Kommentar

Dagsnytt morgenvinkel på valgkampen er at ekspertene mener den er en av de kjedeligste i manns minne. Først har man regissert og manipulert valgkampen for at den ikke skulle handle om brennbare temaer, deretter klager man over at den er kjedelig. Det gjør valgkampen til en av de mest forløyede i manns minne.

Ap og Jens Stoltenberg har bygget valgkampen på de danske sosialdemokratenes oppskrift fra før krigen: «Stauning eller kaos». Innebygget i det ligger en innrømmelse av en defensiv posisjon: Folk bes om å stemme på dagens makthavere, på det kjente, det er nesten så regjeringen blir avpolitisert: «Stem på makten».

En av Maktas trofaste klakører, samfunnsredaktør i NRK Kyrre Nakkim, bekrefter nettopp denne rollen:

– Med Stoltenberg som statsminister er du ikke bekymret når du legger deg, selv om han ikke alltid begeistrer. Han er en stødig midtstopper, sier Nakkim.

Det sies at Stoltenberg var treg i avtrekkeren, men da han først kom i siget, ble han god.

Ja, man blir god når et samlet pressekorps, sekundert av valgforskere og andre samfunnsvitere, heier fram Makta, og tilsvarende henger blylodd rundt bena på hovedmotstanderen.

Det har ikke vært en kjedelig valgkamp, det har vært en latterlig valgkamp.

Da pressen fikk gitt stakkars Erna Solberg nok «viagra» til at hun kunne stå oppreist, nølte de ikke med å utrope henne til hovedmotstander. Det hadde nesten et komikkens skjær over seg. Når Siv Jensen forsøkte å forsvare seg og korrigere, ble det brukt mot henne: Hun var kranglete og tålte ikke å bli forbigått. Frp skulle parkeres som misnøyepartiet.

VG er lettest å dokumentere, og det bør gjøres i detalj. Denne valgkampen burde vært skildret av en gonzo-journalist, den roper på en skarpretter. Hunter S. Thompson skrev om de amerikanske valgkampene, at de var blitt show, og viste hvor regissert det hele var. Nå er vi der, men med en viktig forskjell: i USA må man betale for valgkampen, i Norge gjør journalistene og ekspertene det helt gratis.

De gjør det av to grunner: Først for selv å kunne sitte rundt bordet. Dette er blitt viktigere og viktigere i vårt statussamfunn. Plassen rundt bordet betyr mer enn penger, selv om det ene følger av det andre.

Den andre grunnen er forsvar for den samfunnsorden som opplever seg truet. Den er slett ikke bygget på likhet, men på forskjeller. Den modellen for det flerkulturelle samfunn som Ap forfekter, betyr større forskjeller, både økonomisk og kulturelt. Det er ikke så vanskelig å få øye på det paradokset, hvis man vil se.

Jens Stoltenberg ble brakt ut av fatning én gang under NRK-utspørringen igår: Det var da en seer spurte om han ville sende barna sine til en skole med flertall av fremmedspråklige elever. Da ble han flakkende i blikket. Det kom tydeligvis uforberedt på ham. Han begynte å stotre, visste ikke hva han skulle si, siden det angikk barna og deres fremtid ville han måtte tenke seg om og snakke med kona (!).

I Oslo har 39 prosent av elevene i barneskolen fremmedkulturell bakgrunn, på 50 av 125 skoler er innfødte norske i mindretall, og tendensen er klar. På mange skoler er det bare noen få innfødte norske elever igjen. Foreldre tar barna ut og sender dem vestover eller flytter. Og denne problemstillingen har ikke landets statsminister noe svar på. Han har ikke tenkt gjennom hva han ville gjort.

Den skitne kampanjen

Det var typisk nok VG som fikk tatt bildet i Stortinget av Erna på bordet omgitt av Høybråten og Sponheim. NRK og valgekspertene hevdet på ramme alvor i morges at det var dette bildet som forandret valgkampen. Kvelden i forveien forsøkte mediene å drible Siv Jensen til å si at hun ville bli tvunget til å støtte en sentrumsregjering. Da hun sto på sitt, kunne hun henges ut, hvilket samtlige kommentatorer gjorde: Nå var hun ferdig! Dette kom hun til å angre på!

Forrige tirsdag skulle VG ta et nytt bilde, denne gang av Erna og Siv, og Siv sto på sitt. Det likte ikke Erna. Hun likte seg heller ikke i duellen med Siv i NRK torsdag kveld. Ansiktet hennes sier: «Men det er JEG som er Høyre. Du har egentlig ikke rett til å innta sjefsplassen, du hører hjemme nederst ved døren.»

Nå hadde mediene laget et plot, og det var bare å dundre løs. Søndag, da det var åtte dager igjen, var VGs hovedoppslag i papiravisen: «Mener Frp-stemmer er BORTKASTET» Det var uklart om det var VGs Marianne Johansen eller Foss og Lønning som mente dette. Begge parter ønsket å pushe samme agenda.

Per-Kristian Foss (H) og Inge Lønning (H) mener det vil være bortkastet å stemme Frp for velgere som er opptatt av kutt i formuesskatt og arveavgift, hvis ikke Frp kommer i regjering.

Det er den type hypotetiske premisser som aldri ville blitt godtatt hvis det gjaldt et annet parti. Men når alle redaksjoner er enige om å se saken i samme lys, har Frp en håpløs oppgave. Her har man et direkte utslag av at bare 3 prosent av journaliststudentene kunne tenke seg å stemme Frp. Det er en voldsom demokratisk ubalanse. Men kultureliten er ikke opptatt av det, de ser det ikke som noe problem. Frp liker jo ikke kultur, fortjener de ikke da å bli holdt utenfor?

Selv ML-forfattere har laget et opprop for Jens. Med et utradert SV smaker det litt av l’ancien regime. Hva er det Jens har? Har han noen gang vist at han kan tenke? Det jeg hører er en billedkjekk mann som gjentar lekser. Har han karakter? Han prøver, men jeg får ikke øye på den.

Han er blitt heiet frem av det offentlige Norge. De er nå grepet av sin egen rus og blir uforsiktige. Det begynner å minne om panegyrikk.

Alle snakker om Jens. Bildet viser en stjernesmilende Jens omgitt av vakre innvandrerpiker. En touch av latinamerikansk idol.

Arne Strand sørger for Ceasescu-kommentaren:

– Gjør du det godt i debatter og på valgmøter og får positiv omtale i mediene, så styrker det partiet. Velgerne vil gjerne holde med den som ligger an til å vinne et valg, sier politisk redaktør i Dagsavisen, Arne Strand.

Omtalen av Siv Jensen i papir- og nettaviser nådde en topp i uke 34, men har siden dalt.

– Valgkampen er i ferd med å endre seg i Siv Jensens disfavør, sier Arne Strand til NRK.


PR-folk: – Jens har vært best i valgkampen


Den eneste som er «president-like»

NRKs Sjur Øverås Knudsen har samlet et panel som skal vurdere Stoltenbergs innsats torsdag kveld. Alle hemninger er kastet over bord.

Sjefredaktør Hans Kristian Amundsen i Nordlys er klar i dommen etter NRKs partilederutspørring med Jens Stoltenberg.

– Stoltenberg klarte seg veldig bra, mener Amundsen.

– Etter å ha sett Siv Jensen og Erna Solberg i duell rett før utspørringen, er det tydelig at han er den eneste som er «presidential» – for å låne et uttrykk fra USA – i valgkampen. Det var en stor kontrast mellom Jensen og Solberg på den ene siden, og Stoltenberg på den andre, sier Amundsen til NRK.no etter sendingen.

Også politisk redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten mener Stoltenberg klarte seg godt da han ble grillet av Magnus Takvam og Sigrid Sollund.

– Stoltenberg er alltid god i utspørringer, men de eneste gangene han virkelig slår gnister er når han snakker om arbeid og velferd, sier Stanghelle.

Leder i NRKs samfunnsredaksjon, Kyrre Nakkim, er ganske enig med Stanghelle, og legger til at det er tydelig at Stoltenberg kan det han snakker om.

Valgkampen sier mye om dagens Norge. Det er et land nesten uten opposisjon, til tross for at det er stor uro i befolkningen. For å undertrykke denne uroen måtte man sette seg på folk. Man anvendte et propagandamaskineri som vi ikke har sett siden den første EU-striden. Men den gang var det åpent og mediene var splittet. Denne gang står Makta samlet. Og den står mot folket. Det er alvorlig utvikling, og ved neste korsvei kommer det ikke til å gå så glatt.

De som deltar tenker selvsagt ikke over at alt som er sagt og gjort ligger tilgjengelig til evig tid. Valgkampen vil bli analysert, og regigrepene, det manipulatoriske grepet vil bli avslørt. Jeg tror journalister og redaktører vil få problemer med leserne etterhvert. De vil bli avkrevd svar: Hvilken side står dere på? Har dere samvittighet?

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også