Tavle

Audun Lysbakken har en egen evne til å ødelegge alt han tar i. Nå vil han gjerne sette Sylvi og Erna på plass, men det faller pladask til jorden. Lysbakken greier å være oppblåst og platt på en gang. Det er godt gjort.

Det senker seg gradvis et mørke over de vestlige demokratiene. Høyrepopulismen blir mer og mer radikal, og det går fort. Jo mer andre partier forlater sentrum og kopierer ytre høyres politikk og retorikk, desto lenger går høyrepopulistene.

Regjeringens skam

Lysbakken er en parodi på høyttravende sosialistisk skremselspropaganda. En affektert dommedagsprofeti, som sosialistene har tutet på de siste femti år.

Når det går dårlig for sosialistene går verden under.

Når Sylvi går frem, står Norge foran moralsk kollaps.

Justisministeren vet at det finnes et ulmende hat mot Arbeiderpartiet hos enkelte i det norske samfunnet. Justisministeren vet at dette hatet inspirerte et terrorangrep, mot Arbeiderpartiets ungdom. Hva gjør justisministeren, vår øverste ansvarlige for lov og orden? Hun puster til hatets glør ved å dele et bilde av maskerte terrorister med teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet»:
Sylvi Listhaugs bilde på Facebook 9.mars markerte passeringen av en grense. Propagandaen som ble spredd av landets justisminister på fredag er umulig å skille fra den hatefulle, konspirasjonsparanoide strømmen av løgn fra ytre høyres nettkrigere.

Det er den rollen sosialister i motvind inntar: Det går en grense. Hvem skal sette Sylvi på plass? Ikke Erna. Hun har vist at hun ikke vil. Sylvis posisjon er ikke noen tilfeldighet. Det er uttrykk for Ernas valg.

Lysbakken må, som Støre, ty til anstendigheten. Det er den som er tråkket på.

Høyres forsvar av Listhaug markerer også et vendepunkt. Høyres partiledelseer ikke lenger i stand til å trekke grenser for hva som er anstendig og ansvarlig opptreden, i stedet legitimerer også Høyre-toppene Erna Solberg og Jan Tore Sanner en stadig mer opphisset og splittende form for politikk.

Men er vanlige folk like krenket som Støre og Lysbakken, eller er det deres egne følelser det dreier seg om?

Når alt annet svikter, trekker sosialister frem Götterdämmerung. Ragnarok. En verden uten dem. Kanskje det ble en bedre verden?