Kommentar

Én måned til valget, og det begynner å bli alvor: Da settes maskineriet i sving: Partiene skal behandles likt, men noen er likere enn andre. Det er når det gjelder at Ap kan vise hvordan det er forankret i NRK, og mediene generelt, i akademia og blant kommentatorene. Det er en usynlige makten, de usynlige båndene som gjør utslaget.

Det kan nesten synes som om denne usynlige makten har fått en renessanse: Når en ser hvordan Arne Strand innkalles for å kommentere valgkampduellen i Kristiansand har det nesten noe bresjnevsk over seg. Strand er i Dagsavisen og er sosialdemokrat på sin hals. Han kan være frisk i enkeltsaker, men når det kommer til de store spørsmål er det aldri tvil om hvor han står. Han kan ikke annet! Det samme gjelder politisk redaktør i NRK, Kyrre Nakkim. Hans sympati for venstresiden skinner gjennom. Han kan koste på seg noen taktiske vurderinger til andre partiers fordel, men terningen faller alltid ned på riktig side.

I dagens morgensending i NRK ble de supplert av Marie Simonnsen fra Dagbladet og Klassekampens Anders Horn. Gjett hvilke spennende analyser de kommer frem til!

Vi er i den underlige situasjon at landet går mot en ny polaritet som bryter med det gamle skillet mellom rødgrønn og borgerlig: Det er Ap mot Frp og sentrum skvises fordi de ikke greier bestemme seg. Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim virker nesten komiske der de prøver å argumentere for at de greier å holde seg selv i luften ved en ren viljesakt. De sitter og sier at de ikke vil ha noe med det største borgerlige partiet å gjøre, samtidig som de vil at de rødgrønne får avløsning. Det er å melde seg selv ut, og velgerne vil trolig gi dem klar beskjed.

Erna Solberg har endelig forstått hvordan gravitasjonsloven fungerer og er nå mer positiv mot Siv Jensen. Det er merkelig at Siv Jensen ikke utnytter momentet bedre og klargjør situasjonen: KrF og Venstre har spilt seg selv ut over sidelinjen. Det er i tilfelle de som får valget mellom å felle eller støtte en mindretallsregjering av Frp og Høyre.

Hvis Erna Solberg turde å være tydeligere på hva de reelle alternativene er, kunne det løfte Høyre ut av bølgedalen. Hun viste slike takter i går, men det begynner å haste.

Nina Owing er søt på den ekte måten og Atle Bjurstrøm viste seg fra en blid og jovial side. Men hvem lager manus?

Jens Stoltenberg får lov å dosere. Det er ikke bare det at han tiltales av Høybråten som «statsminister». Han snakker som en som har og representerer Makta, og du tuller ikke med makta. Når noen motsier ham eller prøver å avkle ham, setter han opp et litt fårete smil som sier «du har ikke skjønt noen ting» eller «dette kan du ikke mene». Så kommer korreksjonen, og vi får vite hvordan det egentlig henger sammen, og det sies på en slik måte at alle skal skjønne hvem som bestemmer. Det er som en norsk Sopranos: alle må skjønne at man ikke utfordrer Sjefen.

Når Stoltenberg latterliggjør Frp for å ville bruke for mye penger, er det som om de har tenkt å bruke hans penger! Slik er det Ap oppfatter seg. Staten det er meg! Jeg synes denne maktbrynden har fått en renessanse.

Det har selvsagt sammenheng med penger og olje. Når man skal bedømme Ap må man se på hva de gjør, ikke hva de sier. Oljen har gjort Ap til superkapitalist. Man har både råd til å bygge ut velferdsstaten slik at en stadig større del av samfunnet er avhengig av støtteordninger og staten, og samtidig er man superkapitalist i utlandet og eier 1 prosent av verdens samlede aksjer. Det er en utrolig konstellasjon.

For å holde ballen rullende kreves det stadig mer olje og gassutvinning.

Frp taper stort på neglisjeringen av klimapolitikken, men deres manglende innsikt dekker over Arbeiderpartiets groteske løftebrudd.

1. Tjæresandprosjektet i Canada er så hinsides den offisielle klimapolitikken at det er vanskelig i det hele tatt å forstå at det har gått igjennom. På Statoils generalforsamling løftet ikke olje- og energiminister Tjere Riis Johannessen en finger. Han tidde.

Dette er ikke vanlige politiske kameler: dette handler om prinsipper så store at de ikke kan kompromisses med. Senterpartiet og SV blir moralsk korrumpert.

Erik Solheim har ikke kunnet si noe om tjæresand-prosjektet. Men SV kunne stanset seismikkskyting på Jan Mayen. Det var nok en av disse vedtakene som man må gni seg i øynene for å tro er sanne: Senterpartiets mann lanserer tanken om oljeleting på Jan Mayen-ryggen! Dette vedtaket strødde SV sand på: statssekretær Heidi Sørensen forsvarte det uten problemer på radio.

I et slikt perspektiv er spørsmålet om boring utenfor Lofoten og Vesterålen allerede avgjort. Det har den senere tid også kommet lekkasjer om at regjeringen har styrt prosessen: Det ble bevilget penger til Marinero, et statlig selskap som skulle kartlegge miljøet i havet. Det manglet penger til Nordland VI. Oljeindustriens Landsforening tilbød seg å finansiere det med 40 millioner. Da kom det beskjed fra regjeringen: en slik støtte var ikke ønskelig.

Når Kristin Halvorsen får lov å snakke glødende om miljø uten å bli konfrontert med disse fakta, deltar journalistene i et avtalt spill.

Det er det valgkampen blir mer og mer: show og avtalt spill, der reglene avtales på forhånd: det er visse problemstillinger som ikke formuleres, visse spørsmål som ikke stilles.

Men er ikke Frp enda verre i klimapolitikken? Tilsynelatende, men det er nå en gang ikke de som har makten, og hva de vil gjøre i posisjon sammen med Høyre vet vi ikke. Det blir neppe verre enn dagens politikk.

Men Ap har noen feil som Frp og Høyre ikke har: det er maktarrogansen og det at de vil ha alt selv. De stoler ikke på andre. De stoler ikke på borgerne, de stoler ikke på det frie samfunn.

Dette maktbegjæret kombinert med enorme inntekter, partiets innretning på makt og styring, og den flerkulturelle utopiske ideologien, er en farlig kombinasjon. Det gjør at partiet plasserer seg i en posisjon hvor de må stanse munnen på opposisjon og kritikk.

Hijab- og blasfemi-forslagene sier noe om hva som rører seg på kammerset. Olje og hijab er en dårlig miks. Da blir vi Saudi-Arabia i nord.

Det er her Nina Owing bare får lov å være søt. Det er klare grenser for hva man kan si et valgprogram. Arbeiderpartiet og oljelobbyen får man ikke røre.

Aps makt utøves i dag på en annen måte enn før.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også