– Vi er for ytringsfrihet, for dem som fortjener det! Slik lød det da AKP (m-l) var på sitt mest aktive på 1970-tallet.

Nå har m-l’erne – av morofiguren Flettfrid Andresen fra Øvre Singsaker omtalt som markspist-leninistene – havnet der de så for seg å sende sine motstandere: På historiens skraphaug. Dette var et av m-l’ernes favorittuttrykk.

Men marxismen er ikke død. Vi ser hvordan kulturmarxismen griper om seg og smitter av også på borgerlige og konservative partier. Venstresiden ønsker å fjerne klassiske og nedarvede kulturidealer, som i stedet skal erstattes med en marxistisk kulturforståelse. Den kjennetegnes av indoktrinering, ensretting og normoppløsning. Kulturmarxismen preges også av politisk korrekthet og multikulturalisme. Nasjonale og kristne verdier trenges til side til fordel for idealer som elitene har definert.

Ytringsfriheten er under press og har vært det lenge. Det er bare politisk korrekte oppfatninger som tillates å passere uten at meningsbæreren utsettes for hån og ringeakt. Tidligere Oslo-ordfører Fabian Stang (H) fikk de politisk korrekte eliters vrede tømt ned over sine skuldre da han forleden påpekte det selv Blindeforbundets medlemmer er i stand til å observere: at Arbeiderpartiet utnytter 22. juli-tragedien til egne formål.

Når til og med ledende partifeller angrep Stang ved å fornekte det alle kan se, så ser vi hvor langt venstresidens pandemiske smitte har slått igjennom. Selv ikke Høyre-folk er vaksinert mot den marxistiske kulturforståelse om å forfølge folk som ikke deler de politisk korrekte eliters postulater.

Jyllands-Postens satiriske tegner Kurt Westergaard fikk mer dramatisk føle følgene av å utfordre den politiske korrekthet. Hans Muhammed-tegning av profeten med en bombe i turbanen førte til at han levde med politivakt ved sin side livet ut. Ved en anledning lyktes det en bevæpnet muslim å trenge inn i Westergaards hjem, men attentatet ble avverget. 

Kurt Westergaard døde for et par uker siden. Han ble en helt for alle som bryr seg om ytringsfriheten, men hans bortgang ble i norsk presse omtalt med en notis. Westergaard var nemlig ikke alles helt – han var politisk ukorrekt ved ikke å krype for kulturmarxismen.

Westergaards tegning ble gjengitt av den kristne avisen Magazinet. Redaktør Vebjørn Selbekk måtte også ha politibeskyttelse for seg og familien. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre tapte hodet fullstendig og unnskyldte på vegne av det norske samfunn at tegningen i det hele tatt ble trykt i et norsk medium. Den senere Ap-leder tok ikke parti for norsk presses selvsagte rett til å redigere egne publikasjoner, men knelte og krøp for islam. 

Senere har norske medier forsterket sin selvsensur. Å kritisere islam er utslag av hat; harselas med kristendommen er derimot berettiget religionskritikk.

I 2015 ble det franske magasinet Charlie Hebdo angrepet av muslimer, som myrdet 13 redaksjonelle medarbeidere. Samme år angrep muslimske terrorister kulturhuset Krudttønnen i København, hvor den svenske kunstneren Lars Vilks holdt foredrag på et møte om ytringsfrihet. En person ble drept. Noen dager etterpå samlet nordiske statsledere seg til en protestmarsj på Nørrebro. De gråt en skvett på kistelokket. Så var alt glemt.

Ytringsfriheten er alle menneskerettigheters mor, men den fremvoksende kulturmarxismen fortrenger den universelle ytringsretten og innskrenker den til en rettighet for de rettroende. 

Elitene lever etter mottoet: Du må gjerne ytre deg – såfremt du er enig med oss. Ellers kan det gå deg riktig ille.

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂