Kommentar

Fremskrittspartiet får sin laveste oppslutning siden 1997; 12,8 prosent. Tre av ti som stemte på partiet i fjor høst, vil stemme på et annet parti, de fleste Høyre. Hva skal partiet gjøre? Legge seg enda mer inn mot midten eller stå på krava?

Med Venstre og KrF som motspillere er det vanskelig å balansere.  Det er ikke noe å balansere mellom. Det er enten–eller.

Samarbeidet kan fortsette hvis småpartiene velger seg ut hovedområder som ikke utfordrer FrP: Venstre kan velge seg småbedrifter og KrF reservasjonsretten.

Problemet er at de to også vil være gode på verdier, og da er de automatisk bedre enn FrP. Denne moralske overlegenheten provoserer FrP-ere. Per Sandberg sier til Dagens Næringsliv at partiet må ha gjennomslag for en omlegging av innvandringspolitikken og et løft for infrastrukturen. Foreløpig går det trått. Så lenge Høyre ikke legger sin moralske tyngde i vektskålen for FrP, blir FrP dinglende som et sært parti som bør være fornøyd med i det hele tatt å få sitte ved Kongens bord. Hva er det de innbiller seg?

Denne moralske overlegenheten har plassert FrP i en outsiderrolle. Nå er FrP blitt outsideren i regjeringsposisjon, en håpløs situasjon, verre enn SVs i forrige regjering. De må ikke få gjennomslag for sine særstandpunkter, for da vil hele regjeringen bli kompromittert, synes Venstre og KrF å mene, og store deler av det politiske miljø er enig.

Det offisielle Norge er blitt et anstendighetsprosjekt. Ingen står lenger på trappa og sier som Hanna Kvanmo til Kåre Kristiansen: Vær vennlig og fjern den klamme prestehanda di. Nå er det prestehender overalt: Sveinung Rotevatn, Trine Skei Grande, Terje Breivik og Geir Bekkevold vil stanse ondskapen. De er bolverk. Driver forsvarskamp. Det gjør de ved å torpedere symbolsaker: forbud mot søskenekteskap, forsøk på å koble krav til ytelser, noe flere forskere har gått inn for, i dette tilfelle krav til norskkurs for å få arbeidsledighetstrygd, og nei til at kirkerommet skal være asylrom.

Etter hvert vil dette være krav som virker innlysende, men det gjelder å hale ut tiden og forsinke prosessen så lenge at forslagene sklir igjennom som selvfølgelige. Da går politikken i FrPs retning, men de får ikke æren. Da vil også problemene ha vokst til et omfang som gjør at krangelen har utsatt og skygget for en mer grunnleggende oversikt.

Situasjonen er helt parallell til Danmark, der Radikale Venstre, tilhørende borgerlig side, er like dogmatisk innvandringsliberal og multikulturalistisk som SV og Enhedslisten.  Et eget segment av velgerne og eliten er hardcore innvandringsvennlige og multikulturalister. De har en makt helt ut av proporsjon med velgergrunnlaget. De blir heller ikke utfordret av mediene, som i det store og hele backer dem.

Carl. I. Hagen har foreslått at FrP og regjeringen heller bør søke flertall hos Arbeiderpartiet, som på bakrommet er mer tilsnakkende.

Men hovedproblemet består likevel: Hvordan kan man være outsider i posisjon?

For å være i posisjon i Norge, må man per definisjon være anstendig. Vi er ikke i nærhten av systemskiftet i Danmark i oktober 2001. FrP er dermed i en håpløs situasjon. Partiet er stolt over å ha blitt akseptert, men hvis det skal overleve, bør det kanskje være stoltere over å være outsider?

Norsk politikk trenger en outsider. Hvem skal ellers spille rollen?

Konformiteten og konsensusen gjør norsk politikk gørr kjedelig. Det er ikke tilfeldig at mediene går amok over branner og arresterte politimenn. De vil ikke skrive om den skitne virkeligheten der ute, men foretrekker pseudohendelser, katastrofer, ulykker.

FrP må velge, outsider eller anstendig? Det bør definitivt slutte å forsøke å bli akseptert som anstendig. Det kommer FrP aldri til å bli, uansett hvor mye Siv Jensen legger partiet inn mot sentrum. Om hun så slikker støvlene til Skei Grande og Bekkevold.

Har ikke Siv Jensen skjønt at de skinnhellige trenger uanstendige som FrP for å føle seg bedre? Vær derfor forsonet med rollen og spill den på egne premisser.

Det er her Siv Jensen og hennes kolleger har gjort en stor feil; de har begynt å søke anerkjennelse på andres premisser. Da blir de straffet av velgerne, og moralen synker.

FrP må tro på seg selv og sin egen rolle, og våge å utfordre de andre på moralsk-politisk grunnlag. Velgerne vil ha en annen politikk. De fortjener i det minste at noen står opp for dem.