Kommentar

Arbeiderpartiet er den største taperen. Venstresiden er fliset opp på flere småpartier, Senterpartiets brakvalg er et slag i tomme lufta. Seierherren heter Erna Solberg og den kommende stjernen er Sylvi Listhaug.

Et verdivalg og et veivalg, forkynte Jonas Gahr Støre. Han fikk svar fra velgerne: De gikk sin vei. Det må være det mest ydmykende nederlaget for Ap på mange tiår. Partiet står ribbet tilbake. Lederen som ble kjørt frem som en wonderboy, viste seg å ha så mange riper i lakken at det ble pinlig.

Det presserende spørsmål for Arbeiderpartiet: Er deres epoke over? Mye tyder på det. Ap har satset på det klassiske: Fellesskap, solidaritet og tillit. Men når disse verdiene undergraves i rasende fart blir det som å sykle i løse luften. Slagordet Alle skal med, hadde noe latterlig ved seg. Vi er ikke lenger et Alle.

Partiene til venstre for Ap forsøker å kapitalisere på Aps flaue forestilling. Men de spriker i alle retninger.

Vi er tutet ørene fulle av miljøsak, og ved hvert valg skapes det forventning om et stort gjennombrudd. Men så skjer det ikke allikevel. Det er også ett av de store resultatene av årets valg. Velgerne avviste MDG, fordi de ser forskjell på å barbere seg og skjære av seg haken. Marie Nguyen Bergh vil på ramme alvor stenge Oslo sentrum for bilister. Alle varetransport skal foregå per sykkel. Mediene har vært snille med MDG ved flere valg. Men velgerne har fått med seg galskapen og sier nei.

SVs fremgang er et blaff. Det er skuffede Ap-velgere som proteststemmer. Men SV kan ikke få til noe i opposisjon.

Borgerlig alternativ

Det Høyre og Frp har fått til er et samspill. Tidligere i perioden virket det som Hareide og Skei Grande ville klare å splitte de to blå partiene. Men særlig Hareide overspilte.

Velgerne har satt både Venstre og KrF på oppsigelse. Hvis de ikke skjerper seg vil de falle ut av Stortinget. Velgerne vil ha klarere profiler, ikke partier som vil ha i pose og sekk.

Den norske folkesjela er oppflasket på moralisme, men når det blir kjernen i politikken går det over i misjonering og svovelprekener. Folk er lei av å høre folk bli satt i gapestokken fordi de tør å si noe som virker helt opplagt: Norske pollitikere skal ivareta norske interesser.

Erna Solberg har vist en pragmatisme som har stabilisert skuta. Hun har latt Sylvi Listhaug få spille solo. Siv Jensen har gjort sin beste valgkamp noen gang. Hun tålte at Sylvi stjal showet.

Under valgkampen ble det bygget opp en forventning og forestilling om at venstresiden skulle få en revansj, over de borgerlige og særlig Sylvi Listhaug. Hun skulle knuses. Hvis det var noe sannhet i hva venstresiden sa skulle det resultert i en knusende seier over Listhaug og hennes parti.

Men så skjer ikke det, og en snikende følelse melder seg for venstresiden, en tanke som er utålelig: Da må det være noe galt med folket.

Det tør de ikke innrømme. Men skuffelsen sto skrevet i ansiktene deres ikveld. Stillheten senket seg over valgvaken til Ap da valgdagsmålingen ble kjent. Det samme skjedde på SVs. Ola Borten Moe var også tam: Hva skal han og Vedum gjøre med alle mandatene?

Vondest gjorde det i Arbeiderpartiets sjel. Å se at partiet sank mest av alle, etter fire år i opposisjon, svir.

Det som skjer er at det norske politiske landskapet innhenter de trender vi ser ute i Europa. Men selv det er vondt for mediene. De vil at Norge skal være annerledeslandet. Sannheten er at det kun har vært oljepengene som har gitt oss den luksusen.

Vi bør se oss selv i speilet og slutte å tro at vi er noe unntak.

 

Les også

Jonas - en dårlig taper -
Sylvi mot røkla -
Begynnelsen på en revolusjon? -
Listhaug vant kampen på nett -