Kommentar

Dagens valg kan kalles et skjebnevalg, selv om ingen av partiene har brukt et slikt ord i tv-debattene. At mye står på spill, kan man likevel avlese av Arbeiderpartiets voldsomme mobilisering for å beholde makten.

Man skulle tro at realitetene ville gjort at de dempet retorikken: forskjellene øker, kvaliteten på offentlige tjenester er synkende, og likevel hevder man freidig det motsatte. Stoltenbergs modus er å øke volumet, riste på hodet, gå opp en halv oktav og indignert sette opposisjonen på plass som våger å kritisere verdens beste samfunn.

Uten medienes synlige og usynlige oppbacking av statsministeren ville en slik arroganse og frekkhet aldri hatt en sjanse. Det oppblåste selvbildet ville blitt punktert av journalister som hadde kommet til dekket bord; det var bare å forsyne seg av brutte løfter. En borgerlig regjering ville fått hengt de 10.000 uoppfylte sengeplassene i aldersomsorgen rundt halsen og blitt minnet på dem ustanselig.

Likevel har det ikke fungert for Ap/mediene.

Det er underlig å høre kommentatorer som har gjort alt for at Ap skal gjenvelges, konstatere at kritikken av Fremskrittspartiet ikke har fungert. Men de går ikke videre og spør om årsaken. Ammunisjonen har ikke manglet; da internrapporten ble lekket, trodde mediene de hadde nok til å skyte partiet i senk. Mer eller mindre organiserte kampanjer mot FrP – fra idrettskjendiser, kunstnere og de vanlige rikssynserne – har spilt på kollektive og nasjonalistiske strenger. Fare truer! Per Fugelli har hatt frikort til kronikkplass. Man har forsøkt å mane frem det store skremmebildet; Høyre ville gjøre noe unikt i europeisk sammenheng ved å slippe et høyrepopulistisk parti til i regjering.

Likevel har det ikke virket.

Dette har vært den uoffisielle tvekampen i valgkampen: En politisk elite og mediene har gjennomført en kampanje for å holde Fremskrittspartiet utenfor, nok en gang. De ser ikke ut til å lykkes.

Tenk to år tilbake, til høsten 2011. Da lå Fremskrittspartiet sterkt skadet. Mediene hadde ammunisjon til en kampanje som gjorde at hver tredje FrP-velger satt hjemme. Mediene og venstresiden forsøkte å tegne en profil som kastet mistanken over både FrP og dets velgere.

Man har forsøkt å blåse liv i samme skrekkbilde denne gang, men det har ikke virket.

Hvorfor ikke? Partipolitisk fordi Siv Jensen la partiet inn mot sentrum. For fire år siden greide pressen å konstruere så mye kontrovers rundt Siv Jensen, Sponheim og Erna Solberg at de ikke fremsto som troverdige. Det gjorde de denne gang. Jens Stoltenbergs hamring på borgerlig uenighet og mangel på alternativ virket ikke overbevisende. Seerne kunne med egne øyne konstatere at Jensen og Solberg virket samkjørte og avbalanserte. De struttet av selvtillit.

NRK- og TV2-journalister unnlot derimot å påpeke spriket mellom SV/Sp og Arbeiderpartiet. Lysbakken later som om SV kan utrette noe i regjering, mens han utstråler svakhet. Hvordan kan et parti på sperregrensen være garantist for noe som helst?

Sannheten er at Sp og SV er blitt knust av å sitte i regjering. Når Liv Signe Navarsete sier at man vil bevare lokalsykehusene, blir det parodisk. Retorisk sporer hun helt av når hun truer med «amerikanske tilstander» i helsevesenet hvis de borgerlige vinner.

Mediene har i liten grad fokusert på hva regjeringsdeltakelse har kostet de to partiene. Det er ikke bare den vanlige regjeringsslitasjen, det er også den sprikende kløft mellom forventninger/løfter og det som leveres.

Arbeiderpartiet har makt og ressurser til å pumpe opp selvbildet sitt, det har ikke de to små, som lever av en idealisme som ikke tåler for mye hykleri.

Forklaringen på at Ap har lykkes i den grad de har, er at mediene har gjort Aps prosjekt til sitt prosjekt. Det er risikospill, både for mediene og Arbeiderpartiet.

Hvordan skal Ap komme tilbake uten å revurdere sin politikk?

Det ligger en forventning i luften om at en ny, blå regjering vil innvarsle noe nytt. Kanskje velgerne har registrert noe desperat i mediene og i Aps kampanje? Bak alt selvskrytet ligger en usikkerhet og frykt for at noe nytt sprenger seg frem.

Dette nye er konsekvensene av store endringer i samfunnet som presser seg på og krever politiske svar.

Hvorvidt en blåblå regjering lykkes, vil avhenge av om den makter å finne politiske svar på disse konsekvensene.

Men først må de erkjennes og formuleres. Det har valgkampen nesten ikke gjort. Vi får håpe at de to partiene på kammerset tør tenke lenger.

I det lange løp kan man ikke sparkle over kløften mellom løfter/ideologi og realiteter med spindoktorer og informasjonsrådgivere, slik denne regjeringen har gjort. Da blir demokrati en fasade.

Norge trenger å sette seg ned og tenke grundig over hvor vi er på vei og hva som skal til for å korrigere kursen.

Ap og mediene har villet hindre enhver diskusjon om hvorvidt vi er på feil kurs. I stedet fremstilles Norge som en idyll der problemene er bagatellmessige. Alle som har fulgt med på spriket mellom investeringer i infrastruktur og befolkningsøkningen, vet at dette er tøv. En slik diskusjon tvinger seg fram.

Avsporing

Tunge krefter vil forsøke å forpurre en mer dyptgående debatt ved å fokusere på politisk splid. En blågrønn regjering vil romme langt mer sprengstoff en enn blåblå. Det er derfor Ap satser på å bli størst, slik at de kan tilby sin tjeneste om koalisjonen knaker.

Det bør de ikke få anledning til.

De som ønsker at Norge tar skjeen i den andre hånden, og at det skjer en grundig revurdering av hvor vi er på vei, bør stemme Fremskrittspartiet. Kun hvis FrP blir sterkt, vil Høyre få et signal om at velgerne ønsker en ny kurs. Med et sterkt sentrum vil det allerede i forhandlingsfasen kunne tvinges fram kompromisser som utvanner en slik endring, og det vil låse regjeringen til en sentrumkurs der endringene blir marginale.

Det vil gi desillusjonerte velgere.

Valgresultatet vil vise om det finnes den understrøm av ønsker om forandring som vi mener å registrere. Så sent som sist uke meldte NRK at FrP hadde et snitt på 13,5 % på deres målinger. Det stemmer dårlig med det vi mener er stemningen i folket og Siv Jensens gode prestasjoner i tv-debattene. Det bør ikke forbause om FrP ligger rundt 20-tallet. I så fall bør mediene bruke en god del av kvelden på å granske seg selv.

Les også

-
-
-
-
-

Les også