Det er ikke lenge siden Kurt Westergaard døde, selve symbolet på karikaturstriden. Han og Lars Vilks delte skjebne: Islamister sto dem etter livet og forsøkte flere ganger å drepe dem.

Westergaard levde i sitt hjem, omgitt av politi. Lars Vilks levde on the run. Han ble flyttet fra sted til sted, en tilværelse som ville knekt de fleste.

Vi legger merke til den defensive holdningen: Ofrene må leve i dekning eller på flukt. Morderne in spe går fritt på gaten. Dette har gått oss i blodet i den grad at vi ikke reagerer på det. Det er en tilvenning til at ytringsfriheten er blitt begrenset av andre som vil bestemme. De har fått bestemme. Samuel Patys skjebne viser det. Også på det var reaksjonene beskjedne.

Frykten har i den grad gått landene i blodet at Westergaard ble begravet på hemmelig sted. Det er mulig det var familien som ikke orket en skjendet grav. Men politikerne kunne sagt noe annet.

I alle saker om islamsk vold kunne politikerne handlet. De kunne vedtatt lover som signaliserte at de mener alvor. Islam utfordrer demokratiet på dets mest fundamentale grunnlag: På våre friheter og muslimene tar liv for å vise at deres lov står over vår. Da er det minste vi bør kunne forvente at våre politikere forsvarer oss, men de gjør ikke det. Livvakter er ikke forsvar. Heller ikke fysiske sperringer.

Forsvar er lover som sier at den som truer ytringsfrihet, pressefrihet, kunstnerisk, vitenskapelig frihet, vil bli straffet usedvanlig hardt, fratatt statsborgerskapet og utvist sammen med sin familie. Den straffen er den eneste de frykter, mer enn dødsstraff.

I stedet lar vi våre kunstnere bli utsatt for vanvittige jihadister. De burde hatt automatisk livsvarig, men de får ikke det. Mohammed Geele som forsøkte slå ihjel Westergaard med øks, er ute, og han angrer ikke.

Vilks døde i en bilulykke, ikke for jihadisthånd. Men det er en brutal død som sjokker oss.

Lars var verdens søteste menneske. Helt harmløs. Harmløse var også tegningene av rondellhunder. De som blir opprørt av disse tegningene hører ikke hjemme i et opplyst samfunn, men bør legges inn.

Vilks så på rondellhundene som et live-experiment. En performance i real-time. Alle deltok i «forestillingen».

Han forsto andre kunstnere som ville provosere. Provokasjon var 68’ernes varemerke. Men da noen så muligheten for å provosere venstresiden og muslimer, var det plutselig ikke morsomt lenger. Denne mangel på humor egget Dan Park til handling. For det fikk han svi, både gjennom fysiske angrep og statlige overgrep. Da en domstol i Malmø inndro bildene hans og ville dømme ham til fengsel, synes Vilks det fikk være nok. Dette ville man kalt nazimetoder på 60-tallet. Men nå var rollene byttet om, nå var det venstresiden som var nazi, og det ble de enda mer rasende over. De var rasende fordi kunstnere som Vilks og Park eksponerte hvem de var.

Vilks kom til Oslo og holdt foredrag i gamle Deichmanske om Park, hans kunst og den forfølgelsen han ble utsatt for. Nå viste venstresiden seg fra den intolerante siden. De nektet seg selv ingenting. Et tyvetall organisasjoner sto utenfor og bjeffet som hese hunder. Rune Berglund Steen hisset seg opp med det samme gamle nazi-mølet. Antirasistene får ereksjon av å si det ordet mange nok ganger.  Men etter en stund klapper de sammen. I dag får de det ikke til. De er blitt impotente. Ord er ikke nok.

Vilks fikk frem venstresidens impotens. At de sviktet ytringsfriheten og slo seg sammen med islamistene.

Han, Westergaard og Lars Hedegaard klarte det. De fikk frem at det ikke fantes noe som het moderasjon eller sunt vett blant venstreradikale. Bare galskap.

Men islamistene knekket de ikke. Den jobben overlot de til oss.

Document har utgitt en bok om Vilks.

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!