Kommentar

Overvåkingssaken på Drammensveien er en prøvesten og et vannskille: Det er bemerkelsesverdig hvor forskjellige man posisjonerer seg, selv innenfor samme avis., eksempelvis VG, der Olav Versto har en helt annen innfallsvinkel enn avisen på nyhetsplass. Tydeligst er PST-sjef Janne Kristiansen som sier: Det er forskjell på USAs og Irans ambassade.

Det mener SVs nestleder Bård Vegar Solhjell som kjent at det ikke er. Alle skal likebehandles. Man bruker det legalistiske argumentet om å rette seg etter norsk lov, som om samarbeid med USA ikke er innenfor loven. Selv Høyres leder Erna Solberg slutter seg til dette synet. Det er oppsiktsvekkende.

Også innen Fremskrittspartiet spriker det: Leder Siv Jensen kunne etter justisminister Knut Storbergets redegjørelse i Stortinget slå fast at det ikke var noen sak. Det hadde ikke foregått noe ulovlig. Partifelle og leder av kontroll og konstitusjonskomiteen, Anders Anundsen, har gitt et helt annet inntrykk: han har uttrykt skepsis, mistanke og reservasjon til USA hele veien, og knapt nevnt hvorfor USA opprettet Surveillance Detection Unit. Anundsen har brukt akkurat samme termer som venstresiden: Ulovlig overvåking.

Slik spriker det i mange leire.

Det kan ha gått opp for Olav Versto at tingene var ved å komme ut av kontroll. Man trengte å se tingene i rett perspektiv: USA er vår nærmeste allierte og det er Norge som er avhengig av USA, ikke omvendt. Slik har han også forsøkt å være modererende i Treholt-saken.

Men nyhetsmessig kjører VG på samme spor om «ulovlig overvåking».

Dagsavisen og Arne Strand er antiamerikanisme i full blomst: der ser man amerikansk selvtekt som gjennomgående siden den kalde krigen. Den må nå stanses, og Strand mer enn antyder at Norge må si fra og ta et oppgjør, markere noen grenser.

Mer forbausende er det at man finner samme toner i Vårt Land. KrFs avtroppende leder, Dagfinn Høybråten, har markert seg som en kritiker av USA, og lederartikkelen forfølger perspektivet der man bytter ut USA med Iran.

Det er vesentlig at det er klare grenser for hva ambassader har lov til å foreta seg, nettopp for å beskytte norske borgerfe mot overgrep og invadering i forhold til personvernet. Disse grensene må gjelde for alle – også for våre nære allierte.

Amerikanerne kan ha grunn til å tro at norske myndigheter aksepterte den spesielle sikkerhets- og overvåkinggruppens virksomhet. De hadde riktig nok aldri verken bedt om eller fått godkjenning. Men både politiet og Utenriksdepartementet var kjent med hva som foregikk. De ga noen signaler om at deler av virksomheten var i grenselandet for det tillatte, men foretok seg ellers ikke noe.

Heller ikke ble politiske myndigheter varslet. Det virker ganske forunderlig. Det reiser spørsmål om det fortsatt eksisterer en kultur i disse tjenestene som følger sine egne normer og ikke ønsker at de folkevalgte myndigheter skal ha innsyn. Det kan også virke som om noen har vanskelig for å skjelne mellom norske og amerikanske interesser. Det må det ryddes opp i. Men det er vurderinger hele det politiske miljøet ser ut til å stå samlet om.

Men det interessant er at det nå ikke foreligger en slik enighet. Det lot til at det gjorde det. Men etter justisminierens redegjørelse trekker man stikk motsatte konklusjoner: noen ser behov for en tydelig grensedragning, og blant dem finner vi KrF, Høyre og SV, mens justisministeren ikke sier det har skjedd noe ulovlig, men at det burde vært rapport til politisk ledelse.

Det er oppsiktsvekkende at PST-sjef Janne Kristiansen går så knallhardt ut som hun gjør i Klassekampen torsdag. Kristiansen må ha politisk ryggdekning for å være så klar:

– Kvifor undersøkte ikkje PST overvakinga? Har ikkje PST ansvar for å følgje med på om framande statar driv overvaking på norsk jord?

– Vårt fokus er trugsmål mot USAs ambassade, ikkje frå ambassaden til USA, som er vår nære allierte og samarbeidspartnar. Vi innhentar informasjon, men vi må prioritere. Og då kjem arbeidet for å hindre terroraksjonar og spionasje høgare enn observasjonsverksemd frå ein nær alliert, seier Kristiansen.

Dette trassige svaret er stikk i strid med manus. Kristiansen skulle falt på kne og lovet bot og bedring. I stedet er hun full av tross.

Kristiansen stadfestar dimed at det gjeld andre reglar for USA enn for andre land, nett det tidlegare Datatilsyn-direktør Georg Apenes kritiserte i Klassekampen i går.

Men det er jo nettopp det det gjør: det eksisterer andre regler for USA på norsk jord enn det gjør for Iran. USA likviderer ikke norske forleggere.

Det er forunderlig at det offisielle kristen-Norge har sluttet seg til denne «likebehandlingen» som i realiteten er en detronisering av USA og en skjønnmaling av Iran. Grasrota vil ha svært liten sans for denne «likebehandlingen».

Det de selv oppfatter som «rettferdighet» og forsvar for prinsipper er i realiteten en politisering av kristendommen: å løsrive kristentroen fra vestlige prinsipper, og gjøre den til en nyttig idiot for Vestens fiender.

At Klassekampen og SV tenker slik, er ikke noe nytt. Men at Høyre og KrF er ute på samme galeien er et faresignal.

Erna Solberg er enig med Solhjell:

< -Et av spørsmålene vi ikke fikk svar på idag var hva som lå bak beslutningen om ikke å gå videre oppover i systemet med denne saken da den var oppe allerede i 2007.

Mangel på rappportering fremstilles som rester av usunn kultur. Men også dette tilbakeviser Kristiansen.

Kristiansen seier det ikkje var noko grunn til å orientere dei politiske styresmaktene fortløpande.

– Før saka sprakk i TV2 var det ikkje snakk om ulovleg overvaking, men vanleg tryggingsarbeid. Då var det ikkje noko grunn til å informere fortløpande, seier Kristiansen. Ho seier òg at det ikkje finst nokon «teiekultur» i PST, slik Ketil Lund har hevda.

Heller ikke denne uenighet og disse viktige skillelinjer er belyst i NRK og mediene. De ser ikke skogen for bare trær. Asle Toje møtte Arne Strand i Dagsnytt Atten, og fikk satt noe på plass – han spurte bla. hvem han ville at Norge skulle alliere seg med, – men at denne konflikten berører fundamentale norske interesser, kommer ikke frem i sin fulle bredde. Den er fremdeles et spørsmål om amerikanske «overtramp» og hvem som visste, og behovet for syndebukker.

At Janne Kristiansen slo ettertrykkelig tilbake, er bemerkelsesverdig. Den øverste politiske ledelse er som en dundyne. At uenighetene nå går tvers gjennom redaksjonene, er et sunnhetstegn, om enn svakt.

Undersøkte ikkje USA

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også