Kommentar

Den norske debatten går i ring. Kristin Clemet forsøkte seg med en vekker, men brukte selv de gamle velkjente parametre, og får derfor de samme velkjente svar. I de blindes rike er den enøyde konge.

Clemet brukte betegnelsen «venstreside og et nøytralt sentrum». Hun beklaget at Aftenposten ikke lenger er en borgerlig avis. Men istedet for å gå nærmere inn på hva avisen står for, på lederplass, beskylder hun den for ikke lenger å ha meninger.

Det er et påfallende trekk ved lederartiklene at de aller fleste av dem er politisk nøytrale. Det er få meninger, enda færre sterke meninger og ingen kontroversielle meninger.

Stemmer dette? Aftenposten mener noe hele tiden, men det er variasjoner over det alle andre mener, og det er noe mer enn bare «venstreorientert». Feilen ved Clemets kritikk er at hun suverent ignorerer at norsk offentlighet er underlagt en konsensus som fortier de største konfliktene i vår tid. Man snur ryggen til dem og kaller dem noe annet. Hva tenker vi på? På at globalisering plutselig har rykket oss inn på livet: De fremmede i naboleiligheten, barna i barnehagen, nye kolleger kommer fra verdener du leser om i avisene og ser på TV. De bringer med seg nye skikker og oppfatninger, de reiser spørsmål om måten vi lever på.

Under Bosnia-krigen var de etniske skillelinjene gresk for nordmenn: selv nyhetsoppleserne fortsatte å si «kroatere», slik mange idag sier «muschlimere». I Bagdads gater blir man ført bort hvis man har feil navn, som avslører om man er shia eller sunni. At spørsmål om klesdrakt, spiseforskrifter, blindehunder, homofile, omskjæring, tildekking av kvinner kan være tema i vår tid, er for oss helt uforståelig. Derfor har vi satt en klamme rundt både Irak-krigen og våre nye landsmenn. Det har ikke gått inn, vi har ikke tatt det inn over oss. Diskusjonen om Bjarne Håkon Hanssen skal få innført 21-årsregelen minner om diskusjonen om pavens skjegg, eller hvor mange djevler det er plass til på et synålshode. Det virker fullstendig passé i forhold til den voldsomme vinden som blåser gjennom verden og river alt og alle med.

Til ganske nylig tilbrakte vår familie vinterferiene på et sørvestsiden av Gran Canaria. I et boligkompleks befolket av velstående europeere der det viktigste var å sikre sin plass i palmehaven, driver nå likene av druknede afrikanere opp på stranden. Det er den virkeligheten vi lever i, og den trenger seg på, mer og mer.

Tomrommet

Kristin Clemet beklager at det ikke finnes en borgerlig-liberal avis, for dagens situasjon «svekker selvtilliten hos borgerlig innstilte mennesker». Hva er borgerlig innstilte mennesker? I debatt med Harald Stanghelle i Dagsnytt Atten roste Clemet Aftenposten for å ha reist én viktig sak: kampen for personvernet og mot en overvåkingsstat. Hva blir det igjen av ordet borgerlig når man får ros for å ha sviktet på en av de viktigste temaer i vår tid: anerkjennelse av en ny sikkerhetstrussel, som ikke er utenlandsk makt, men «indre og ytre krefter» – mennesker og ideer.

Enten det gjaldet mullah Krekar eller det siste utspillet til PST-sjef Jørn Holme, plasserer Afenposten og Stanghelle seg på sin høye prinsipp-hest. I Norge kappes man om å skyte ned alle forsøk på å møte de nye problemene. Det er helt symptomatisk at Dagbladet igår viet to sider til nordmenn i fengsel i utlandet, deriblant også Osman Omar Osman, hvis historie om drap og forfalskning er så komromitterende at man skulle tro enhver ville gå stille i dørene. Men ikke Dagbladet som lar Brynjar Meling få servere sine partsinnlegg uten motforestillinger. Dagbladet drar også frem indiske Monica Bedi som sitter arrestert mistenkt for innblanding i terrorisme.

Igjen: hva er et borgerlig menneske?

Det kan ikke være et pent blått Høyre-menneske. Høyre har latt toget gå og ser ikke de globale konfliktene som går på kultur, politikk, religion. (Børge Brende gjør det på området miljø). Den tradisjonelle bruken av ordet borgerlig har avgått ved døden på Egil Sundars tid. Når Clemet opprettholder bruken av ordene «venstreorientert og et nøytralt sentrum» er det kanskje fordi det gjør det lettere å snakke om «borgerlig» i tradisjonell forstand.

Vi vil heller si at Norge regjeres av en kompakt majoritet som er velmenende, idealistisk, men i bunn og grunn ønsker å stenge virkeligeheten ute, og gi seg sine drømmer i vold. Ikke forstyrr oss! I gamle dager fortjente dette betegnelsen reaksjonær.

Borgerlig må, hvis det skal ha noen berettigelse, trekke på de borgerlige idealer: som citoyen, medlem av den globale landsby: det betyr å erkjenne at det som skjer i Bagdad har en direkte betydning for vår egen fremtid, at kampen for individuell frigjøring i Norge kun kan forsvares hvis man utvider det til å gjelde våre nye landsmenn og landene de kommer fra. Det siste er selvfølgelig det vanskeligste. Men det finnes ikke lenger noen grenser. Bare borgere.

Ideologisk enfold