Kommentar

Ved besøk i de finere gårder på Frogner kunne man titt se et skilt på hoveddøren: Bud bedes gaa kjøkkenveien. Det lå en hel verden av avstand i de ordene. Med det signaliserte menneskene bak døren at de ikke var som deg.

Overlegenhet kan ta seg mange former. Når Jonas Gahr Støre snakker om anstendighet vs  «konspirasjonsteorier» og hatgrupper gir det samme «bud bedes gå kjøkkengangen»-følelsen. Han snakker ovenfra og ned og signaliserer at noen er funnet uverdige. «Kan vi leve med de uanstendige i posisjon?» Nei Støre kunne ikke det. Han forega en autoritet som sto over regjeringens. Den hentet han fra Utøya og overførte den senere på «svake grupper». Hva tenker utlendinger som skal forsøke å forstå at justministeren «fridde» til hatgrupper? Hva slags land er dette? må de spørre.

Samme konflikt finnes i alle vestlige land. Venstresiden og mediene bruker hat-kortet for hva det er verdt. Det er nesten umulig å forsvare seg mot. Man kan bare oppføre seg som et menneske og håpe det finnes flere med en grunnleggende decent oppførsel. Men som Eivind Trædal sa i Dax 18: «Nå går de i dress og ser anstendige ut!» Det samme skrev Aftenposten etter 22/7: «Det er umulig å se på folk hvem de er.»  Nå var det landets egen justisminister som det ble drevet eksorsisme mot: Var hun ikke besatt av onde ånder?

Det som er spesielt med Norge er at det virker som resten av verden ikke eksisterer. Hadde den det gjort ville situasjonen fortonet seg annerledes. Jonas er på parti med Hillary. Det er den samme «deplorables»-retorikken.

Dessverre har ikke Erna Solberg forstått rekkevidden av denne debatten. Erna liker ikke adjektiver. Hun liker ikke stempling. Hun viste til at en MDG-politiker hadde tatt til orde for gjeninnføring av å brenne hekser. Men ærlig talt. Det er barnemat mot den vedvarende kampanjen som er drevet mot hennes egen statsråd fra politikere og journalister, folk hun omgås daglig. Erna avsluttet med å si at flere av foregående talere burde kikke på sine manuskripter og spørre seg om de hadde bidratt til en god samtale.

Men Erna adresserte ikke at hennes egen justisminister er beskyldt for å fri til høyreekstreme. Hun benytter ordet høyrepopulisme og virker ubekvem med høyreradikalisme. Erna vet ikke hvordan hun skal håndtere noen av de vanskeligste spørsmål i vår tid. Hun har problemer med å erkjenne at vi er et splittet samfunn og kontinent. At vi er en splittet sivilisasjon. At diamentralt motsatte oppfatninger og verdisett står mot hverandre.

De som sier at «jo men vi er jo norske» undervurderer sprengkraften i disse forskjellene.

Høyre har alltid likt seg i trygghetssonen. Men da klarer du ikke forstå hva Sylvi har vært utsatt for.

Hvis Erna skulle gått i bresjen for Sylvi måtte hun turt å si ting som ville fått Støre til å gå i fistel.

Jo mer vi ser av Støre jo mer blir det tydelig at han er en dårlig politiker. Hans viktigste kapital er den sosiale overlegenheten han er født inn i. Det er denne øvre middelklassebakgrunnen han viser når han spiller anstendighetskortet overfor Listhaug. Men denne bakgrunnen gjør også at han er uten evne til å kommunisere med vanlige folk.

Astendighet my ass! ville vi sagt på 60-tallet om en litt blærete vestkantgutt som later som om han er anstendig.

Støre snudde tingene på hodet: Det som har skjedd var slett ikke noe angrep på ytringsfriheten. Det var tvert imot bruk av ytringsfriheten. Det var som å si at Det muslimske brorskap fortjente ros for å ha brukt sin ytringsfrihet mot Danmark i 2005/06. Men det var langt på vei det Støre mente. Han har ikke forandret seg.

Anstendigheten hadde reist seg. Folk  sto opp og sa fra: Nok er nok! De hadde fått nok av angrep på svake grupper. Støre brukte ikke ordet Utøya denne gang og det lot oss ane at det også var andre «svake» han hadde i tankene.

Når Støre sier han skal bruke 22/7 mer er det nok i en utvidet betydning. Et videreutviklet «ikke mobb kameraten min». Eller som initiativtakeren til innsamlingsaksjonen for Leger uten grenser sa: Kjærligheten flommer over landet.

Retorikken er preget av sterke skiller: Hat og kjærlighet.

Sylvi har krenket og splittet. Hun har satt grupper opp mot hverandre. Det er ikke måte på hva ett menneske har forårsaket. Norsk offentlighet må være skjør.

En aggressiv offermentalitet er blitt venstresidens kort over hele Vesten og de lærer det bort til nye innbyggere. Det er en underlig vri på «krev din rett».

Erna fikk en åpning til å slå hull i venstresidens retorikk etter Bjørnar Moxnes’ tale i Stortinget, men benyttet den ikke.

Flørten mellom øvre middelklasse og pøbel er ikke ny i historien.  Fra Stortingets talerstol doserte Bjørnar Moxnes en platt vulgærleninisme. Høyreradikalismen hadde fått ture frem lenge nok. Listhaug hadde helt bensin på bålet. Tenk det. Bensin! En skikkelig pyroman! Men nå hadde endelig det tause flertall sagt fra og satt henne på plass. Det skulle det bli mer av i fremtiden.

Det samme har Støre sagt: Vi har vært altfor forsiktige og tilbakeholdende med å bruke Utøya. Her var det sammenfall mellom det lyserøde og det blodrøde.

De var på samme side patrisieren som mener seg hevet over den gemene hop, og representanten for en ideologi som hver eneste gang den har vært utprøvd har endt i en politistat. Folkeviljen har vært mandatet sosialistene har påberopt seg.

Det er nok å huske Støres oppførsel som utenriksminister under karikaturkrisen for å forstå hvem det er som snakker og hva han står for.

Moxnes mener hva han sier. Han er en blek kopi av ML’erne på 70-tallet. Men bøllespråket og sjikaneringen er den samme.

At den bedrestilte vestkantgutten later som ingenting, sier noe om Støres manglende karakter og mangel på politisk gangsyn. Det virker som han ikke bryr seg. Anstendighet er et tynt kort i det lange løp.

Stilt opp mot disse er Erna anstendigheten selv. Men hun forstår ikke hvor komplisert det politiske bildet er. Hun forstår ikke forskjell på konservatisme, den sunne reaksjonen på politisk korrekthet og høyreradikalisme.

Med Sylvi i posisjon hadde det politiske Norge hatt sjansen til å erfare hva som er sunne prinsipper på høyre side. Nå ble hele denne siden bannlyst, til tross for at det er den som går frem i Europa. Støre og Hareide sitter bare igjen med demoniseringen.

Derfor er Listhaugs avgang et stort tap for det politiske Norge. Hun hadde en av landets fremste talerstoler.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!