Frigjøringsvåren 1945 markerte enighet mellom alle politiske partier om å starte gjenoppbyggingen av landet – til overmål på et felles politisk program. 

Det var enighet om å la spørsmålet ligge om skyld og ansvar for at tyskerne lyktes med å hærta landet. Fra visse borgerlige hold ble Arbeiderpartiet forsøkt gjort ansvarlig for at krigen kom til Norge, fordi Ap som regjeringsparti hadde neglisjert landets militære forsvar. Skyldplasseringen falt død til jorden. Velgerne svarte med å gi Ap rent stortingsflertall. Folket visste at omsorgen for Forsvaret var misligholdt av skiftende regjeringer og stortingsflertall i alle mellomkrigsår.

Etter 22. juli rettet Gjørv-kommisjonen ramsalt kritikk mot samfunnets manglende beredskap. Da kommisjonens rapport ble behandlet i Stortinget i 2013, motsto den borgerlige opposisjonen fristelsen til å score billige politiske poeng ved å reise mistillitsforslag mot den rødgrønne regjeringen.

22. juli-terroren ble utøvd på Jens Stoltenbergs regjeringsvakt. Hans regjering hadde tatt så lett på samfunnets tryggingsbehov at et djevelsk monster fikk anledning til å sprenge regjeringskvartalet med åtte omkomne og dessuten myrde 69 ungdommer på sommerleir. Svikten i politiets redningsinnsats på Tyrifjorden forstørret tragedien. 

Den borgerlige opposisjonen lot være å fremme mistillitsforslag i erkjennelse av at hele det politiske miljø med ulike regjeringer og stortingsflertall hadde latt både den militære og sivile beredskap forfalle i flere tiår. Skyldfordelingen ville ramme bredt.

Det var etter 22. juli enighet om ikke å utnytte tragedien til partipolitiske formål. Men det er akkurat dét Arbeiderpartiet i disse dager har gjort. I sin tale på Utøya torsdag ba partileder Jonas Gahr Støre høyresiden i politikken om å ta et spesielt ansvar for å hindre ekstremisme.

Tidligere Oslo-ordfører Fabian Stang reagerte spontant med et Facebook-innlegg hvor han fremholdt: «Støre sa i realiteten at jeg og andre Høyre-politikere har et ansvar for de drap og lemlestelser terroristen begikk». Mange kunne ikke unngå å tolke Ap-lederen akkurat slik. Etter å ha fått kritikk fra sine egne, trakk Stang sitt innlegg i erkjennelse av «at 22. juli fortsatt er så betent at man bør la meninger bli hos en selv».

Fabian Stang har rett i begge deler: Ap utnytter 22. juli til partipolitiske formål, men temaet er så verkfullt at det er en belastning å påpeke det.

Vi forstår ikke helt behovet for å ta et særskilt oppgjør bare med Anders Behring Breiviks tankegods. For vår del ønsker vi en mobilisering mot alle de krefter som ikke avskriver vold for å fremme politiske formål. Da må en ikke lukke øynene for vold og drap som utøves av muslimer også på norsk jord. Men muslimsk voldsbruk er fredet. Når muslimer myrder og voldtar, blir det knapt en notis i norske medier.

Advokat Geir Lippestad sa tidligere i sommer det som er å si til kravet om et «oppgjør». Terroristens forsvarer fremholdt at dette oppgjøret ble tatt allerede for ni år siden. Det var Oslo tingrett som tok oppgjøret ved å idømme terroristen lovens strengeste straff: 21 års forvaring. Oppgjøret er tatt. Når det mases om reprise, er det et partipolitisk forsøk på å ramme politiske motstandere.

Som folk og samfunn trenger vi 22. juli-påminnelser om hva politisk motivert terror kan føre til, men det må gjelde voldsbruk fra alle hold.

Sårene etter 22. juli vil aldri gro så lenge Ap av partitaktiske hensyn holder dem åpne. 

 

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂