Sakset/Fra hofta

«Ja, jeg skal lære dig å klippe, jeg», tenkte mannen og dukket henne under. Erik Werenskiold: «Kjerringa mot strømmen».

Sylvi var for annen dag på rad tema i Politisk kvarter, og nå var spørsmålet: Hvordan stoppe henne? Nils August Andresen, redaktør i Minerva, mener at Erna bør gi Sylvi et ultimatum: Facebook-post eller statsrådspost!

Det var åpenbart at alle deltakerne, inklusive programlederen, mente Sylvi burde settes ettertrykkelig på plass. Hvis hun nekter, bør hun hives på hodet ut av regjeringen. Sylvis trass utløser et ønske om å dukke henne.

Frøy Gudbrandsen (Bergens Tidende), Kjetil Alstadsæter (Dagens Næringsliv) og Berit Aalborg (Vårt Land) var alle fylt av anstendighet. De var krenket i anstendigheten og ville ha oppreisning. På vegne av hvem? På vegne av det offisielle Norge de representerer.

Sylvi gjør noe uhørt: Hun stikker fingeren inn i et verkende sår, som er det offisielle Norges «collusion» med islam. Det er dét Facebook-posten hennes handler om: at Ap tar større hensyn til jihadisters rettigheter enn til samfunnets. Men dette klarer ikke det offisielle Norge å snakke om. Man er allerede langt inne i den islamske tåkeheimen, der skodda ligger tjukk. Derfor kobler de over til Utøya og hevder at Sylvi tråkker på Utøya-ofrene.

Erna trår til med bergensk pragmatisme og sa mandag at det må være mulig å snakke om balansen mellom rikets sikkerhet og jihadisters rettigheter, uten å bli stanset av Utøya.

Jonas Gahr Støre mente Sylvi skulle tenkt på at Utøya-filmen hadde premiere samme dag.

Hvis han hadde brukt det som ett av flere elementer i et svar til Sylvi og regjeringen, ville det blitt akseptert som adekvat. Men Støre trakk krenkelseskortet. Han snakket på vegne av den verste blod-udåden i Norge i fredstid. Det er maksimalist-kortet. Og det er et kort, selv om Jan Tore Sanner beklaget det.

De hater Sylvi fordi hun nekter å bøye seg for dette krenkelseskortet. Hun har tidligere sagt at Hareide drev imam-sleiking. Det er den samme form for påpekning: Hareide har gått til sengs med islam, i likhet med representantene for Den norske kirke. Det er klart at det blir et stivt stykke å høre at man har sleiket ryggen på en imam som fikk innført blasfemilovene i Pakistan.

Men dette er politikk. Sylvi våger å formulere noe som ingen annen norsk politiker tør. Den eneste som har gjort det tidligere, er Carl I. Hagen. Han tilga de heller aldri, og han har derfor ikke fått et eneste «bein».

Sylvi har klart å bli justisminister. Det fyller mediene og venstresiden med panikk: Hun kan bli FrP-leder, og med dagens vind i Europa er det ikke utenkelig at hun kan bli statsminister. Dét må forhindres – for enhver pris. Stans henne nå!

Det er samme krigsretorikk som man bruker overfor Donald Trump. Alle triks er tillatt. Sylvi er vår Trump; selvsagt er hun dét: Hun er hvit, hun er blond, hun er kvinne, og hun bærer et kors, hvilket gjør henne til mangedobbelt forræder. Som hvit kvinne er hun programforpliktet til å støtte de svake.

Men Sylvi er ikke enig i den prioriteringen; hun er ikke enig i at de 20.000 ikke-vestlige som kommer til Norge hvert år er svake. Utenlandsfødte utgjør 20 prosent av befolkningen og er en gruppe som vokser langt hurtigere i antall enn innfødte nordmenn. Kari og Ola får altfor få barn.

Sylvi er livsfarlig fordi hun er en påminnelse om alt det mediene og politikerne ikke vil snakke om: Skuddene på Bjørndal, Lambertseter og Holmlia, advarslene til natteravnene på Stovner, bilbranner, barn som begynner på skolen uten å kunne funksjonelt norsk, tilstandene på Ulsrud skole, volden i Fotball-Norge, som kom «overraskende» på ledelsen. Alt dette er kjent for dem som er våkne, men de som befinner seg lenger opp i systemet, ikke ønsker å vite slikt.

Det er Grubbegata i hundrevis av varianter: Man burde gjort noe, men da må man foreta så mange ubehagelige valg at man heller lar det være. Man foretrekker isteden å lukke øynene. Det er lettere å fortsette å være god og hive flere penger etter problemene.

Det er dette den trassige Sylvi symboliserer: Hun nekter å være med på løgnene.

I Politisk kvarter måtte Sylvis argeste kritikere motstrebende innrømme at det ikke er lett å avsette henne: Ikke bare vil det utløse ramaskrik i FrP; hennes velgerbase er mye bredere.

Sylvi er blitt et symbol på at det er ok å være norsk og ha norske verdier.

Det er et positivt budskap, det er Norge på det beste. Det er fjell og daler, fjord og hav. Det er et Norge bygget på lov og rett.

Loven er primært til for å beskytte borgerne. Det er dét Sylvi Listhaug tør å si. Hun turde å påpeke at Ap valgte å prioritere jihadistens rettigheter foran hensynet til landets borgere.

Ap tåler ikke høre det. De mener det er uanstendig. Det mente tydeligvis også journalistene i Politisk kvarter.

De er i samme båt.

 
 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!