Kommentar

Theodor Severin Kittelsen: Op Under Fjeldet Toner En Lur, i serien Tirill Tove.

Erna Solberg nekter å ta avstand fra Sylvi Listhaug. Det er et umåtelig viktig bidrag til den åpne samtalen. Venstresiden og mediene ville gjøre valget til et verdivalg; de mørke kreftene skulle bekjempes. Ved å gå høyt opp på banen fikk Sylvi dem til å avsløre seg. Det var henne de var ute etter. Men dermed sprakk de som trollet i sola.

Erna Solberg forsvarer Sylvi Listhaugs rett til å fremme Fremskrittspartiets politikk. – Det er faktisk slik at vi skal ha en åpen debatt i dette landet, skarrer Erna i Politisk kvarter. Lilla Sølhusvik klarer ikke å presse henne på defensiven.

Erna har overrasket positivt i denne valgkampen. Hun har truffet et valg: Hva skulle hun gjøre med Sylvi Listhaug? Hvordan skulle hun stille seg når mediene gikk til stormløp mot henne? Da Sylvi sa at Knut Arild Hareide drev med «imam-sleiking», måtte Erna beklage. Men det var ikke den avstraffelsen mediene og venstresiden ventet og forlangte.

Turen til Rinkeby vil bli stående som valgkampens høydepunkt. Sylvi gjorde svenske statsråder til statister, ikke bare i den norske valgkampen, men deres eget land. Helene Fritzon og Stefan Löfven gikk på limpinnen: De ville ikke bli brukt av FrP. Så var det nettopp det de ble. Ved å nekte å møte Sylvi viste Fritzon at svenskene ikke lenger er herrer i eget land eller forstår hva som skjer. En smart norsk politiker utmanøvrerer dem, slik de er utmanøvrert av parallellsamfunnene i Rinkeby.

Når den svenske regjering benekter at Sverige har gitt opphav til et begrep – svenske tilstander – som har gått inn i språket, demonstrerer de avmakt.

Det Sylvi gjør, er det motsatte: Hun demonstrerer initiativ og mot. Velgerne flokkes om ledere. Det demokratiet mangler, er nettopp ledere – folk som tør. Det holder ikke å mene.

Det er dét Sylvi har gjort i denne valgkampen. Hun rykket fra hovedfeltet. De trodde, i kraft av sin størrelse og sine ressurser, at de kunne definere valgkampens tema. Så kom Sylvi og stjal hele showet. En analysesjef sier til NRKs morgensending at Sylvis medieomtale etter Rinkeby slår alle rekorder. Det har aldri skjedd før at en statsråd danker ut alle andre. Analysesjefen sier at Sylvi «provoserer offentligheten». Dét er et dårlig forkledd partsinnlegg. Sylvi gjør det politikere skal gjøre: De skal gå inn i sin tid. Analysesjefen tilhører den politiske klassen som mener at politikkens rammer skal bestemmes av form. Du skal føre det språket eliten har bestemt. Hvis ikke, blir du straffet.

Det er mange måter å straffe Sylvi på. Man kan også bruke Islam Nets Fahad Qureshi, som møtte Sylvi i VG-tv nylig. Qureshi åpnet med ikke å ville ta Sylvi i hånden, og fortsatte med å likestille Ayaan Hirsi Ali med predikanten Haitham al-Haddad, som går inn for steining av homofile osv. Begge var hatpredikanter, ifølge Qureshi. Skal man nekte den ene innreise, må man også nekte den andre.

Da ML-erne i sin tid slapp til i den offentlige samtalen, ødela de den ved å insistere på sine premisser, som var noe helt annet enn det borgerlige samfunnets. Islamismen fungerer på akkurat samme måte: Den insisterer på sine egne premisser og krever respekt for dem. Qureshi og mange med ham har lært seg det norske demokratiets svakheter. De vet hva de skal si. Du må følge svært godt med for å avsløre triksene deres. Det er som å se en tryllekunstner. Vips, så er begrepene snudd på hodet, og du tvinges til å innrømme at det liberale samfunnet også driver med terror og undertrykkelse.

Qureshi har lært seg relativiseringens kunst. Det er den samme som det liberale samfunnet selv følger, og dermed er den motstandsløs.

Slik har islamismen kommet på innsiden av det liberale samfunn. Når en enslig kvinnelig politiker finner mot til å stå opp mot disse kreftene, kaster de liberale mediene seg over henne. Hvem er det de sammenligner henne med? Ikke islamistene. Nei, noe langt verre: fascister, eller utroper henne til inspirator for nazister – for «de mørke kreftene». Legg merke til at det ikke er islamistene som omtales som «mørke krefter», det er høyresiden og Listhaug.

Erna Solberg må ha forstått at hvis hun danser etter medienes pipe, vil de tvinge henne til å ta avstand fra hennes mest populære statsråd. Gir hun etter for dette, har hun tapt.

Ved å kjøre frem valget som et verdivalg håpet venstresiden og mediene å kunne tvinge Høyre til å ta avstand fra Sylvi Listhaug. Da ville FrP revnet, og velgerne deres ville blitt demoralisert. Men Erna kjente lusa på gangen. Hun så fallgruven og gikk til motangrep. Arbeiderpartiet har brukt samme taktikk mot Høyre: De har brukt politikken som andre konservative politikere har ført mot Høyre. Som Thatcher eller en George W. Bush. Erna luktet at hvis hun ikke passet på, ville hun gå med i Trump-dragsuget. Det kunne skje både ved at hun ble tvunget til å ta avstand fra ham eller ved at hun heftet for ham. Erna er ikke ideologisk. Hun vil ingen av delene.

Trump har nok vært et lærestykke for henne. Venstresiden og mediene har gått amok, og Erna har lært å manøvrere. Hun ble ikke sittende fast mellom barken og veden, men lærte å avvise angrepene.

Forsvaret av Sylvi er derfor en hjelp til selvhjelp. Erna har erkjent at det finnes et pragmatisk interessefellesskap mellom den fremadstormende FrP-politikeren og henne selv. Faller den ene, faller den andre.

Når Erna skal finne et forsvar for Sylvi, er det i et forsvar for retten til å fremme egen politikk. Mediene og en Hareide, Lysbakken, Støre eller Skei Grande vil at Erna skal delta i den moralske domstol de hver dag setter over alle borgere i dette landet. Hvem tror Sylvi at hun er? Tror hun at hun kan utfordre selveste Makten? Den moralske Overmakt?

Ja, sier Sylvi, frekt og freidig, og vi hører fjellene le. De liker den oppsetsige jenta.

Det finnes krefter i Høyre som ville valgt annerledes. Som ville valgt den gode smak. Man gjør bare ikke sånn som Sylvi gjør. Det passer seg ikke.

Men politikk i dagens samfunn er ikke noe teselskap.

Sylvi har klatret opp på tigeren og rir den. Erna er ikke fra Østlandet. Hun er fra Bergen, og der har man andre horisonter.

Det har skjedd før at det har dukket opp personer som endrer historien.

Man må høre når det banker på historiens dør.