Kommentar

Uke 3. var en begivenhetsrik uke i det nye året: Det offisielle Norge gikk amok og justisministeren avsatte PST-sjefen i panikk. Hadde den alertness som VGs Alf Bjarne Johansen viste og som fikk VG til å sette igang lavinen, noe å gjøre med den schizofrene konflikt Janne Kristiansen kom til å symbolisere post 22/7? At morderen var «en hvit, kristen mann fra Vestkanten», som Jens Stoltenberg sa til Søndagavisen, men at trusselen likevel kommer fra islamisthold. Er det dette som er uutholdelig og som man ubevisst ville kvitte seg med da man styrtet Kristiansen?

Dagen før høringen i Stortinget hadde Kristiansen levert den årlige trusselvurderingen som konkluderte med at radikale islamister er blitt flere, bedre utlært og operasjonelle. Trusselen har steget. Det skurret voldsomt i ørene på det offisielle Norge. Hadde det ikke vært for videoen som samme natt var blitt lagt ut på youtube, hadde kritikken blitt høylytt.

Men så kom Kristiansen til å tråkke E-tjenesten på tærne. Kombinasjonen av VGs masetelefoner og Kjell Grandhagens irritasjon fikk Grete Faremo til å sette apparatet i gang; hadde Kristiansen brutt taushetsplikten?

Når ens sjef ikke forsvarer en, er det slutt. Kristiansen må utover kvelden ha forstått at hun sto helt alene. Mange var ute etter hennes skalp: Pressen, politikere i Høyre og Frp, og rivaliserende tjenester. Det ble for mye. Hun orket ikke kjøret mer. Hun hadde rett og slett ingen plattform å stå på lenger. PST er ingen autonom etat.

Torsdagen viste mediene tendenser til hysteri, og Faremo, riksadvokaten og SEFO fulgte opp: det manglet bare at man hadde fratatt henne passet.

Jeg hørte ingen forsvare henne. I stedet kunne man høre de mest fantastiske beskrivelser av Pakistan, som om det var et normalt land med ansvarlige myndigheter. Man kan undres på om det er Norge som utvikler pakistanske trekk: hvordan skal etater som PST kunne arbeide seriøst hvis politikerne og pressen mister forstanden?

Faremos order of the day er å gjenopprette stabilitet; men det er en liksom-stabilitet, en fasade. Hun velger folk som gjør ting etter boka, men i våre dager er det ikke det nok. Kampen mot politisk vold og ekstremisme krever fantasi, fordi den skjærer gjennom så mange vante skillelinjer. Norsk presse burde ta til seg hva en av deres hatobjekter sa. Donald Rumsfeld ble latterliggjort for ordene om at det er ting vi vet vi ikke vet, men det er også ting vi ikke vet at vi ikke vet. 22/7 burde anskueliggjort disse ordene. I stedet har det offisielle Norge kastet seg over den gamle forestillingen om at fienden alltid står til høyre.

Kristiansen viste med sin trusselrapport at hun ikke lot seg styre politisk, men i øynene til det politiske Norge var dette et tegn på ulydighet. Dit er vi kommet.

Det kunne høres noen små pip av dissens, fra Helge Lurås og Alf R. Jacobsen. Men man legger seg ikke ut med hele etablissementet hvis man ønsker å fortsette å leve i kongeriket.

Men hvem skal forsvare den faglige integritet og moralen til de PST-ansatte og alle andre som har bakkekontakt og forstår dagens utfordringer?

Hvordan skal man forklare pressen, politiske og byråkratiske overordnede at verden er kompleks, og at det ikke finnes noen enkle svar? Hvordan skal man forklare at de med deres sinnelagsetikk er en del av problemet?

Uken hadde mer i vente. Den tillyste demonstrasjonen utenfor Stortinget fikk mye større oppmerksomhet pga videoen. Men Stortingets presidentskap trakk ikke tilbake tillatelsen, selv om videoen åpenbart krysset en usynlig grense for politisk vold som offentligheten hadde etablert etter 22/7. Det var koblinger mellom videoen og demoen. Ved å tillate en demo med koblinger til trusler om vold mot landets politiske ledelse, slo Stortingets presidentskap bena under den kampen man har ført mot ekstremisme.

Presidentskapet demonstrerte dermed to standarder for toleranse, og en ditto dobbeltmoral: høyreekstreme ville aldri fått demonstrere etter en slik video, og med rette. Men man våger ikke stanse en demo med islamister.

Slik vikler man seg inn i en labyrint av selvmotsigelser man ikke finner ut av.

Der hvor det burde vært en grensemarkering og et forbud, kommer fascinasjon og oppmerksomhet: Eidsvoll plass krydde av nysgjerrige og presse. Islamistene blir medieapekatter, freaks man kan studere. Men den som gjør seg selv til tilskuer blir samtidig mottaker av det aktørene foretar seg. Journalistene kunne tilfreds rapportere at det kun kom 37 demonstranter, ikke 5-600. Men de sto nå der, og rapporterte og fotograferte i halvannen time, og beviste dermed at det de unge mennene foretok seg var viktig.

Det er pressen og politikerne som dobbeltkommuniserer: pressen behandlet Arfan Bhatti som en kjendis under rettssaken mot ham. Nå kjører VG et kamera opp i ansiktet hans. Ikke rart han blir sint. Islamistene er få, og VG trenger ikke ta hensyn. De fyller dessuten et behov: kommentatorene kan skrive om «ekstremistene på begge fløyer», som samfunnet må ta avstand fra. Slik fyller de en funksjon. Hvis Bhatti slår etter VGs fotograf så bekrefter det bare at de er varg i veum.

Er det så enkelt? Norsk presse overfører modellen fra venstreradikalismen på islamistene: de behandler dem som om det var en trotskistisk sekt med marginal oppslutning.

Men slik er det ikke, og det er ikke Aftenposten, NRK eller VG som definerer spillets regler. Det er islam som har kommet til Norge, og islam definerer seg selv, som det selv vil, ikke slik VG vil. Det vil ikke redaktørene eller politikerne forstå.

Kvelden i forveien har leder av Islam Net, Fahad Qureshi, blitt invitert til å delta i NRKs direktesendte program Debatten fra Litteraturhuset, der nettopp Afghanistan-videoen er tema. Islam Net fikk 50 sitteplasser reservert blant publikum. Qureshi er ikke alene. Han får backing når han sier noe. Det gjør ham pågående.

I panelet står Abid Raja, det offisielle Norges muslimske posterboy. Raja har med sine dialogmøter med ekstremister vunnet seg en posisjon som brobygger. Han kunne bruke en person som Chisti som forkynte sitt homo og jødehat fra talerstolen og i Aftenposten. Aftenposten på sin side gjorde Mohammed Usman Rana til sin islamistiske husdikter. De tror de kan temme og bruke islam til sine formål.

Nå sitter Qureshi i studio, og NRK og programleder Erik Wold forstår ikke hva de har begitt seg ut på. Raja er synlig ille berørt. Han vet at foran ham sitter et miljø som stempler ham som en Onkel Tom, til tross for at Raja forsøker å fri til the muslim street, når han angriper Tybring Gjedde samtidig som han fordømmer truslene mot ham. Raja har ridd og rir mange hester. Qureshi rir bare én, og Raja vet det. Derfor blir han forlegen/underlegen. På et tidspunkt slenger Qureshi inn at det «kanskje ikke var Raja som var blitt voldtatt». Han sier dette i diskusjon med Louiza Louhibi som er blitt voldtatt, og blir hetset for det. Qureshi ønsker ikke å spille noen kapital på sympati med Louhibi, og benytter anledningen til å ydmyke Raja.

Alt dette skjer for åpent kamera, og på et tidspunkt mister programleder Wold kontroll over debatten. Han forstår ikke hva som foregår.

Som for virkelig å understreke det surrealistiske sitter Qureshi ved siden av Oslos visepolitisjef Roger Andresen. Andresen har et fårete smil rundt munnen. Han føler seg ikke helt vel. Men er ikke dette dialog?

Det er nettopp det spillet Qureshi har lært seg. Han har lært av Raja og Litteraturhuset og Jonas Gahr Støre. Skulle vi ikke snakke med ekstremistene, og ikke støte dem ut i kulden, spør Qureshi. Raja mener plutselig at det ikke går an å snakke med folkene som lager slike videoer. Det er tid for konfrontasjon. Men det er ikke lenge siden han selv gikk inn for dialog med ungdommen som jaktet på «jøder» langs Karl Johan. Hva er forskjellen? Hva har skjedd?

Det har skjedd det at Raja i mellomtiden er blitt belønnet. Han har fått posisjoner, noe å forsvare. Men det har også skjedd noe med «miljøene». Det har Raja vært ærlig nok til å si. Men han og Akhtar Chaudry kan ikke la være å spille på de kjente strengene, i forhold til «rasisme» som skremmer nordmenn til lydighet, og slik sett er de med på å skape det klimaet som øker radikalseringen. De greier ikke velge.

Qureshi vet hvor han står, gutta foran Stortinget vet hvor de står. Men det gjør ikke politikerne, regjeringen, og slett ikke journalister og redaktører.

Ved å fordømme gutta på Eidsvoll plass som ekstremister og tullinger, samtidig som NRK kjører debatt med Fahad Qureshi viser det offisielle Norge at det ikke forstår noenting. Det er ikke lenger de alene som har definisjonsmakt.

Med den veksten som finner sted i Oslo, i den muslimske befolkningen, spiller det ingen rolle om det bare var 37 foran Stortinget. Pressen gir dem en oppmerksomhet som viser at de synes de er viktige. Hvorfor? Det spørsmålet tør ikke pressen besvare.

Islam er kommet til byen. Islam skaper sitt eget rom. Det greier ikke det offisielle Norge ta inn over seg. Det finansierer at en niqab-kledt kvinne får reise rundt på skolene og fortelle om sin «frigjøring». Slik kobles kvinnefrigjøring til undertrykkelse og elevene blir totalt forvirret. Når Norsk Faglitterære og oversetterforening blir konfrontert med dette svarer de at de ikke driver med sensur. Lena Larsen skriver samme uke kronikk i Klassekampen om salafisme. Den er også mer nyansert enn vi tror, får vi vite. Leder av regjeringsoppnevnte Livssynsutvalget skriver i Vårt Land at det er den som bærer niqab eller hijab som skal definere hva plagget betyr, ikke omgivelsene. Bjørn Olav Utvik og Klassekampens Kairo-korrespondent svulmer over islamistenes valgseier i Egypt og kan spotte de sekulære som ikke forstår folket.

Dette skjer på bare én uke i kongeriket. Vi er allerede langt inne i en ny tidsalder.

Det er basic i enhver strid at man må respektere motstanderen. Det offisielle Norge med sin dialog-kultur pådrar seg bare forakt. Når man samtidig tillater en demo utenfor nasjonalforsamlingen, etter at en video har truet kongehus og regjering med ødeleggelse, har man vist at man ikke har snøring. Når demonstrasjonen får finne sted viser presse og politikere at man ikke tar dem alvorlig eller kan vise respekt. Man taper på begge punkt.

Norge vraket Janne Kristiansen og inviterte Fahad Qureshi inn i varmen, med noen timers mellomrom. Det var et langt større nederlag enn å røpe en åpen hemmelighet i Stortingets høring.

Se Debatten her