Kommentar

Sjefredaktør i Dagsavisen, Arne Strand, har begått en kommentar som han neppe ser konsekvensene av. Ufrivillig har han skrevet en slags nekrolog over etterkrigstidens sosialdemokrati.

Strand er selv en del av nomenklaturaen i Ap. Han hadde neppe skrevet disse ordene hvis han hadde forstått rekkevidden.

Utgangspunktet er den politiske situasjonen ett år før valget, der høyresiden går frem. Ap hadde trengt en god sak.

Stø Kurs

I stedet kommer det en rapport som smadrer Stoltenbergs og Aps varemerke om at Jens er den beste til å styre landet. I alle valgkamper til alle tider har Aps styringsdyktighet gitt plusspoeng ved valget. Det har slått til enten statsministeren het Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Gro eller Jens. Ap har i hele etterkrigstiden vært det dominerende regjeringspartiet. Ingen har tvilt på at Ap har den erfaring som trengs for å styre landet på en trygg måte. Partiets slagord om «stø kurs» er et uttrykk for det. 22. juli-kommisjonen utfordrer «stø kurs»-myten. Ap kan være frarøvet sitt beste argument.

Det Strand her setter ord på, er at 22. juli ødelegger Aps fremste kjennetegn: oppfatningen av seg selv som det statsbærende partiet som bedre enn noen annen styrer skuta.

Det er tillit Strand beskriver: varemerket som Gerhardsen, Bratteli, Harlem Brundtland og Stoltenbergs har bygget i flere tiår etter krigen. Hva kunne rokke ved det?

Ikke opposisjonen. Den har beveget seg mot sentrum-venstre og deler Aps grunnleggende forestillinger om sosialdemokratiet og velferdsstaten. Ap-staten synes mer urokkelig enn noen gang. Norge forblir upåvirket av den økonomiske krisen i Europa. Det er mulig velgerne ville latt Solberg og Jensen prøve seg neste høst. Forandring fryder. Men også deres politikk ville befunnet seg innenfor de rammer Ap har trukket opp.

Det er ikke noe systemskifte på gang, slik som i Danmark i oktober 2001.

Tilfeldighetenes spill

22/7 så ut til å styrke Ap. De var ofre. En sympatibølge rullet over landet. Men den var menneskelig. Den ble ikke omsatt i politisk uttelling. Ikke i den grad som forventet. Til tross for medienes kampanje.

Så kommer 22. juli-kommisjonens rapport. Den sier ikke så veldig mye mer enn det som er kommet frem i pressen, men det er mer omfattende, mer systematisk, og det er samlet mellom to permer.

Boomerang

Da kommer svikten 22. juli som en boomerang. En ting er at VG krever Stoltenbergs avgang. Noe annet er at Ap-aviser som Hamar Arbeiderblad og Romerike Blad har etterlatte på forsiden som sier at deres kjære kunne vært reddet.

Nå begynner anklagene å ramme farlig nært.

Det er dette Strand setter fingeren på.

Regjeringens hovedoppgave er å sørge for at velgerne har tillit til at det er trygt å bo i Norge. Beredskapen må til enhver tid være på topp. Til det har vi forsvaret, politi, brannvesen, helsevesen og mange andre vesener. Svikter tilliten til at regjeringen håndterer beredskapen på en forsvarlig måte, forsvinner regjeringens velgergrunnlag. 22. juli-kommisjonen er en historie om total og fundamental svikt i beredskapen og politiet. Bare helsevesenet og brannvesenet besto prøven. Forsvaret ble ikke satt på noen prøve.

Strand rammer her det sentrale: Trygghet har vært Aps varemerke. Norge som verdens tryggeste land. Det har kanskje vært litt kjedelig, litt tamt. Men trygt har det vært. Nå er det ikke trygt lenger. Døra er smadret. Selv ikke sine egne barn greide Ap-staten forsvare.

Slike tanker oppstår i logisk forlengelse av Strands påpekning: Varemerket smadret.

Det er en minst like rystende erkjennelse som 22. juli-kommisjonen. For den trekker ingen politiske konklusjoner.

Men det gjør Arne Strand, den trofaste sosialdemokrat. Han skriver på mange måter nekrologen over den bevegelsen han er en svoren del av. Det er samtidig en nekrolog over etterkrigs-Norge, med likhet, trygghet og solidaritet som varemerke. Dette systemet hadde tillit som forutsetning.

Den er nå borte. Slik kan en enslig stormannsgal og muligens gal person forandre Norges historie, på en fundamental måte.

For ett år siden var det den politiske diskusjonen og meningsfriheten man kunne frykte for, spesielt høyresidens. Nå er det tilliten til sosialdemokratiet, til det statsbærende partiet. Det er en dramatisk utvikling.

Strand setter ord på et historisk veiskille.

Anders Behring Breiviks terror og massakre har ikke utløst dette alene. Det er selvsagt fordi hans brutale handlinger avslører mangelen på forberedelse, mangel på ansvar, at det statsbærende partiet har levd på illusjoner. Trygghetsillusjonen gjaldt både statsministerens eget kontor og «hans» barn. Det er dette som gjør katastrofen så knugende og knusende. Hvis Stoltenberg og Ap-ledelsen skulle ta dette inn over seg, er det ikke sikkert de ville klart å fortsette. Arbeidet kan være en måte å holde denne erkjennelsen unna på.

22/7 sier noe om terrorens uhyggelige evne til å påvirke politikken. Etter at det er skjedd vil den gjøre det, uansett hvor mye man bedyrer at det frie samfunn skal bestå. Terroren avdekker noen svakheter ved samfunnet som vi ikke ønsket å se. Den har nå også en tilbakevirkende kraft: Det norske hus var ikke så trygt som vi var blitt fortalt eller trodde.

De andre partiene har vært like naive eller villet enfoldige. Men det statsbærende partiet rammes på en helt annen måte. De har vært det egentlige partiet, partiet med historisk mandat til å styre. Det er deres varmerke som med Strands egne ord smadres.

Det vil få store konsekvenser, langt ut over det parlamentariske spill om Stoltenberg blir sittende eller ei.

Hvis man skulle tenke seg en politisk respons på høyde med katastrofen, måtte det være at Stoltenberg holdt en tale der han erkjente dette nederlaget, politisk og menneskelig. Folk ville forstått, og han ville vunnet på det. Men det måtte være ektefølt.

Stoltenberg måtte også erkjent: Norge er ikke så trygt lenger. Tillit er blitt noe situasjonsbestemt og noe
man ikke utdeler ubetinget. Det gjelder på alle nivåer, og slik må det være.

 

Les også

Beredskap og konsensus -
Ras -
Kommandobroen er tom -
Kongemord -
Hemningsløs presse -
Jens dro i bremsen -
Stø kurs -
Kings Bay: Et 50-årsminne -

Les også