Nytt

Denne uken ble preget av ekstrem islam. Først presenterte PST-sjef Janne Kristiansen PSTs trusselrapport som konkludert med at radikal islam utgjør den største trussel, fortsatt. Som en illustrasjon dukket videoen opp som sjokkerte det offisielle Norge: Bildet av Jonas Gahr Støre i closeup med underteksten Å Mektige, vis dem helvete

Den traff under beltestedet. Den gikk under forsvarsverkene: Norske soldater ble presentert som ødeleggere, voldsmenn og de øverste politiske ledere som ansvarlige som en håper Allah vil ødelegge.

Når en kobler dette til rettferdiggjøring av motstand og kamp, så er ikke veien lang til trusler.

Vidoen ble lagt ut natt til tirsdag. PST igangsatte etterforskning og samme kveld ble en 21-åring arrestert i Skien. Han er av latinamerikansk opprinnelse, født inn i katolisisismen, men konverterte til islam.

Videoen hadde forbindelse til den tillyste demonstrasjonen utenfor Stortinget. Det er Stortinget som eier grunnen og hadde gitt tillatelse. Likevel trakk man ikke tillatelsen, til tross for at Facebook-gruppen hadde vist at dette var ekstreme krefter. Videoen skapte frykt og uro. Men Marit Nybakk (Ap) sa på NRK at dette var en del av ytringsfriheten. Var det det?

Nybakk og presidentskapet setter da noen rammer for ytringsfrihet som det kan bli vanskelig å forsvare.

Videoen økte spenningen. Onsdag var det høring i Stortinget. Torsdag var preget av Janne Kristiansens avgang. Torsdag kveld slapp Islam Nets Fahad Qureshi til live på NRK TV i Debatten. Fredag var det demonstrasjon.

Det var mange tilskuere samlet foran Stortinget og nesten ingen demonstranter da klokken slo 1400. Politiet hadde mobilisert, både med vogner, hester og mannskap.

Ett av bildene fra demonstrasjonene er alle politifolkene som sto på forhøyningen over plassen og så rett ned på demonstrantene. I seg selv skaper et så stort politinærvær en egen stemning. Det sier noe om at man er forberedt på alle eventualiteter, at det ikke er en vanlig demonstrasjon.

Det eneste man til å begynne med kunne se av demonstrantene var gule vester som sto noe forhutlet i et hjørne av plassen, bak en sperring politiet hadde satt opp.

Etter en stund kommer en liten gutt frem og synger lovprisingen av Allah, som innledning til bønn. Det har en kraftig virkning: her er det en liten gutt som synger lovprisning med høy klar stemme. Effektfullt.

Guttegjengen rusler frem, foran publikum og presse, og legger seg ned for å be. En eldre mann med langt grått skjegg leder an. Opp og ned noen ganger, lovprisninger. Det er et underlig skue: Med Stortinget som bakgrunn, midt i Oslo, med politi på «balkongen», en håndfull demonstranter – eller skal vi heller si troende – NRKs reporter talte 37, og et hav av pressefolk og norske tilskuere som er nysgjerrige og vil se hva dette er. Noen snur også ryggen til, men de står langt unna og det har ingen effekt. En og annen prominent muslim.

Så er det tid for appeller.

Mohyeldeen Mohammad trer frem, så er altså han en del av gruppen. Han som for to år siden sjokkerte Norge da han under protesten på Universitetsplassen truet med et 9/11 på norsk jord.

Norge fikk sitt 9/11, men fra en helt uventet kant, og på en spesielt brutal måte. Nå er trusselen tilbake i det sporet man kjenner, men det er likevel uvant og ubehagelig på bakgrunn av 22/7: den hendelsen skulle gjort oss snillere, nå er det i gang igjen.

Heldigvis er det bare 37 personer som ligger på kne og som roper. Det får journalistene til å føle en slags seier – de er få og ikke representantive. Men de blir likevel stående og tar inn hvert ord.

Det er mange som ikke drar kjensel på Arfan Bhatti. Han har fått et gigantisk skjegg. Men stemmen er umiskjennelig.

Det er mye av anklagene av Vesten som kunne vært hentet fra en venstreradikal demo på 70-tallet: angrepene på USA og Vesten for dobbeltmoral, hykleri og de som er de egentlige forbryterne. Denne retorikken har runget mange ganger i Oslo sentrum.

Nå har den et religiøst innhold: Bhatti snakker i navnet til ett folk, en stamme, en Gud, og det er et ekstremt «enten er du med oss eller mot oss»-skille. Pressen vet ikke helt hva de skal gjøre med disse tankene. De greier ikke ta det helt på alvor. De er jo så få.

Bhatti angriper ikke bare fredsnasjonen Norge som deler ut Fredspris til politikere som fører krig i og mot to islamske land. Han går konkret til verks og ramser opp alle norske selskap som på et eller annet vis har bidratt til amerikanernes kriger: Selvfølgelig Kværner og Røkke som har bygget og driftet anlegg på Guantanamo, her er Bhatti svært spesifikk, og dette er nok noe Kværner og Røkke bør merke seg. Men også Raufoss, Kongsberg våpenfabrikk, Dyno og en rekke andre bedrifter nevnes. Bhatti vil fortelle at de vet hvem de er og at de har pådratt seg en skyld. En skyld de kan komme til å måtte betale for. Det er vanskelig å forstå det annerledes.

Bhatti snakker også om at den som truer andre ute, risikerer at kampen kommer hjem. Han sier det ikke er en trussel, men en advarsel. Det går ut på ett.

Nå var antallet som truet lite. Men det står flere bak. Det er flere andre der ute som «lytter» og nikker.

Ved å gi Bhatti og Mohyeldeen Mohammad Oslos fremste talerstol, rett utenfor Stortinget, har presidentskapet gitt islamistene en plattform til å kringkaste til hele Norge og deler av verden: Bhatti og hans gjeng erklærer åpent at de er i krig med det offisielle Norge. Hvor konkret dette skal forstås har videoen vist. Likevel lar presidentskapet demonstrasjonen gå av stabelen.

Det offisielle Norge trøster seg med at det var få. Men det viktigste var at den fant sted. Ekstremistene fikk vist sin tross. At de ikke frykter.

Det var presidentskapet som ga dem mulighet til demonstrere sitt mot.

Dette handler ikke om ytringsfrihet. Det handler om ikke å forstå hvilken situasjon man befinner seg i. Islamistene sier det helt klart og tydelig: vi er i krig med dere.

Stortingspresidentene Dag Terje Andersen, og de fem visepresidentene Akhtar Chaudhry, Marit Nybakk, Øyvind Korsberg, Per-Kristian Foss og Dagfinn Høybråten burde i det minste etter at videoen dukket opp forstått at dette var en provokasjon og en test.

Presidentskapet valgte å ignorere budskapet. PST behandlet det som en kriminalsak. Men det er noe mer. Det er et budskap, om at «vi er i krig med dere» og «vi vil bruke deres rettigheter til å ødelegge dere».

Problemet for pressen er at de deler mye av den samme kritikken mot USA og norske firmaer. Det er hva de selv demonstrerte mot i sin ungdom, og de har latt det gå videre til sine barn. Hvordan skal de samtidig forsvare vår samfunnsform og fortsette den samme kritikken mot USA og Vesten? Det blir vanskelig.

Derfor er reaksjonen preget av avventende passivitet. Man håper og tror at det som utspiller seg i det offentlige rom vil skje etter deres premisser. Men islamistene har vist at de ikke bryr seg om dem. De setter sine egne, og de kommer igjen.