mot vanlige borgere. Du ser trenden for eksempel i Canada der man gikk til angrep på parlamentet, der man gikk til angrep mot en soldat i uniform. Det er angrep som PST nå advarer mer mot.

Anundsen befinner seg fortsatt i dialogmodus, selv når han kommenterer en terrortrussel fra en fiende Norge går i krig mot! Hærsjefen gjør det samme, og åpner for at soldatene kan slippe å gå i uniform for å få rabatt på offentlig kommunikasjon. Det er den samme minste motstands vei som dialoglinjen alltid søker mot. Men den er ubrukelig i krig. I krig svekker den kampmoralen og sender et signal om at man er svak.

Svikt og ansvarsfraskrivelse

Det finnes ikke noen grense for hvor lavt man kan legge seg. Programleder i Dagsrevyen Ingerid Stenvold spurte om det var aktuelt at politiet gikk i sivil. Da måtte politidirektør Odd Reidar Humlegård spydig svare tilbake at det ikke var aktuelt. Men han bagatelliserte selv IS-trusselen ved å sammenligne den med narkomane og sinnsforvirrede, som om de utgjør en internasjonale med titusenvis av medlemmer.

Mest sviktet justisministeren, med det politiske ansvaret. Han reduserte angrepet i Canada til et sikkerhetsproblem som «bare» gikk ut over nasjonalforsamlingen og en soldat. Er lærdommen etter 22/7 glemt? Da snakket vi om at det var et angrep på det norske demokratiet. Hva er det når en jihadist først skyter æresvakten ved nasjonalmonumentet og deretter stormer inn i nasjonalforsamlingen?

Anundsens svar er den glatte, smartness som ikke fungerer overfor IS. Det bortvendte blikket etterlater et stort tomrom, der folks tillit fordunster og frykten setter inn. Det skal bare en hendelse til før panikken er et faktum.

Forstår ikke politikerne enkle politiske lover?

I løse luften

Fra rådløshet vokser maktesløshet. Det er ikke lett å orientere seg når man makter holdepunkter. Men noe bør være mulig å få med seg.

«Komplekst» er det nye mantraordet. Men Midtøsten er ikke så komplekst at den ikke er mulig å forstå. Spørsmålet er om man vil.

Norsk presse holder seg med eksperter som Henrik Thune, som for en tid tilbake mente at Gud ikke hadde noe med de sekteriske krigene i Midtøsten å gjøre.

Man har manøvrert seg inn i en posisjon der man ikke makter å ta inn over seg at f.eks. Tyrkia spiller en destruktiv rolle, og tilhører den store sunni-blokken som er de facto pro IS.

Det offisielle Norge med Erna i spissen går inn for at islam og demokrati kan forenes, og har funnet seg en postermodell i Faten og Malala. Disse personene fyller et ønske og behov. Når man har funnet dem legger man det inn i dem som man har behov for. De som kommer med dårlige budskap – som Ulrik Imtiaz Rolfsen, skyver man vekk.

Det betyr ikke at ikke disse personene ikke har noe å tilføre. Men hvis behovet for illusjoner er sterkere enn realitetssansen, vil konsekvensene bli helt andre enn man tror.