Kommentar

Valget 11. september er ikke som andre valg. Arbeiderpartiets motgang er bare en indikasjon på at alt ikke er som før. Det er bevegelse over hele linjen.

Det er bare noen få måneder siden Kristin Clemet skrev at Norge ikke var som andre land. Der andre slet med høyrepopulisme, parallellsamfunn og partier som gikk i  oppløsning, var Norge en stabilitetens øy.

Men så kom Sylvi Listhaug. Sylvi snudde opp ned på valgkampen. Det ble de andre forbannet på henne for. Hun ødela idyllen. Mediene og politikerne hisser hverandre opp. De spør hverandre: Er det ikke snart nok nå? Hvem kan stanse henne?

Det er det samme de spør/krever i USA:  Måtte Irma jevne Mar a-Lago med jorden og helst med presidentfamilien til stede. Folk med slik ønsker blir ikke slettet av Twitter.

De ting som er sagt om Sylvi – om at hun er fascist – slik William Nygaard gjorde – vil bli stående som et tegn på at deler av den politiske klassen har gått fra forstanden. Jusprofessor Mads Andenæs tweet som koblet Sylvi til dødsfallet til en student i Trondheim, var del av et større bilde: Dette er den samme Andenæs som er fast inventar i Dagsnytt 18 som juridisk ekspert.

Det multikulturelle eksperimentet ødelegger institusjonene innenfra,  i dette tilfelle NRK og Universitetet. Aktivistene har fri bane.

Deres uhemmede retorikk overgår alt Sylvi Listhaug har sagt. De blir provosert over at hun ikke lar seg skremme.

I en valgkamp der Sylvi har hatt initiativet har de slitt desperat for å gjenvinne det. Intet er for lite til å brukes. Christian Tybring-Gjedde tok bilde av en gruppe kvinner med abayar og hijaber foran Arbeiderpartiets valgkampbod på Karl Johan.

Det ble full «utrykning»: Noe så frekt og tarvelig. CTG appellerte til lavere instinkter hos velgerne.

Gjorde han det? Høyst sannsynlig vil de fleste på bildet stemme på det partiet de står foran.

Ap vil ikke snakke om hvorfor bildet «sa» noe: Dette er det Norge Arbeiderpartiet har åpnet for og som de fortsatt forsvarer som noe stort og løfterikt.

Det er det at Sylvi – og Document og rights.no – tar opp kampen mot denne utviklingen som provoserer venstresiden.

Vi ønsker ikke en utvikling der Oslo ser ut som den ligger på Afrikas Horn.

«Alle» var sikre på at Erna Solberg kom til å sette Sylvi på plass. Etter at hun besøkte Valhall under Eid-feiringen var det vanskelig å tro noe annet.

Men Erna gjorde ikke det. Hun forsvarte tvert imot Sylvis rett til å drive valgkamp.

Fire dager før valget skjer noe dramatisk: SSB varsler at innvandringen av uproduktive mennesker vil føre til et formidabelt skattetrykk: 10.000 per hode. En familie på fire må regne med 40.000 mer  skatt. Per år. Det er politisk helt uakseptabelt. Likevel velger Ap og de store mediene å ignorere rapporten.

Det burde vært hovedsaken frem til valget. Hvordan var det mulig å gjøre noe annet?

VG velger å ta opp rapporten på lederplass. Tallene refereres. Men så går VG over til å bagatellisere dem, og de renner ut i sanden som et problem som lar seg håndtere på linje med andre.

At løsningen på utfordringen nødvendigvis er økt skatt, og at dette vil gjelde et hundre år fremover, er imidlertid langt mer spekulativt. Budsjettene kan også bringes i bedre balanse ved innstramning av statens utgifter, ved økt oljeproduksjon, ved mindre innvandring og ved å få flere folk i arbeid. Det mest sannsynlige er selvfølgelig en kombinasjon disse tiltakene.

Ikke på noe punkt viser VG at det forstår alvoret i situasjonen. VG tør ikke skrive at antall nordmenn vil være konstant resten av århundret: 3,7 millioner og det er svakt fallende. Det er de andre som vokser i rekordfart og det skjer over hele Europa. Særlig muslimene får mange barn. Norske medier vil gjøre det politisk uspiselig å si slike ting høyt.

Men folk vet og de begynner å forstå: Hvis tempoet i innvandringen får fortsette vil befolkningen bli skiftet ut. Nordmenn vil bli minoritet i sitt eget land.

Det finnes ikke større og mer alvorlige tema i en valgkamp. Det er snakk om nasjonal overlevelse. Likevel har vi ikke sett det bli tatt opp av programledere. I stedet har vi Ole Torps sjikane.

Sylvi blir hatet fordi hun tar opp det nordmenn er opptatt av: Bekymringen for Norges fremtid.

En bekjent har i dag vært i et område av København hvor hun følte seg ikke bare uvelkommen, men sett på som fiende. Det var en deprimerende opplevelse. Å føle seg truet og utsatt i det som formelt er en del av Danmark, må oppleves for å forstå det. Det er en smertelig opplevelse. Også Danmark har tapte territorier.

Det at Arbeiderpartiet snur ryggen til denne utviklingen og ikke vil snakke om den, garanterer at den vil bli virkelighet også hos oss. Det er bare et spørsmål om tid.

Fire år med de rødgrønne vil garantere at vi kommer dit enda raskere og enda mer uforberedt.

En ny periode for de blåblå gir i det minste et skinn av håp om at Høyre vil bevege seg i FrPs retning. Sylvis suksess har også vært en wakeup-call for deler av Høyre. Med blåblå enighet vil det være mulig å gjøre noe.

Men det begynner å haste.