Kommentar

PST-sjef Janne Kristiansen ble tvunget til å gå av i natt. Det er ingen demonstrasjon av at systemet fungerer, uansett hva André Oktay Dahl (H), Kjell Syvertsen (Krf), Siv Jensen (Frp), Magnus Takvam (NRK), Magne Lerø (redaktør for bladet Ledelse) måtte si.  Tvertom viser det at systemet ikke greier å gå i seg selv, men i stedet jakter på syndebukker.

Det er ikke akkurat noe nytt i norsk historie. Men å erstatte innsikt og erkjennelse med jakt på syndebukker er et tegn på svakhet.

En kompakt konsensus er enig om at Kristiansen felte seg selv.  Hun avslørte hemmeligheter under høringen i Stortinget onsdag: E-tjensten har folk i Pakistan. Det er ikke oppsiktsvekkende informasjon og ikke kompromitterende. Er det ikke et nærliggende spørsmål at det kan være  fiender innen E-tjenesten eller andre interne som felte henne?  Er det ikke påfallende at pressen overhodet ikke stiller slike spørsmål? Hva vil denne blindheten bety for andre lands vurdering av Norge? Norsk presse og politikerne synes helt å glemme at andre land hele tiden følger med på og vurderer hvordan vi takler 22/7-oppgjøret.

Kanskje de kommer til at det offisielle Norge ikke lenger er i stand til å lese situasjonen i sitt eget land. Er man da i stand til å ivareta sin egen sikkerhet?

Sikkerhet handler om kompetanse; om kunnskap, skarphet, observasjonsevne, dømmekraft. Det handler om en pragmatisk avveining. I mine øyne hadde Janne Kristiansen disse egenskapene. Hun sto oppreist i stormen. Hun sa de forløsende ord rett etter 22/7: Han var «evil incarnate». Men det er ikke dette hun blir husket for av norsk presse. Det er noen farverike bisetninger om at Anders Behring Breivik gikk under radaren i den grad at selv Stasi ville hatt problemer. Det var ment som en illustrasjon, men journalistene grep det begjærlig som eksempel på at Kristiansen søkte å forsvare seg med tåpelige unnskyldninger. Hun sa også at ABB var som en arisk posterboy, hvilket han forsøkte å fremstå som. Også dette utløste ramaskrik.

Uansett hva Kristiansen hadde sagt, ville det blitt brukt mot henne. Noe av den destruktive dynamikken kommer til syne ved at Kristiansens egne ord vendes mot henne, ved konsensus. Ingen norsk journalist eller kommentator forsøker å se saken fra en annen vinkel, om ikke annet en profesjonell: Hva var det hun egentlig sa? Hva var det hun mente? Er hun misforstått, feiltolket, tolket i ond mening?

På dansk har man uttrykket å lytte med det onde øret. Det øret ser en samlet norsk presse ut til å være utstyrt med.

Når mediene bestemmer seg for å felle en person, sørger de for å gi en fremstilling som over tid blir et uholdbart press.

22/7 er en situasjon som vedvarer og på grunn av sin spesielle karakter skaper et helt spesielt press. Det kan man i lengden ikke leve med hvis man ikke blir behandlet profesjonelt og anstendig.

The chicken comes home to roost

Norske journalister og kommentatorer har vist det onde øret tidligere i forhold til sikkerhet og terror. Dekningen av USA er blitt stadig mer fiendtlig og uforstående. Under avsløringen av den amerikanske ambassadens overvåking av potensielle terrortrusler gikk pressen amok i antiamerikanisme og ensidighet.

Spørsmålet man burde stille post 22/7 var: Hvordan kan opionionsdannere som systematisk har mistenkeliggjort vår største og viktigste allierte, være i stand til å evaluere hva som gikk galt 22/7? De vil ha en formidabel oppgave. Mange av deres forestillinger om vold viste seg ikke å holde stikk. Norge ble rammet av massiv vold og et massemord, og da det kom til stykket hadde man ikke ressurser og heller ikke planer. Man kunne ikke forestille seg at noe slikt kunne skje.  Derfor ble man handlingslammet.

Kristiansen representerer litt for mye av «the sharp end». Hun har vist at hun er på talefot med amerikanerne, det til tross for at Arfan Bhattis terrorplaner mot de amerikanske og israelske ambassadene kostet Norge mye goodwill.

Pressen påberoper seg plikt til å være kritisk mot myndighetene, men har ikke fulgt opp at amerikanerne og israelerne reagerte sterkt på at de ikke ble varslet om terrorplanene, og at terrorparagrafen ikke ble brukt mot Bhatti.

Aftenposten har lekket fortrolige rapporter fra ambassaden på Drammensveien. Men Aftenposten greier ikke selv å komme på at Norges sikkerhetspolitikk blir vurdert utenfra, at amerikanerne kanskje legger andre kriterier til grunn, og at Norge bør være interessert i hvordan vi ser ut utenfra.

Vi snakker om et forfall i politisk kultur, og anno 2012 handler dette om norsk sikkerhet.

Andre makter – fiendtlige og vennligsinnede – ser denne inkompetansen og amatørskapet. De trekker sine konklusjoner. Venner slutter å gi oss vital informasjon, og fiender kan legge sine planer.

Når pressen og såkalte eksperter er enige og ser tingene fra samme perspektiv, finnes det bare én fortolkning. I de blindes rike er den enøyde konge. En enøyd elite vil se seg tjent med at folket blir blind.

Det blir det hvis små sannheter skjules lenge nok. Over tid vil det skape en kulisse, der folk flest bare ser det som foregår på scenen. Man vet at apparatet finnes bak, men ikke hvordan det virker. Det skulle vært pressens oppgave. Ytringsfrihet handler om de små ting, om den daglige overvåking og overprøving, av såvel myndigheter som en selv.

Det er denne overprøvingen som er blitt borte i norsk offentlighet, og 22/7 burde demonstrert hvilke katastrofale følger det kan få. En nasjon som ikke kan vurdere fare, er ute og kjøre.

Etter 9/11 var en toneangivende del av norsk elite raskt på vei bort fra å forstå USA slik amerikanerne selv gjorde. Med Irak-krigen tok denne fiendtligheten et nytt stort sprang, og forholdet er ikke blitt normalisert, selv med Obama.

Nasjonalisme og eksepsjonalisme

Derfor blir selv gode ting til noe negativt. Jens Stoltenbergs ord om at vi skal møte terror med åpenhet, ble utlagt og omgjort til en kritikk av USA. Hver gang man fremhever hvor flink man selv har vært som møtte terror med åpenhet – og nærmest vendte det annet kinn til – er det blitt poengert hvor unikt dette er i historien. Man har så og si gitt seg selv en medalje.

Når man kobler dette til kritikk av USAs håndtering av sin katastrofe, begynner det å lukte. Det gode selskap er mot nasjonalisme, men hvis dette ikke er nasjonalisme i den selvgode betydning, hva er det da?

En kritisk presse burde vært i stand til å oppdage denne trenden. Men det er bare Terje Tvedt som greier å se Norge utenfra. Der ser han en norsk eksepsjonalisme, en tro på at nordmenn er annerledes, at vi er et unntak. Men flaks – som Askeladdens – betyr ikke at vi er bedre enn andre. I det øyeblikk Askeladden begynner å tro det, er han ille ute.

Det usympatiske ved den norske eksepsjonalismen er det naive, enfoldige selvbildet om at vi er bedre enn andre,  koblet til antipatien mot USA, for ikke å snakke om forholdet til Israel.

Langt fremskreden

Det er forestillinger om verden som har trengt dypt inn og deles av en samlet elite. Da hjelper det ikke å være smart, det kan tvert om vise seg farlig. Jonas Gahr Støre var nylig i USA, og hans advarsler mot konfrontasjonspolitikk overfor Iran må ha møtt hevede øyenbryn i State Department. En ting er å sparke US government på skinnleggen, noe annet er å blottlegge sin egen arroganse og stupiditet.

Sist lørdag prestert Gahr Støre å si til NRKs Verden på lørdag at konflikten med Iran ikke var vesensforskjellig fra andre konflikter. Diplomati var det riktige verktøy også her.

Trusselvurdering er noe mennesket gjør hele tiden. Hvordan skal Jonas Gahr Støre kunne ivareta Norges sikkerhet med et slikt verdensbilde?

Slike feilvurderinger får konsekvenser. Vi mister våre venner og legger oss åpen for fiender. Ikke bare det: Vi mister evnen til å se forskjell på venn og fiende.

Winston Churchill siteres for en enestående innsiktsfull uttalelse: Jeg kommer ikke til å overgi min forstand slik at jeg ikke ser forskjell på brannmenn og brannstiftere.

Handikapp

Det offisielle Norge stilte med noen store handikapp da det ble truffet av 22/7. Man skulle hente inn ti års etterslep. Da er det lett å starte en jakt på syndebukker.

Justisminister Knut Storberget var et svakt ledd og et lett bytte. Men også Storberget er et menneske. Det glemte VG og Elisabeth Skarsbø Moen. De sparket ham nedfor trappen. Men det var ikke Storberget som oppfant ikke-voldslinjen.

Kristiansen var en hardere nøtt. Det var ikke like lett å kikke henne i kortene. Men man kunne begynne med å vende hennes egne ord mot henne selv.

Etterpåklokskapens lys kastet sitt mistenkeliggjørende skjær: I tollistene og Global Shield fant man unnlatelsen som ikke kunne oversees. Hva gikk galt? Og over henger spørsmålet: Kunne ABB vært stanset? Dette er den type saker som enhver granskning må ta alvorlig. Men det er forskjell på å grave for å lære og å grave en grav for andre.

Pressen gravde en grav. Den har de og andre omsider greid å styrte Kristiansen ned i. Offisielt for at hun skal ha røpet hemmeligheter under høringen i Stortinget, ved å «avsløre» at E-tjensten har folk i Pakistan.

At dette skulle være «svært alvorlig», formidles med et straight ansikt av journalister som selv har avslørt at Forsvaret har en hemmelig enhet som sender agenter til utlandet. VG  har i flere reportasjer har blåst den hemmelige operasjonen. Men journalister har en selektiv hukommelse.  Man later som om informasjonen ikke foreligger. I stedet finner NRK frem til en obskur amerikansk «ekspert» og lar ham fortolke «forsnakkelsen», og selvsagt sier Stepehn Rogers akkurat det NRK vil høre: at Kristiansens uttalelse kan sette liv i fare.

Slikt kan man slippe unna med hvis en samlet norsk presse unnlater å skrive om hva som foregår i Pakistan. Amerikanske medier har skrevet om at CIA ble så frustrert av manglende samarbeid at de iverksatte sin egen operasjon inne i Pakistan. Pakistanerne oppdaget ikke nettverket før det var for sent: Osama bin Laden var drept.

BBC har vist Pakistans troløshet og dobbeltspill i den utrolige dokumentaren Secret Pakistan.

Selvsagt har norsk E-tjenste agenter i et land som Pakistan, slik VG har avslørt at man hadde i Irak. Det er ingen overraskelse.

Intern rivalisering

I tillegg til kobbelet av presse og politikere kommer institusjonell fiendtlighet og rivalisering innen «tjenestene».

Forsvarets sikkerhetstjenste, FOST, ble utsatt for et voldsomt kjør i mediene for en tre års tid siden, med vanvittige påstander om at FOST overvåket kongehuset. Bakgrunnen var at en høyt på strå i Justisdepartementet hadde surfet på pornosider på nettlinjer departementet delte med Forsvaret. Han fikk derfor en advarsel. Det fant han seg ikke i, og anmeldte «overvåkingen» til statsministerens kontor. Dette er helt i tråd med den antimilitære arrogansen som dagens karrierister tar som en selvfølge.

Men noen i systemet må ha bestemt seg for å bruke saken til å jekke ned og frata FOST makt og myndighet, for oppslagene i pressen var hinsides. Aftenposten, VG og Dagbladet kjørte saken dag etter dag, og skapte inntrykk av skandale og en tjeneste ute av kontroll.

Spill

Igjen demonstrerte dette overfor venner og fiender at norsk kompetanse og beredskap ligger nede: Man ofrer sikkerhet for smålig prestisje- og revirkamp.

Noen innad har også ønsket Kristiansens hode på et fat. Onsdag fikk man et påskudd, og pressen leverer begrunnelsen.

Magne Lerø kan være god på trossaker og moral. Nå lot han Kristiansen felle seg selv: Hun hadde vært for åpen. Her har pressen i årevis etterlyst åpenhet, og så er det plutselig en svakhet at hun har vært for åpen.  Hun hadde ikke kunne styre munnen sin. Men for å vurdere det burde man kanskje ha en forutsetning for å vurdere om hun har vært løsmunnet? Her hentes en Stephen Roberts inn fra USA som uttaler seg med stort alvor om Kristiansens overtramp. Hva vet han om  norsk E-tjeneste, PST-sjefen og situasjonen før og etter 22/7?

Det hele minnet om en set-up. Alle skuespillerne leverte, som på cue. André Oktay Dahl har etterlyst «ydmykhet» fra Kristiansen. Det samme har Bård Vegar Solhjell (SV). Han ville også ha større åpenhet, fra PST. At Per Sandberg (Frp) kastet seg på denne kampanjen fra første stund, sier noe om at krisen i Fremskrittspartiet stikker dypt.

Forvirring

Når man roter det slik til for seg, oppstår forvirring. Det er som når kommandolinjene bryter sammen under et slag. Panikk oppstår. Ingen vet lenger hva som foregår.

Magnus Takvam opptrer som politisk kommissær i NRK, en som skal dekke over og henlede oppmerksomheten. Men Magne Lerø kunne takket nei til å rettferdiggjøre at Kristiansen ble ofret, det samme kunne Kjell Syvertsen (Krf).

Granskingen etter 22/7 er ved å utvikle seg til noe helt annet enn å finne frem til sannheten. Sannheten vil uansett ligge i mange lag. De dypeste, som går på hva vi er i stand til å forestille oss, og som er det eneste som kan gjøre oss i stand til å forebygge og forhindre nye angrep, glipper, til fordel for politiske mål og interesser.

At 22/7 er blitt arena for en politisk kamp, der kampen ikke en gang defineres og omtales, er et stort nederlag.

Oppnevnelsen av nye psykiatriske sakkyndige var en seier for kreftene som ønsker å gjøre prosessen til et politisk oppgjør med deres fiender.  En samlet presse og 68-generasjon innen akademia og kulturliv er fast bestemt på det.

Janne Kristiansen er et offer i denne kampen. Hvorvidt det var press fra rivaliserende tjenester får vi ikke vite. Det vi vet, er at pressen dekker hennes avgang som et skuespill, et setup. Og politikerne spiller med.

Det kommer sjelden noe godt ut av en slik forestilling. For mye står på spill.

Det var Norge som tapte denne runden.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også