Sakset/Fra hofta

Den offentige henrettelsen av Forsvarets Sikkerhetstjeneste er noe av det råeste som har overgått en offentlig etat i nyere tid. Det spesielle var ikke maktkamp etater imellom, men den koordinerte kampanjen i mediene i sommer.

Den var fremfor alt VG, TV2, Dagbladet og Aftenposten og NRK med på, uansett om de nå prøver å distansere seg. Aftenpostens Harald Stanghelle gjør det i kjent stil. Han har lenge luktet at dette ikke kom til å gå veien for Forsvarsdepartementet og statsadvokaten. Kreftene som ville ramme FOST overspilte. Men han finner ingen grunn til kritikk. Kommentaren kaller han Mistankens gift. Stanghelle og avisen var selv en giftspreder.

Med andre ord: VG tok grundig feil da avisen slo fast at FOST «Snoket i Kongens e-post». TV2s store nyhet om at statsministeren ble overvåket stemte ikke. Og alle vi andre som fulgte opp den dramatiske meldingen bommet grovt.
Selvsagt er slikt pinlig – for oss i mediene. Men vi kan leve med at dette var saken der det var røk uten ild.

Men demokratiet kan ikke leve med en presse som fraskriver seg ansvaret for å ha vært med på offentlig inkvisisjon.

Kjøret mot FOST var massivt, og det økte til orkans styrke, uten at det var hold i det overhodet. Det kom frem allerede da saken rullet: det var en ansatt i Justisdepartementet som hadde tittet på pornosider han ifølge instruksen skulle holdt seg borte fra. Dette fikk han en påminnelse om. Tjenestemannen ville ikke bli pillet på nesen, han gikk til sjefen som gikk til Statsministerens kontor som gikk til Forsvarsdepartementet. Og så rullet ballen.

Noen har ønsket å kviste FOST inn til beinet. Vi kan bare spekulere i hvorfor. Det er uhyggelig når mediene blir med på en koordinert kampanje, på syltynt grunnlag. Hva kan de ikke finne på i en annen situasjon?

Oppslagene forega å være bekymring for ulovlig, eller ureglementert overvåking. Men det var mediene selv som sto for overgrepene. Hvor er edrueligheten?

Noe må skrives på kontoen til journalister og desk som går amok. Men dette var noe mer. Det var en styrt kampanje. Oppslagene var altfor store i forhold til substansen. Noen i mediene sørget for det.

I Tyrkia har de noe de kaller the deep state, et uformelt nettverk av mennesker som opererer parallelt med det offisielle systemet. Det inngår ikke i den fjerde statsmakts oppgaver å løpe ærend for politiske krefter. Det vi så i FOST-saken var ytterst skittent.

Og ingen roper «stans, hva er dette?». Pressen og redaktørene/kommentatorer og journalister er tause og lojale. Mot hverandre. Denne omerta er det som gjør kampanjen til et alvorlig overgrep. Mot FOST og de ansatte, mot forsvaret og til syvende og sist mot demokratiet og den demokratiske prosessen.

Det skrikes høyt om personvern fra et bestemt elitesjikt som ønsker å kunne surfe på porno i fred. De samme personene er opptatt av å få stanset Datalagrinsdirektivet. Av hensyn til det samme personvernet.

Men FOST-saken viser at man kan sy inn kontrollinstansene så mye man bare vil. Alt for å unngå «overgrep». Her skjedde overgrepet for åpen scene. Til syvende og sist er også personvern et spørsmål om politisk kultur, og den er mangelvare.

– Holder seg unna fordi saken er pinlig