Kommentar

Da Knut Arild Hareide påtok seg æren for at Høyre og FrP beholdt makten, mens KrF og Venstre betalte prisen, var det toppen av egoisme. De gode i sentrum hadde moderert FrP så publikum ikke ble frastøtt.

Hva om det forholder seg stikk motsatt: Hva om det er Hareide og Skei Grandes utpressing av regjeringen som har brakt dem nær sperregrensen? De to partiene har utnyttet sin vippeposisjon på det groveste. De har solgt seg dyrt. Så dyrt at det har skapt betydelig irritasjon blant velgerne. Det er over grensen for god folkeskikk når man kommer med en selvustyrt glorie og klandrer andre for å være umoralske. Velgerne har ikke sans for blandingen av kristelighet og maktspill, forkledt som godhet.

Venstresiden gjør alt de kan for å bygge opp under Hareide og Skei Grandes grandiose selvbilder. De bar Sylvi-korset. Skal de virkelig gjøre det igjen?

Skei Grande har litt mer jording enn Hareide og snakker mest om forhandlinger. Selv valgnatten understreket Hareide at partiet ikke kunne støtte en blåblå regjering. Det var en tom demonstrasjon. Uten de blåblå er Hareide ingenting. Han tør ikke hoppe over til de rødgrønne. Den tanken lekte han med lenge, inntil han ble nødt for å velge side.

KrF hører hjemme hos Jonas og praten om verdivalg. Hareide og Støre mener selv de representerer godheten. Synden finner de særlig hos Listhaug. De er glad de ikke er som henne.

De to fatter ikke at velgerne er lei godheten deres. Hos Støre ser de en vestkantgutt som gjør det stikk motsatte av det en leder i Arbeiderpartiet skal gjøre: Han meler sin egen kake, og blir støtt når mediene avkrever ham svar. Støre la aldri kortene på bordet. Han brøt kontrakten med velgerne.

Valgnatten tenkte han også mer på seg selv enn partiet. Hadde det vært noe tak i ham hadde han varslet sin avgang der og da. I stedet snakket han om at han og partiet skulle stå sammen i gode og onde dager, som om det var et ekteskap.

Dette er den samme bløte stilen som Hareide. Til syvende og sist er det et spørsmål om forfengelighet. Hareide er også blitt høy på seg selv. Han er den mest promiskuøse av alle partilederne. Selv imamer går han til sengs med.

Det er denne godhetens forvaltere som velgerne sa nei til. De er lei moralismen, lei hersingen med regjeringen. De vil ha måtehold og prioritering av saker, ikke gullstjerner i boka som på en søndagsskole.

Dette store Moralske Vi tapte valget. Det har vært medienes og venstresidens sterkeste kort. Ingebrigt Steen Jensen tapte. Det Moralske Vi trodde Sylvi hadde lagt egget da hun dro til Rinkeby. Nå hadde hun gapt over for mye. De forlangte nærmest at Erna skulle sette henne på plass.

Erna er en for dreven politiker til å ikke gjennomskue fellene. Hadde hun så mye som antydet kritikk ville mediene fått den splittelsen de kunne hale og dra i.

Selv i dag snakker mediene om at Erna må flytte på Sylvi for å tilfredsstille KrF og V. La oss håpe at Erna ikke er så «dum». La oss håpe hun forstår at koalisjonen bygger på to søyler: Effektivisering og modernisering og en mer restriktiv innvandringspolitikk. Det siste er FrPs sak, og Erna må ikke forsøke å parkere den. Da er det over og ut om fire år.

Alt tyder på at Ap kommer til å søke seg mot venstre, med et mer aggressivt budskap som appellerer til unge velgere og innvandrere. Hvis Høyre og FrP ikke har en klar profil vil de ikke tåle støyten.

Nå har de blåblå fått et forsprang.

Hareide og Skei Grande risikerer utradering hvis de fortsetter flørten med seg selv.

Mediene og venstresiden håper at de ikke skal forstå at de henger i løse luften, slik at de kan brukes til å lamme regjeringens handlekraft.

Erna og Siv må få dem ned på jorden.

 

Les også

Jonas - en dårlig taper -
Ernas valg -
Historisk nederlag for Ap -
Et splittet samfunn -
Politisk vriåtter -