Nytt

Ap er avhengig av medvind. Det har de hatt siden krigen. Nå begynner det å røyne på. Men fremdeles har de mediene med seg. Så lenge programlederne kan legge premissene vinner de. Programlederne fyrer opp under den moralistiske storyen som er Aps vinnerkort: mot urettferdighet, indignasjonen, harmen, mot de rike, de som har for mye. På folks bekostning.

Ap kjører prinsipielt ikke noen annen historie enn de gjorde før annen verdenskrig, da Norge var et klassesamfunn. Selv etter at Norge er blitt egalitært – så egalitært at det truer konkurransen, snakker Ap som om forskjellene øker og klassesamfunnet er rett rundt hjørnet.

Dette er grunnleggende en unfair måte å drive valgkamp/politikk på for den «cast»er høyresiden i den ondes rolle. Dette moralske stykket, hvor høyresiden tildeles en rolle, er manipulatorisk og umoralsk.

Det har både å gjøre med at sosialismen er en sekulær religion, og arven etter de tunge ideologiene i forrige århundre: kontroller fortellingen og du kontrollerer utgangen.

Til dette formål har Ap kontroll på NRK, og resten av mediene spiller med.

Ved hvert eneste valg kommer den samme ur-fortellingen frem: Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen bygget landet, de andre forsøkte å hindre fremskrittet, og nå truer de med å ødelegge innsatsen og sette oss tilbake. -Skal de få lov til det? Det ligger ingen likeverdighet i dette, det ligger en grunnleggende mistenkeliggjøring av høyresiden, og særlig nå som Høyre sier de vil danne regjering med Frp. Taktikken går derfor ut på å så tvil om deres politikk, men også om deres moralske habitus, på en måte som det ikke er mulig å forsvare seg mot.

Det er som det ikke ramler inn Arbeiderpartiet at det finnes andre fortellinger og den dagen magien/tiltrekningskraften svikter vil trolldommen bli opphevet og folk vil se Arbeiderpartiets myter i et helt annet lys.

Hvis Arbeiderpartiet hadde vært kloke hadde de bedt om avløsning. Skulle de vinne nye fire år vil deres fall bli enda hardere. Da kan det bli et systemskifte, og ikke bare et regjeriingsskifte.

For jo lenger tiden går jo vanskeligere blir det å skjule at regjeringens politikk utvirker nettopp de negative trekk som den beskylder høyresiden for: forskjellene øker, samtidig som byråkratiet eser ut, den offentlige sektor sluker mer og mer, og ressursene strekker ikke til.

Hadde vi hatt programledere som levde opp til navnet og ikke bare behandlet politikk som et spill mellom partier, ville konklusjonen vært nådeløs for regjeringen: alt flyter. Infrastrukturen i samfunnet er ikke lenger i synk med befolkningsøkningen. Det er ikke den slags etterslep som lett tas igjen. Likevel er alt man klarer å prestere, prat, prat, som om verden er den samme som for fire år siden.

Det er den ikke og ingen oppegående, normal person vil finne på å si noe slikt.

Hvis han skulle finne på å lytte til medienes valgsendinger vil han finne ut at de lever i en boble, og skru av.

For eget vedkommende var kveldens partilederdebatt den første debatten så langt.

Jens Stoltenberg forsøkte å spille på sin rolle som statsminister, som den uunnværlige, og visste at hans side har regien.

Men Erna Solberg lot seg ikke vippe av pinnen. I en mann-mot-mann duell med Stoltenberg tok hun ham i spørsmål om egenandel. Solberg angrep her metoden Stoltenberg brukte i 2009: man anklager Høyre for noe som man selv sitter og planlegger på bakrommet. Likevel kommer man frekt tilbake i 2013 og begynner med de samme moralske anklagene mot Høyre. – Jeg har fått nok, var Solbergs oppsummering. Det var uærligheten i diskusjonene som provoserte henne. Hun var så innstendig at Stoltenberg et øyeblikk mistet fatningen. Noe brast. Selvsikkerheten forsvant. Slik pågåenhet er han ikke vant til. De fleste kapitulerer når Ap-maskinen settes i gang med sin blanding av indignasjon og fagre løfter. Men Solberg hadde lært hjemmeleksen og Stoltenberg mistet høyde. Tricksene virket ikke lenger.

Til tider fikk andre dominere mye, og man tenkte at Solberg ble spilt over sidelinjen. Men nei, da hun kom tilbake var hun like sikker, like fast. Blikket vek ikke.

Det var en modnere Solberg enn for fire år siden.

Solberg vinner på å være mer jordnær, ikke så blomstrende retorisk som Stoltenberg. Hun signaliserer at hun ikke vil bløffe. Det skal være større overensstemmelse mellom ord og mening. Arbeiderpartiets politikk er blitt et show for å dupere velgerne. Det avføder avpolitisering.

Solberg kan bli vår egen Angela Merkel: en som stødig holder fast ved roret, uten for store fakter.

Men det slo meg flere ganger under sendingen, hvor man hyppig henviste til de siste åtte år, at dette er landet som opplevde 22/7. Hvor var sporene? Hvor var nedslaget? Har det ikke forandret oss, gjort at politikk blir et større alvor? Tilsynelatende ikke, her kvernet det videre som om det var en hvilken som helst annen valgkamp.

Men det er det ikke. Noen understrømmer tyder på at Norge tar et skritt i retning av et systemskifte, og Solberg og Jensen er bare historiens instrumenter.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også