Stortingets behandling av den amerikanske «overvåkingen» er en nasjonal skamplett. Onsdag 17. november 2010 vil gå inn i historien som en dag som demonstrerte at Storting og regjering er grepet av politisk galskap: Vår viktigste allierte henges ut som en suspekt på linje med Iran. Det sies helt eksplisitt: USA skal likebehandles med Iran. Da har man forlatt virkelighetens verden, og det er i realiteten norsk sikkerhet man setter over styr.

Samme dag holder den tyske innenriksministeren pressekonferanse og forteller om konkrete terrorplaner mot mål i Tyskland. Væpnet politi er utplassert på alle jernbanestasjoner og flyplasser av en viss størrelse, det er et skremmende syn og ikke noe man gjør i utrengsmål. Advarselen kommer i forlengelsen av en rekke alarmerende meldinger om at Al-Qaida og andre grupper planlegger terror mot sivile mål: en type Mumbai-angrep. Et slikt angrep ville snu opp ned på den norske debatten og gjøre det politisk umulig å henge ut USA. Derfor rapporterer ikke norske medier om det tyske trusselbildet. Det passer ikke inn.

Det er flere dypt forstemmende forhold ved overvåkingssaken.

Man har greid å gjenopplive og anvende venstresidens paradenummer fra den kalde krigen, som sier at «overvåking» er illegitim maktanvendelse. Overvåking skal være underlagt politisk kontroll, hvilket vil si politiske organer som ser med den største skepsis på politi og etterretning overhodet. Leder av Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene, Helga Hernes, var derfor raskt ute med å stemple avsløringene som ytterst alvorlige. Profesjonalitet burde tilsagt tilbakeholdenhet. Men Hernes tilhører den venstrefløyen som reagerer på refleks når ord som USA og overvåking nevnes i en bestemt rekkefølge.

At det finnes et slikt ideologisk syn på overvåking og sikkerhetsarbeid, blir fortiet i norske medier. Det ville vært en selvfølge i et levende demokrati at spørsmålet ble stilt: Finnes det ikke to syn på terrorbekjempelse, og har ikke også den mykliberale, maktkritiske linjen en pris? Både i form av svekket beredskap og et dårligere forhold til USA.

Det er grunn til å merke seg at både Oslos politimester Anstein Gjengedal og PST-sjef Janne Kristiansen ikke krøp til korset igår, men tvert imot sto på sitt og sa det ikke var begått noen regelbrudd. Det er oppsiktsvekkende, men heller ikke det ble vektlagt på behørig måte. De fremsto som uvillige, som etats-forskansende.

«Dommen» forelå allerede da saken ble presentert av TV 2: «Overvåkingen» var irregulær, noen må ha visst, og derfor må hoder rulle. Gjengedal og Kristiansens ikke-aksept passet ikke inn, og deres syn tolkes inn i det vedtatte manus som halstarrighet og opposisjon.

Dermed kommer vi til det andre hovedpunktet ved denne saken: at den er styrt. Nå er det slik at journalister er villige læresvenner, de anammer raskt de ideologiske og politiske premisser som forventes av dem. Men noen må angi tonen og gi signaler til hvor og hva flokken skal jage.

Måten denne saken er rullet ut på, minner om regigrep. Det er de ideologiske premissene som er overordnet og bestemmer presentasjon og fortolkning. USA er bad, overvåking er et stygt ord, per definisjon. Når man har etablert skyld og synd, kan man bare fylle på med detaljer. Idag: Det ble sett våpen i leiligheten, og det skal være sett skyteskår. Horribelt! Tenk at sikkerhetspersonell har våpen! Det går jo ikke an.

Midt oppe i alt dette fremkommer det opplysninger som tyder på uryddige forhold. At tre politifolk er ansatt både i Oslo-politiet og ved den amerikanske ambassaden, kan være uheldig. Men det gis inntrykk av at amerikanerne er tyver og at de ikke har rett til innsyn. Det sies ingenting om bytteforholdet mellom norske tjenester og utlandet, ingenting om hvem det er som står med lua i hånda. Ingenting om hva som står på spill.

Ifølge spillerne i overvåkingssaken står det ikke noe på spill: Terrorbekjempelse er noe som kan bedrives innenfor de rammer politikerne til enhver tid måtte finne det for godt å trekke opp. Selv om de f.eks. skulle finne på å underordne terrorbekjempelse personvernhensyn. At det skulle finnes en motsetning mellom de to, blir underslått.

Noen tjener på det. Noen har interesse av at norsk politi vingeklippes. Da kommer vi inn på det mest sensitive spørsmålet: om god tro. Drives de som står bak disse avsløringene av et ønske om utlufting, transparens og «sunne» tjenester? Prinsippet om at tjenestene skal være underlagt politisk ledelse er sunt, men for at dette skal fungere må offentligheten kunne avveie motstridende hensyn. Det skjer i liten grad i Norge. Venstresiden har fått dominere med sitt syn om at all overvåking er suspekt. Måten denne saken har vært rullet ut på, tyder på at noen står bak, at noen ønsker å ramme Norges samarbeid med USA.

Det er ytterst alvorlig.

Den første forsmak på dette var «avsløringen» av Forsvarets sikkerhetstjeneste, FOST. Den «skandalen» var som en generalprøve på dagens skandalisering av USA.

10. juni ble det kjent at Forsvarsdepartementet hadde bedt Kripos om å etterforske FOST for mulig brudd på reglementet. Departementene bruker militærets sikre linjer. En ansatt på Jørstadmoen hadde registrert at en ansatt i Justisdepartementet hadde vært inne på pornosider, og FOST ga beskjed om risikabel nettbruk. Men politisk ledelse mente dette var «overvåking», og FOST hadde ikke noe med å følge med på innhold.

Denne saken rommer i essens det gruppen på Drammensveien også handler om: «Noen» greier å omdefinere en sak til å handle om noe helt annet og gi det et odiøst navn, for å vingeklippe etatene. En fiende kunne ikke ha gjort det bedre.

FOST forsøkte å forsvare seg så godt de kunne. Det var ikke innholdet, men nettsidene man besøkte, som man reagerte på: Pornosider utgjør en notorisk risiko.

Men i stedet for å stille spørsmål ved politikernes dømmekraft valgte samtlige aviser å slå på krigstrommene. Kongehuset overvåket, forkynte avisene, og journalistene var raskt ute med å varsle nok en overvåkingsskandale. Tjenestene lærer aldri! Politikerne sto i kø for å fordømme. Lars Sponheim var verst, men de tutet med etter tur: Øystein Djupedal, Erna Solberg, Dagfinn Høybråten.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold i desember 2009. Men bakspillerne hadde oppnådd å få vingeklippet FOST med et nytt og snevrere mandat.

Det hører med til historien at Aftenposten i høst har kunnet fortelle om massive sikkerhetsbrudd i departementenes datatrafikk. Hull som sikkerhetsansvarlige har forsøkt å dekke over. Men ingen kaster et blikk tilbake og ser sakene i sammenheng. Da ville man måtte stille mer grunnleggende spørsmål: Er Norge lagt åpent, hvor er kontrollen?

Saken på Drammensveien ser ut til å få samme utfall: Det er politiet som vingeklippes. Men denne saken er enda mer alvorlig, fordi den vil gå ut over forholdet til vår desidert viktigste allierte.

Samtidig som terroradvarslene har strømmet inn til Europa i høst, har norske medier vært opptatt av å diskreditere samarbeidet med USA. At også Fremskrittspartiet denne gang deltar i flokken som later som om Iran og USA skal likebehandles, er et tegn på hvor langt korrumperingen av norsk politikk har kommet.

Etter disse regisserte skandalene må man spørre: Hvordan vil arbeidet innad i politiet bli etter dette? Hvem kan man stole på? Alt samarbeid bygger på tillit og gjensidig forståelse. Den tilliten er nå alvorlig svekket.

Er det tilfeldig at offensiven for en gjenopptagelse av Treholt-saken faller sammen i tid med «avsløringen» av gruppen på Drammensveien?

Det gamle uttrykket fra sosialdemokratiet om at «noen har snakket sammen», har fått et nytt og mørkere innhold.