Innenriks

I et tarvelig og elendig stykke journalistikk fremstiller Nettavisens Thomas Paust og NTB Lars Vilks opptreden på svensk presses årskonferanse som at det er hans provokasjoner som er skyld i at de 700 på konferansen var potensielt truet.

Under et stort bilde av Vilks står overskriften.

– Denne mannen setter 700 liv i fare

Lars Vilks Nettavisen - document.no:2016:04:nettavisenntb-gjor-lars-vilks-ansvarlig-for-truslene-mot-ham:

Nettavisen henter ut en uttalelse fra introduksjonen ved Janne Josefsson som sa at ikke alle var like begeistret for at Vilks ble invitert. Det vet alle som kjenner svensk offentlighet, men Paust nevner det ikke med ett ord.

– Lars Vilks er kanskje den som har fått betale den høyeste prisen for ytringsfrihetens grenser. For noen er han en simpel provokatør som kan sette verden i brann. Det er viktig at han er her i kveld. Men det synes langt fra alle, sa SVT-profilen og journalisten Janne Josefsson, som ledet debatten på «Late Night Show» på seminaret.

– De første reaksjonene jeg har fått i kveld kommer fra store, tunge journalister som spør hvordan vi kan invitere ham hit og sette 700 menneskers liv i fare, sa han fra scenen på Svenska Mässan i Göteborg.

Josefsson forsøker å ta flere hensyn: Han anerkjenner at mange av hans kolleger ikke ønsket Vilks og han gjengir hva de oppgir som grunn: At han er en sikkerhetsfare. Men Josefsson er en intelligent reporter. Han vil kanskje også si at det er paradoksalt at de som er satt til å forsvare ytringsfriheten ikke tør risikere noe.

Men det poenget blir helt borte i Paust/Nettavisens fremstilling, som gjør det til et faktum at «denne mannen setter 700 liv i fare».

Det er villedende, det er tarvelig journalistikk og det innebærer i sin logiske konsekvens at Nettavisen/NTB ser «saken» – dvs ytringsfriheten fra jihadistenes synsvinkel. De bøyer seg for truslene og gjør offeret til den skyldige.

Vilks er forsøkt drept flere ganger, og på Krudttønden var det nære på. Men det er hans egen skyld. Han kunne bare latt være å tegne profeten som hund. Slik fremstiller norsk presse saken. Den har dårlig samvittighet for at den ikke har forsvart ytringsfriheten. For å slippe unna forenkler den saken så skylden havner hos den som provoserer muslimene: Jyllands-Postens Fleming Rose publiserte tegningene for å provosere. Han visste hva han gjorde, hevder de.

Nei, han gjorde ikke det. Han ville teste om det stemte at kunstnere ikke lenger turde tegne hva de ville av frykt.

Vilks var i samme spor da han ville teste det samme på kunstens område. I begge tilfelle var det ingen reaksjon til å begynne med. Avisen Nerikes Allehanda publiserte tegningen og forsvarte den på lederplass. Det tok en stund før det sto demonstranter foran avisen.

I begge tilfeller må man anta at det er religiøse ledere som ser at de har en sak de kan og skal mobilisere på, og det virker.

Tror norsk og svensk presse at det stanser der? Tror de ikke det kommer flere «saker»? Når myndighetene vil skrive «krenkelse» inn i lovverket har man lagt ytringsfriheten i islamistenes hender.

Dette er et faktum som pressen ugjerne omtaler. Da peker flasketuten mot dem: Hva vil de gjøre med det? Fortsette å skylde på Vilks? Det er det de gjør. De gjør ham til syndebukk for en utvikling som er helt utenfor hans kontroll. Vilks har med sin lille uskyldige rondellhund vist konfliktlinjene i dagens samfunn. I stedet for i det minste å yte ham en redelig fremstilling av hva det handler om, henger Nettavisen ham ut.

Dermed er Nettavisen like ynkelig som svensk presse.

Saken vrimler for øvrig av faktafeil,

Vilks har levd med politibeskyttelse siden han tegnet profeten Muhamed som en hund i 2007, to år etter den såkalte karikaturstriden. Vilks hadde derfor med seg to politifolk for å beskytte seg da han for ett år siden deltok på et debattmøte på Krudttønden i København. En halvtime ut i møtet åpnet en mann ild inn i bygget. En regissør, Finn Nørgaard, ble drept.

Nei Vilks har ikke levd med politibeskyttelse siden 2007. Det fikk han først etter at to albanere forsøkte å brenne ham inne.  Vilks var omgitt av mange politifolk på Krudttønden 14. februar, men de hadde bare håndvåpen. Det høres nesten ut som det var et vådeskudd, da en mann «åpnet ild inn i bygget». Omar el-Hussein hadde sverget troskap til IS. Finn Nørgaard ble trolig drept fordi han forsøkte å sette seg til motverge.

Flere hundre venner fulgte Omar el-Hussein til graven.

Journalister som Thomas Paust helgarderer.

 

http://www.nettavisen.no/na24/–denne-mannen-setter-700-liv-i-fare/3423211656.html

Les også

Folkefiende? -
Trusselen mot Vilks -
Lyden av gong-gongen -
En varslet forbrytelse -
Vilks og Sion -
Tag ikke friheden for givet -

Les også