Nettavisens nyhetsredaktør Erik Stephansen har forsøkt seg på en slags anmeldelse av boka med Thomas Knarviks karikaturtegninger, som Nils Horvei og Elin Ørjasæter har gitt ut gjennom det lille forlaget Trolltekst.

Knarvik er et motkultur-fenomen som det har vært vanskelig å ta rotta på. Til det er karikaturene hans for gode, og han er heller ingen retorisk idiot, han fremstår som regel langt mer reflektert enn sine meningsmotstandere. Likevel var det ikke akkurat flust med presse til stede under bokens lansering. Dessverre virker det som om også Stephansen føler sterkt behov for å gjøre Knarvik irrelevant.

Når han avslutter bokanmeldelsen sin med å skrive at ingen kan ta Knarvik alvorlig, er det fristende å spørre: Hva er det forlegger Nils Horvei forstår som ikke Erik Stephansen forstår? Jo, den første av dem skjønner at Knarvik handler om noe mer enn Knarvik. Han har innsett at denne kunstneren – som er langt mer anerkjent for sine oljemalerier enn for sine karikaturer – også treffer en nerve med sin blottlegging av personer som utøver makt i Norge i 2016. Enten det er snakk om en profet (hvis ansikt ikke kan tegnes) eller støyende antirasister med og uten titler.

Stephansen tar utgangspunkt i invitasjonen til debatten som ble holdt i forbindelse med bokens lansering. Der spør forlaget om ytringsklimaet har endret seg:

2005: Finn Graff tegner politikeren Erna som gris. En samlet presse støtter tegneren. 2016: Thomas Knarvik tegner Ali Esbati som ape. En samlet presse fordømmer tegneren. Hva har skjedd i det norske ytringsklimaet det siste tiåret?

Stephansen kan på sin side ikke se at det har skjedd noen som helst endring hva gjelder ytringsfrihetens kår:

Svaret er dessverre ganske kjedelig: Kanskje ingenting. For det er ingenting i de to tegningene som sier noe som helst om eventuelle endringer i det norske ytringsklimaet det siste tiåret.

Etter Westergaard, Vilks, og alle de andre islam-kritikerne som blir hengt ut som rasister, og som må belage seg på å leve resten av livet med politibeskyttelse, er dette et merkelig utgangspunkt. Stephansen virker dårlig orientert, og han burde i det minste ha ventet med å omtale Knarviks bok til etter boklanseringen. Da hadde han selv kunnet få føle litt på det norske ytringsklimaet.

For uniformert og sivilt politi under et debattmøte på et lite litteraturhus gjør noe med stemningen. Som en innledning til debatten kunne Nils Horvei opplyse at hele opplaget av den forrige boka til Knarvik, «In his name», bokstavelig talt hadde endt i et bokbål. Han fortalte også at han selv bevisst hadde unnlatt å ta med Knarviks egne Muhammed-karikaturer i den nye boka – ikke av hensyn til tegningenes relevans – men av hensyn til sitt eget liv og helse.

Møtet hadde sikret Stephansen et par andre nyttige fakta også. For eksempel Mahmoud Farahmands opplysning om at det ikke eksisterer noen rasistisk karikaturtradisjon som går ut på å fremstille iranere (persere) som apekatter. Når Stephansen vurderer ape-karikaturen, følger han Esbatis egen oppskrift: Han ser bare en hvit mann som fremstiller en «innvandrer» som en apekatt. I stedet klandres Knarvik for at han ikke innordner seg den samme botferdigheten som Pascal Bruckner skriver om, og påtar på seg ansvaret for den hvite manns historiske ondskap:

En av de mest skjellsettende skamplettene i menneskehetens historie er den endeløse strømmen av slaver som gikk, hovedsakelig på europeiske skip, fra det afrikanske kontinentet over til det «lovede land» Amerika på 1700-1800-tallet. Det har vært omfattende slavehandel andre tider og steder på jorden også, men dette var industrielt. Det er dette bakteppet Thomas Knarvik ikke skjønner, eller kanskje rettere: ikke vil skjønne.

Knarvik har tungt for det, må vi forstå. Men når Stephansen finner 1700-tallets slavehandel relevant ved vurderingen av en karikatur av en med persiske aner, så spørs det om han ikke mentalt sett befinner seg i samme ekkokammer som Lars Gule & Co. Der er lyden er monoton og repeterende: Ni är rasister, ni, ni, ni är rasister, ni, ni ni …

Stephansen synes heller ikke å ha fått med seg de to andre Knarvik-karikaturene som kom i kjølvannet av ape-tegningen som skapte oppstyr. På de to neste tegningene ser vi nemlig Ali Esbati som tar av seg ape-kostymet og Snorre Valen som tar det på seg.

Neste karikatur i rekken ligger allerede klar på minnet. Her vil apekatten Snorre Valen spørre Nettavisens nyhetsredaktør om også han trenger å låne Knarvik sitt kostyme, eller om han skal gi det videre til noen andre.