Kommentar

Var det begynnelsen på en politisk revolusjon vi var vitne til valgnatten? Mye tyder på det. Velgerne er i bevegelse og oppviser mønstre som journalistene ikke tør å kommentere. Det er et underlig skue.

To ting henger sammen, og må gjøre det hvis forklaringen skal ha mening: Aps fremgang og sentrums utradering henger sammen.

Aps fremgang var et resultat av default mode, dvs. at velgerne flokket seg til det trygge, de ble skremt av Frp-skrekkbildet. Det var ikke så mye entusiasme og visjon som et «vi vet hva vi har, men ikke hva vi får», dvs. en defensiv posisjon. SVs sterke tilbakegang understreker denne mangel på visjon. Det var management-partiet og mytene om at «Alle skal med» som vant.

Utraderingen av sentrum er et knusende nederlag for Venstre og Krf, og beviser hva Olav Versto skrev: De hører hjemme på den rødgrønne siden. Venstre var mest storkjeftet og fikk stryk for det. Dagfinn Høybråten tør ikke innrømme at partiet har gjort det dårligtste valget i manns minne. Man står ved stupet og kikker i stedet opp. Høybråten truet i natt med at de kom til å være mindre samarbeidsvillige i neste periode. Hvilken trussel!

Dette nederlaget er også et nederlag for mediene som har hausset opp Venstre og gitt Lars Sponheim all den tid og oppmerksomhet han ønsket. Han var dum nok til å forveksle medieoppmerksomhet med velgergunst.

Ingen har fått mer gratis PR enn Abid Q. Raja, likevel hadde han ikke en sjanse. Hva kan det komme av?

Forklaringen er selvsagt at Venstre forsøker å spenne over politiske motsigelser som er så store at velgerne ikke finner dem troverdige. En overspent overhumanitet og en ultimativ miljøkamp. Det finnes ikke et politisk grunnlag for to så sterke posisjoner. Sponheim nektet ikke bare å anerkjenne menneskesynet til Siv Jensen. Han refset også alle andre partier for å være fremmedfiendtlige, og det samme gjorde Raja. Han anklaget ved flere anledninger Ap for å spre rasisme. Sponheim og Raja har samme oppblåste selvbilde.

Men ikke på noe tidspunkt forsøkte mediene å oppdra dem. Raja led dessuten av at ingen journalister tør kritisere ham fordi han har innvandrerbakgrunn. Denne immunitet mot kritikk er et problem for alle innvandrere med politiske ambisjoner, for det gis ikke korrektiv. Resultatet er mistillit i befolkningen.

Også mediene har investert mye i denne valgkampen. De satset alt på å forhindre at Frp kunne realisere sine ambisjoner. Det greide de, med Erna Solbergs hjelp. Ap vant, men omkostningene har vært store.

SV, og dermed alt som ligger til venstre for Arbeiderpartiet, ble redusert til en skygge av seg selv. Heller ikke Rødt greide å få et løft. Det er bemerkelsesverdig svakt, og sier noe om idétørken på venstresiden. Ap har aldri vært intellektuelt sprekt, fornyelsen har ofte kommet fra venstre. Når venstresiden er blitt dement, hvor skal fornyelsen komme fra?

Det kan se ut som om det er en symmetri, en skyggedans mellom Frp og Ap. Begge er folkepartier og tar mål av seg til å favne bredt og være noe mer enn partier. De vil gjerne være bevegelser. De har noe av den samme pragmatiske, populistiske holdning, selv om mediene gjør alt for å svartmale Frp og skjønnmale Ap.

Ap har flytt på det fremstår som ansvarlig, mens Frp er tilsvarende uansvarlig. Spørsmålet er om dette vil holde i neste periode. Den største trusselen mot Ap er asylstrømmen og eksplosjonen i trygdeutgifter. De to er tett forbundet. Hvis ikke Ap viser handlekraft, vil initiativet gli ut av hendene på partiet. Da vil Frp overta stafettpinnen.

Erfaringene fra Danmark er uhyre interessante. Ap må fornye sin tradisjon. Det må vise at en tøffere politikk bygger på gamle verdier. Det gjør de danske Socialdemokratene. Det ville være dristig hvis Ap ignorerer dette og fortsetter med «pie in the sky»-holdninger.

Spørsmålet er Høyre

Det store spørsmålet er hva Høyre og Erna Solberg gjør. Den gamle partieliten hater Frp mer enn de ønsker regjeringsmakt. De vil ikke bli besudlet av Frp.

Erna Solberg ser ikke ut til å ha forstått velgernes signaler. I morges snakket hun fortsatt om at forutsetningen for Høyre er at det finnes to borgerlige fløyer: sentrum og Frp. Hun har ikke oppdaget at småpartiene er utradert. Det er bare ett parti å forholde seg til: Frp.

En allianse av Frp og Høyre er the only game in town. Hvis Solberg og Høyre ikke erkjenner det, vil de snart være nede på 14 prosent igjen.

De politiske journalistene fortsetter å lulle-lalle om at de borgerlige har fire år på seg til å danne et alternativ. De sitter i stormens øye, men har ikke fått med seg at det politiske landskapet er endret for lang tid fremover.

Vi ser begynnelsen til en politisk todeling av Norge. Det spennende er påvirkningen og utvekslingen mellom Ap og Frp. På et eller annet tidspunkt må Ap velge: SV eller fremtiden.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også