Innenriks

Politikk er strid, og hva kan være mer spennende enn en tvekamp mellom to kvinner: Den ene norsk, blond, med kors rundt halsen, den andre mørk, sydlandsk og med kulturbakgrunn fra et muslimsk land. Ladies and gentlemen: Det ligger an til et politisk show som kan konkurrere med Donald Trump i underholdningsverdi og alvor.

Vi har foreløbig ikke sett de to tørne sammen på alvor som frontfigurer. Men det er bare et spørsmål om tid. Med sin nye posisjon seilte Sylvi Listhaug opp som høyresidens talskvinne. Partiet Høyre tilhører ikke lenger høyresiden, men et diffust sentrum, og Siv Jensen er heller ikke dens leder. Den plassen har stått tom. Listhaug fikk den da hun viste at hun ikke var redd for mediene. Det har på rekordtid gjort henne til en publikumsyndling. Artiklene Document har publisert om Listhaug og mediene, er delt opptil 10.000 ganger på Facebook.

Listhaug får ingen drahjelp av mediene. De ser selvfølgelig at hun går rett hjem hos folk, men det er feil folk. Gro Holm omtalte sist fredag Donald Trumps velgere som «hvite menn uten collegeutdannelse». Det er også slik de ser på Listhaugs velgere: De er hvite, norske på den gamle måten, og ikke-urbane. De er fra utkanten, hvilket betyr usofistikerte, enkle. De trenger noen som tenker for dem.

Symbol på det nye Norge?

De får servert Hadia Tajik, Arbeiderpartiets nestleder. Hun har alt det mediene ønsker: Hun er flink pike, dvs. arbeidsom og velartikulert. Tajik dummer seg ikke ut. Hun gjør hjemmeleksene sine. Mediene backer henne. De er allerede i ferd med å bygge henne opp.

Dette forstår Tajik også: at hun er eller skal bli den nye drømmekandidaten som skal representere og symbolisere det nye Norge.

Derfor jobber hun beinhardt for å posisjonere seg mens hun rir flere hester. Skal man forstå hva hun egentlig driver med, må man forstå sammenhengen: hvor hun kommer fra og hvorhen hun har tenkt seg.

Maskin for makt

Målet er klart: å vinne makta. Arbeiderpartiet er en maskin som er skapt for å vinne og beholde makt. Men akkurat nå går det litt tregt. Som Halvor Fosli observerte på Facebook: Både oljeprisen og Ap falt under 30-tallet, samtidig. Det ene har ikke forårsaket det andre, men lav oljepris kan garantert gjøre det vanskelig for Ap å klatre over 30-tallet. Lommene er ikke like dype som tidligere. Man kan ikke «forlove» seg like lett som før. Raymond Johansens eventyr med Miljøpartiet De Grønne kan bli dyrt på mer enn én måte.

Arbeiderpartiet leter etter noe som selger. De har Tajik.

Hadia Tajik

Hun er ikke etnisk på en sekteriske måte. Hun viser at hun kan bevege seg utenfor sin egen bakgrunn og krysse grenser som har vært trukket opp for henne. Hun har tross alt giftet seg med en innfødt norsk Høyre-mann. Bare dét sier en del. Hun kaller Allah for «hun».

Hun synes også at hijab ikke hadde noe i barneskolen å gjøre. Det var et forslag som kostet henne, i flere leirer, også hennes egen. Det var en prøveballong og en markering.

Sultefôret

Alt som viser nordmenn at nye nordmenn tør å bryte med sin egen kultur, blir lagt merke til og verdsatt. Det er integrering i praksis. Vi har sett altfor få slike utspill. Derfor stoler ikke gamle nordmenn på nye. Jeg tror Tajik kanskje vet det. Og Abid Raja. Hvis de ble litt mer bevisst at de burde snakke mer til gamle nordmenn, ville de få anseelse hos et nytt publikum. Slik integreres gamle nordmenn i det nye, og tillit skapes.

Men hvordan skulle en politiker som Tajik forstå disse mulighetene? Hun får ingen drahjelp fra mediene, som tvert imot behandler gamle nordmenn som noe avleggs. De er som Trumps velgere: hvite menn uten utdannelse. Medienes folk er de «dannede laga»: de med utdannelse, som har forstått de nye kulturelle kodene og vet å te seg.

Men denne nye urbane kulturen er enten overfladisk og kommersiell, eller så politisk korrekt at fornuften stritter imot. Den må bruke skohorn for å få folk til å jenke seg.

Samhold forutsetter tillit

Tajik tilhører Arbeiderpartiet, og det har en lang anti-intellektuell og autoritær tradisjon. Samhold het det det før, og det var et samhold, den gang Ap opererte i et tillitssamfunn. Men det gjør ikke Ap lenger, og heller ikke Aps folk kan trylle, selv om det virket sånn da wonderboy-en Gahr Støre ble valgt. Nå har glansen falmet, og mannen er blir flere år eldre på kort tid. Oppgaven var ikke så lett.

Hvordan selge noe som bare er ord? Det må i det minste ha skinn av å være noe nytt?

Hadia Tajik er noe nytt, og slik kommer hun til å bli solgt. Vi kommer til å få en amerikansk valgkamp, hvor mye står på spill: Mediene vil forsøke å overbevise både nye landsmenn, ungdom og innfødte om at hun er en norsk, kvinnelig Obama: Hun symboliserer vårt håp for fremtiden.

Er det noe galt i dét?

Donald Trump i skjørt

Som produkt utviklet på Youngstorget og av et byrå à la Geelmuyden Kiese: nei. Det har de selvsagt full rett til. Problemet er at 99 % av mediene kommer til å opptre som hennes forlengede propagandamaskineri. Det er ikke like kjekt.

Også dét hadde i en viss forstand vært til å leve med hvis det var klart for alle at mediene var partiske. At de, som avisene gjorde i gamle dager, erklærte på lederplass hvilket parti de støttet.

Men det vet vi at mediene ikke kommer til å gjøre. De kommer til å opptre som om de er upartiske. De vil late som om de er salomoniske dommere etter hver debatt, selv om det er tydelig at det er på deres egne premisser, og disse premissene vil de ikke snakke om.

Det er disse premissene som gjør at de kommer til å fremstille Sylvi Listhaug som en Donald Trump i skjørt.

Politikk som krig

Sylvi Listhaug

Sylvi Listhaug får det ikke lett når hun skal forsvare seg. Hun mener virkelig noe helt annet enn Tajik. Men hver gang hun markerer det, blir hennes ord blåst opp til noe ondt og farlig og omgjort til våpen som vendes mot henne selv. Hvordan kan man da føre kampanje? Man blir skrudd ned av sine egne ord. En håpløs situasjon.

Meningen er selvsagt at Listhaug skal kapitulere: at hun skal slutte å være Listhaug eller trekke seg ut.

Dette er politikk på en helt annen måte enn vi er vant til. Det er politikk som krig. Din politiske motstander er en fiende du skal eliminere. Mediene ønsker å påføre Listhaug et banesår, som om de var på slagmarken. Mediene bærer våpen. De vil bare ikke innrømme det.

Fast grunn

Den politiker som lar seg tvinge over på defensiven, har tapt. Carl I. Hagen forsto spillet. Journalistene fryktet og hatet ham. Siv Jensen har ikke styrken, og 22/7 knekket henne. Listhaug har gutsen. Hun er ikke redd. Kanskje det har noe med korset rundt halsen hennes å gjøre? Hele Bibelen handler om å stole på Gud og ikke bygge på sand. Den som bygger på fast grunn, frykter ikke. Listhaug har dermed et referansepunkt som mediene ikke forstår: Hun vet hvem hun tror på, og det er noe annet enn det Schibsted, NRK, Arbeiderpartiet, Human-Etisk Forbund og store deler av Den norske kirke tror på. De vet ikke lenger hva det er å tro, og er travelt opptatt av at nordmenn skal slippe inn en tro som de føler absolutt ikke vil dem vel.

Derfor blir Listhaug en fiende på mange måter. Alt det mediene ikke forstår ved henne, vil de forsøke å redusere til Donad Trump-land: ufølsomt, hardt, kynisk, egoistisk, utdatert. De vil hevde at hun forstår ingenting og er farlig for landet. Det nye landet. Det landet som de forsøker å skape.

Taler Roma midt imot

Hver gang Listhaug tør å si at det gamle landet var godt nok, at det representerer verdier det ikke er noen grunn til å skamme seg over, vil de steile og fråde. Slikt får man ikke si! Det er blasfemisk og krenkende. Listhaug sårer og krenker nye landsmenn. Hver debatt, hvert intervju, hver artikkel vil bli brukt til å forsøke å vaske munnen hennes.

Tro ikke at det er lett å stå i den stormen. Norge er et ensomt land for den som tør å ta kampen opp og trosse dem som mener de vet hva som er best for Norge. Det er fristende å bruke uttrykket «å tale Roma midt imot»». Den nye eliten bygger et nytt Roma, de innsetter nye guder, men nordmenn vil ikke ha dem.

Tankene går til kong Sverre og birkebeinerne. Dét handlet også om tro. Sverre var overbevist om at han var av kongsætt og utsett til å være Norges konge, og nordmennene fulgte ham. De gjenkjente troen. Det var Sverre som talte Roma midt imot da Kirken lyste ham i bann.

Parallellen ligger ikke i at Listhaug tror hun er av kongsætt, den ligger i hvor dypt kampen om det norske stikker. På det punkt er det parallellitet mellom 1170 og 2016. Det står om Norges fremtid.

Kampen handler om autoriteter. Listhaug anerkjenner ikke de nye guder. De vi har, er gode nok.

Den som karakteriserer dette som en avvisning av fremmede eller trengende, maner frem hensikter som ikke finnes. Den kristne tradisjonen har medfølelse og barmhjertighet som en sentral verdi. Den nye tro kjenner ikke en slik barmhjertighet mot enkeltmennesket. De som vil ha oss til å skifte kultur og guder, foreskriver en oppgivelse av hvem vi er og hva vi står for.

Det er det samme som å bli gjort til fremmed i eget land, og det er enda verre enn å ha kommet i mindretall. Det er å ha mistet seg selv.

kongSverre

Foto: Hode i klebersten som forestiller kong Sverre, på Nidarosdomen. Det finnes knapt noe sterkere symbol på norsk selvstendighet, trass og styrke enn kong Sverre. Han kom fra ingenting, ble Norges konge mot en overveldende overmakt, og nølte ikke med å utfordre selv Roma, da paven lyste ham i bann.

At det utkjempes en slik indre kamp om Norges fremtid, synes helt åpenbart, og Document vil følge den svært nøye. Hvis vi skal ha plass til andre, må vi vite hvem vi selv er og holde fast ved våre tradisjoner, vår tro og våre verdier. Det folk som ikke gjør dette, er ille ute.

Vi ber derfor leserne om å støtte oss og sette oss i stand til å gjøre jobben i tiden som kommer.

 

 

Les også

Den siste nordmann -
Dagens Listhaug-hets -
Avguderi og falskmyntneri -
Nyttårsløfte fra redaksjonen -
Senterpartiets fremgang -