Gjesteskribent

I 2012 innvandret det ikke mindre enn 78,500 mennesker til Norge. Det tilsvarer omtrent populasjonen til Norges femte største by, Kristiansand, eller over 1,5 prosent av den samlede befolkningen – den høyeste andelen blant OECD-landene.

Dette er ikke en ordinær situasjon i historisk sammenheng. Dagens innvandring til Europa er heller ikke det, og overgår blant annet utvandringen til Amerika i skala og hastighet. Storbritannia tok imot flere immigranter i 2011 alene, enn det de gjorde i perioden 1066 til 1950.

I boken Islamofobi, hvis tittel impliserer at skepsis til islam kvalifiserer som en patologi, påpeker den svenske religionsprofessoren Mattias Gardell at Europa og Skandinavia ikke har vært særlig kulturelt homogent i tidligere århundrer uansett. Som dekning for beskrivelsen ramser han opp en rekke historiske minoriteter, deriblant jesuitter og jøder, som på 1800-tallet utgjorde en promille eller to av den svenske befolkningen.

Til sammenligning har Pew-forumet anslått at Sveriges muslimske populasjonsandel – som i motsetning til minoritetene nevnt av Gardell ikke tilhører den tradisjonelle, vestlige sivilisasjon – trolig kommer til å øke fra 4,9 til 9,9 prosent mellom 2010 og 2030. I Norge forventes en tilsvarende økning fra 3 til 6,5 prosent over samme periode.

Foregående innvandringsprognoser har dog alltid undervurdert utviklingen nokså kraftig. De mest ambisiøse estimatene utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå i 1991 tok eksempelvis høyde for en fremtidig nettoinnvandring til Norge som var tre ganger så lav enn det den i virkeligheten viste seg å bli.

SSBs høyalternativ fra 1993 var på sin side en befolkningsandel med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn på 500,000 i 2050. Dette anså de som et usannsynlig stort anslag. Nå er det nye høyalternativet for samme år blitt skiftet ut til drøye 1,2 millioner. Også denne gangen mener SSB at anslaget er mindre sannsynlig, uten at dét kan sies å være så veldig betryggende.

Dagens masseimmigrasjon er fullstendig ute av kontroll, og vil i løpet av få tiår forandre Europa radikalt og irreversibelt, uten at hennes befolkning er blitt konsulert (unntaket er direktedemokratiske Sveits, som i februar vil avholde en folkeavstemning om hvorvidt de skal foreta en betydelig innstramming).

Dersom en slik konsultasjon virkelig skulle finne sted, ville naturligvis utviklingen ha opphørt umiddelbart, tatt i betraktning at folket er betydelig mer kritiske til masseinnvandringen enn de politiske elitene.

Innvandringsskeptiske Europa

Man får vidt forskjellige svar fra europeere om hvordan de stiller seg til masseimmigrasjonen, avhengig av hva man spør dem om. European Social Surveys rapport om immigrasjon fra 2010 slår fast at de fleste europeere er veldig positive til innvandringen, og heller ikke tror at denne fører til økt kriminalitet eller dårligere økonomi, etter å ha spurt sine respondenter hvorvidt de er positive eller negative til «de fleste innvandrere» i ulike sammenhenger.

En slik spørsmålsform forutsetter selvfølgelig at enhver som svarer negativt må stille seg personlig kritisk til innvandrere flest, noe de færreste heldigvis gjør. Den falske dikotomien virker å være at majoriteten av innvandrere enten er kriminelle, noe som er en absurd proposisjon, eller at innvandringen ikke har noen uønsket effekt på kriminalitetsratene overhodet. Slik konstrueres positive holdninger til masseimmigrasjonen ut av tynn luft.

Vårt eget Integrerings- og mangfoldsdirektorat har adoptert en litt annerledes strategi. I deres Integreringsbarometer blir respondentene forhørt om de er enige eller uenige i påstanden: «Norge bør ikke slippe inn flere innvandrere». Her må man tilsynelatende støtte opp om en totalstengning av grensene for samtlige innvandrere, noe ingen partier i Norge ønsker å gjennomføre, eller ved uenighet bli regnet som liberal i innvandringspolitikken. Likevel sier 46 prosent i 2012-barometeret seg enige i påstanden, oppsiktsvekkende nok.

Undersøkelsen til International Social Survey er mer seriøs. Denne spør rett frem om man ønsker et høyere, lavere eller stabilt innvandringsnivå. Her sier over 70 prosent av de norske respondentene at de ønsker en reduksjon i innvandringen, mens kun 6 prosent signaliserer et ønske om mer innvandring. Befolkningene i Europas tre mest folkerike land – Tyskland, Storbritannia og Russland – er ifølge meningsmålingen enda mer restriktive i spørsmålet.

I Storbritannia ble det tidligere i høst avholdt en annen surveyundersøkelse, i regi av Sky News, som indikerte at 67 prosent av britene ønsker «drastiske tiltak» mot innvandringen. Dette inkluderte 54 prosent av Labours velgere og 75 prosent av velgerne til Conservative Party.

Statsminister David Cameron har ved flere anledninger anklaget Nigel Farage og hans UK Independence Party (UKIP) for rasisme fordi de har satt innvandring på den politiske dagsordenen. Skal han opptre prinsipielt og konsistent bør han nå rette de samme beskyldningene mot flertallet av den britiske befolkningen og sin egen velgerbase.

40 prosent av britene svarer også i undersøkelsen at de ikke føler at de åpent kan diskutere temaet, i frykt for å bli stemplet som fordomsfulle, mens 42 prosent mener at debatten er blitt ødelagt av rasismeanklager. Kun 21 prosent mener at debatten drives av rasistiske holdninger. Dette er hva vi med rette kan kalle meningsterror, utøvet av en høylytt, intolerant minoritet.

Fabrikasjon av opprørthet

Også den norske offentligheten er stadig, regjeringsskiftet til tross, de facto kontrollert av en slik minoritet, hvis hegemoni preserveres gjennom hva vi kan referere til som en fabrikasjon av opprørthet. Instrumentet, som en venstreorientert elite later til å ha eierskap på, beror i all enkelthet på effektiv skandalisering av (ofte mer tallrike) meningsmotstandere. Gjerne spiller man krenket på andres vegne, uavhengig av om disse andre er krenket selv.

Da settes en norm for hva slags holdninger og ytringer som er akseptable eller ikke i det offentlige rom, og debatten kan rammes inn i en egendefinert sfære av konsensus, hvor motpartens argumenter løpende blir avfeid ved hjelp av falsk opprørthet fremfor appell til fornuften. Vi har sett mange eksempler på dette denne høsten. Elitene i media, akademia og kulturlivet er opprørte absolutt hele tiden. Selv å si «morna Jens» er skandaleverdig.

Forsøk på å initiere en debatt om hvorvidt homokampen hører hjemme i barnehagen, slik  Barne- og inkluderingsminister Solveig Horne har gjort seg skyldig i, er visstnok også sjokkerende krenkende, selv om få utenfor medieboblen later til å føle det samme. Debatten vinnes før man trenger å ta den fordi det motstridende standpunkt av den til eliten, uansett hvor bred oppslutning det skulle ha i befolkningen, fremstilles som så opplagt uverdig og skandaløst.

Disse spillereglene gjelder i høyeste grad også i innvandringsdebatten, hvor det er minoritetens synspunkter som er stuerene – særskilt i medieboblen – mens majoriteten (som i NRKs studioer fremstår som en sær minoritet) tvinges til å gjemme seg bak pseudonymer i kommentarfelter. Mange har nok kjent på kroppen at de innvandringsvennlige kan snakke langt friere i kaféene og restaurantene, og på bussene og kontorene.

Legitime bekymringer

I masseimmigrasjonen ser jeg, som veldig mange andre, potensiale for en sterkt redusert fellesskapsfølelse; økt gjensidig mistillit og sosiale spenninger; økt terrorfare, både fra islamister og høyreekstremister; ytterligere press på arbeiderklassen (som er i ferd med å bli erstattet gjennom import av billig arbeidskraft), samt på velferdsmodellen, boligmarkedet og den nasjonale økonomien sett under ett (den ikke-vestlige innvandringen representerer et enormt samfunnsøkonomisk tap); økt kriminalitet og utrygghet; og undergravelse av nasjonalstaten.

I tillegg vil sannsynligheten for konflikt dessverre tilta. En inngående studie av Paul Collier og Anke Hoeffler fra 2004 tok for seg 850 episoder av konflikt og 59 borgerkriger i tidsrommet 1960-1999.  Konklusjonen var at stater med stort innslag av religiøs og etnisk diversitet i kombinasjon med såkalt «etnisk dominans» (det vil si at én etnisk gruppe utgjør mellom 45 til 90 prosent av populasjonen) økte sannsynligheten for konflikt med overveldende 50 prosent. Det er nettopp denne demografiske situasjonen Vest-Europa er i bevegelse mot.

Studien til blant annet Elbadawi og Sambadinis (2002) kommer til en lignende konklusjon. Tanja Ellingsen (2005) fra NTNU har dessuten sett på betydningen av religiøse forskjeller i interne konflikter i tidsrommet 1946-2002. Hun kommer frem til at religiøs diversitet i perioden etter Den kalde krigen «indikerer en positiv og […] signifikant effekt på sannsynlighet for væpnet konflikt.»

Videre ser jeg potensiale for utvanning av norsk kultur og tradisjon, som har gjort dette til et av verdens mest harmoniske og velsignede samfunn; sterkere innflytelse fra kulturer inkompatible med min egen; vanskeligheter med å få integrert nye borgere, ettersom at det kommer altfor mange altfor fort, og da disse gjerne samler seg i geografiske klynger; en situasjon der mange ikke lenger føler seg hjemme i egne nabolag eller i eget land; og en stat som ikke tilfredsstillende makter å aggregere kollektive preferanser, da disse ikke lenger kommer til å finnes.

Alt dette er rasjonelle, evidensbaserte og legitime bekymringer, og mange innvandrere deler enkelte, flere eller samtlige av disse. I 2009, i en meningsmåling utført for minoritetsbladet Utrop, kom det derfor frem at Fremskrittspartiet var Norges nest største parti blant innvandrerne, slått bare av Arbeiderpartiet.

Venstresidens hykleri

De mest prominente støttespillerne for masseimmigrasjon og multikulturalisme har tradisjon for å bosette seg i monokulturelle nabolag på Oslo vest. Derfra skal de ustanselig fortelle arbeiderklassen på østkanten, som de hevder å representere og tar sikte på å erstatte, hvor fint de har det. Dersom disse skulle finne på å protestere offentlig over sin situasjon, for eksempel i relasjon til deres pressede situasjon i arbeidsmarkedet, kan de alltids mobbes ihjel som rasister – en bevisst og ekkel løgn.

Absurd nok er det ingen i samfunnet vårt som virker mer besatt av folks hudfarge enn de selvutnevnte anti-rasistene, som bestandig skal blande inn rase selv der dette ikke har noe som helst med saken under diskusjon å gjøre. Kun anti-rasister kan finne på å telle antallet hvite, brune, gule og svarte ansikter under reklamepausene på TV, eller å analysere hudfargen til mennesker på melkekartonger og bokser med leverpostei.

Dette paradokset er på ingen måte unikt i det essentriske politiske landskapet. Det er for eksempel få som later til å ha større vanskeligheter med feminitet enn de såkalte feministene, som tross alt fortsatt arbeider imot det (ingenting er tilsynelatende mer kvinneundertrykkende enn en jente som liker å gå i rosa og leke med dukker). De erklærte anti-fascistene marsjerer på sin side uniformert omkring i våre gater, med støvler, slagvåpen og flagg, i stadige forsøk på å tie ihjel sine meningsmotstandere – om så med vold.

De som er mest ivrige etter å anklage sine antagonister for «islamofobi» tenderer på samme vis å støtte opp om deltakelse i ideologisk begrunnede kriger, bombetokter og militære intervensjoner som på skamfullt vis har kostet titusenvis av uskyldige muslimer livet.

Under rødgrønt styre har vi deltatt aktivt i okkupasjonen av Afghanistan og i bombingen av Libya, samt bidratt i Irak med ingeniørsoldater og etterretningsarbeid. Dette er vestlige militære intervensjoner som til sammen har drept over 150,000 muslimske sivile, og lemlestet enda flere. Likevel har de som har støttet en slik politikk nervene til å anklage andre – inkludert de av oss som sammenhengende har tatt sterk avstand fra alle former for offensiv vold – for noe som helst.

Kulturradikalerne, som i sin ungdomstid kastet steiner på politiet, har inntatt Vest-Europas regjeringskontorer og parlamentsbygninger, og kaster nå steiner på verden.

Krigen mot terror, som angivelig skulle beskytte oss, har vært en uovertruffen fiasko. Det er etter alt å dømme få i Norge som har bekymret seg nevneverdig for å bli drept av et Taliban-medlem luskende tusenvis av mil unna i et fjellandskap i Afghanistan. De eneste radikale islamistene som utgjør en reell trussel mot oss er de som befinner seg i landet.

Norske soldater er blitt sendt til Afghanistan som skyteskiver (ti kom hjem i kister, hundrevis skadet, fire veteraner tok selvmord) – i en tåpelig, overflødig og moralsk forkastelig krig som har drept tusenvis av muslimer i et ledd for å påtvinge dem verdier de ikke tror på – slik at den globale oppslutningen om terror kunne mangedobles.

Parallelt er et ukjent antall ekstremister blitt importert til Norge. Talibans tidligere helseminister, Abdul Mohammad Rauf, hadde mellom 2001 og 2009 adresse i Drammen, der han opprettet en menighet som radikaliserte unge, norske muslimer. Han alene, som vi mottok nettopp på grunn av Afghanistan-episoden, har vært en langt større sikkerhetstrussel for norske borgere enn det innadvente, regionalt interesserte Taliban-regimet noen sinne var.

Vidunderlige nye Norge

Globaliseringsbegrepet får dagens innvandring til å høres riktig så universell og uunngåelig ut, selv om det egentlig bare er snakk om en enveis masseimmigrasjon fra ikke-vestlige til vestlige land. Multikulturalismen er videre et unikulturelt fenomen: En kan ikke reise til et muslimsk majoritetsland og forvente at norsk kultur skal få likebehandling der.

Pew-forumets surveyundersøkelser i Midtøsten indikerer dessverre at det store flertall av regionens innbyggere slutter seg til en streng tolkning av sharia, med henrettelse av frafalne, utro og homoseksuelle. Disse holdningene har for alvor begynt å penetrere Norge, forutsigbart nok, med mønstringen av grupper som blant annet Islam Net. Denne fremstilles oppskriftsmessig som en marginal gruppe i mediene, som representerer nærmest ingen, når det faktisk er vårt lands største muslimske organisasjon det er snakk om.

Det finnes selvsagt muslimske miljøer i Norge som er langt mer ekstreme enn Islam Net. Profetens Ummah, som sympatiserer med al-Qaida, er en av dem. I Norsk Jihad av Lars Akerhaug fortelles det om norske radikale muslimer som drømmer om å skyte og drepe alle ikke-muslimer på lokaltoget, og som hyller Osama Bin Laden, Boston-bomberne og Woolwich-morderen.

Samtidig valfarter norske muslimer til Syria for å kjempe i al-Qaida-allierte militser som al-Nusra, mens andre reiser til Kenya for å massakrere sivile på kjøpesentre der, eventuelt til Somalia for å delta i andre al-Shaabab-operasjoner. Dette er fremtiden som ble valgt for det en gang så trygge Norge, hvor dørene kunne stå ulåst, og det er mange av oss som ikke liker det, og som ikke har intensjoner om å unnskylde oss for dette.

På barneskolen min på Holmlia var det den 12. september 2001 feststemning blant en del av de fremmedreligiøse elevene. Jeg forstod ikke implikasjonene av dette på tidspunktet. Skjønte ikke riktig hva som foregikk. Det hjemsøkte meg først mange år etter at jeg var vitne til at det skjedde.

Alt jeg nå vet er at den politiske eliten og deres hoffintellektuelle, bestandig bosatt i monokulturelle soner, selv ikke var i det vidunderlige nye Norge for å se eller lytte, noe de tolv år senere tilsynelatende enda ikke har gjort. For dem har mønstringen av fundamentalistiske Islam Net og veksten av Profetens Ummah og radikal islam i Norge dermed kommet som en gedigen overraskelse. En tiåring kunne se det komme.

Den intellektuelle venstresiden må likevel gis rett i én helt sentral og grunnleggende ting: I motsetning til hva folk som Peder Nøstvold Jensen skulle mene, finnes det en ting som moderat islam. Det er vanskelig å gjøre annet enn å synes synd på alle de moderate muslimer i landet – altså norske muslimer flest – som må leve med urettferdige fordommer mot seg for hva andre muslimer til enhver tid gjør og sier.

Det er ut i fra denne sumpen av hat og generalisering at en del unge, norske muslimer utvikler en usunn distanse til landet de er oppvokst i, og trekkes fra de moderate  imamene til de radikale, karismatiske ulvene som lusker utenfor moskéen når fredagsbønnen er avsluttet.

Enten kan vi bli mer vennligssinnede overfor den moderate stripe, og aktivt skille mellom disse og fundamentalistene, eller så risikerer vi å tape hele kommende generasjoner med muslimer. Manikeismen og fiendtliggjøringen til de ofte overdramatiserende kontrajihadistene, med sine sveipende generaliseringer og Hollywood-mentalitet, er oppskrift på det sistnevnte. Islam og masseinnvandringen bør selvsagt kritiseres – personlig mener jeg at ingen av delene er særlig anbefalelsverdige – men enkeltpersoner bør ikke under noen omstendigheter lastes for ting de virkelig ikke står inne for.

Også Bjørn Stærks svært så taktfulle oppfordring, som formaner de med tilhørighet til den ytre høyreside å akseptere at muslimer er kommet for å bli, bør etterleves.

Økonomi elaborert

Hver ikke-vestlige innvandrer gir i gjennomsnitt et underskudd på 4,1 millioner kroner, ifølge Finansavisens mye omtalte innvandringsregnskap, som baserer seg på tall utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå. For hver somalier er den gjennomsnittlige summen på svimlende 9 millioner kroner.

Beklageligvis stopper det ikke der. I sin Farvel Norge gjør Jon Hustad oss oppmerksomme på hensyn ikke vurdert av Finansavisen: Dagens innvandring senker produktiviteten i økonomien betraktelig, og koster oss dessuten enorme summer i infrastruktur (verdens dyreste infrastruktur lønner seg ikke når den investeres i lavproduktive innvandrere). I stedet for å lette den kommende eldrebølgen gir innvandringen oss dermed kun en voldsom ekstrabyrde.

Med utgangspunkt i offentlig tallmateriale regner Hustad seg frem til at produktivitetsfallet alene, som direkte resultat av innvandringen, kan munne ut i et tap på drøye 160 billioner norske kroner frem mot 2100, og spår velferdsstatens død dersom radikale grep i innvandringspolitikken ikke blir gjort.

«Hvor mye er så den samlede summen, hvor mye går vi glipp av i produktivitetsvekst i hele perioden? Tallet er på 160 312 milliarder, eller 160 billioner. Jeg kan godt gjenta, 160 billioner, det tilsvarer en enorm rekke oljefond.» (side 163)

Forslag til ny innvandringspolitikk

Det er på tide å tenke nytt i innvandringspolitikken. I første omgang bør vi si opp EØS-avtalen, melde oss ut av Schengen, og i tillegg skrote alle internasjonale forpliktelser, så vi kan gjenta kontroll over egne grenser og eget land.

Deretter bør innvandringen vurderes innrettet etter aktiv differensiering mellom forskjellige innvandrergrupper, hvor poeng distribueres til disse på basis av tre ulike kriterier: Økonomisk lønnsomhet, kulturell kompatibilitet, og representasjon på kriminalstatistikken.

Vi bør ganske enkelt stenge grensene for de innvandrergrupper som havner under et visst antall poeng på denne skalaen, mens grupper som gjør det en god del skarpere poengmessig bør tildeles begrensede annuelle kvoter. Innbyggere fra land helt øverst på rangeringen, som scorer svært høyt på alle parametrene, bør være veldig velkomne.

Kun en uhyre liten gruppe kvoteflyktninger bør kunne omgå regelen. Her har vi allerede bidratt mer enn noen i forhold til populasjonsandeler, og har dermed, som Hustad poengterer i Farvel Norge, en moralsk rett til å stramme inn.

Å skille mellom innvandrergrupper har hittil vært veldig tabubelagt fordi det blir ansett som illiberalt. Hvorfor skal ikke en somalier få bosette seg i Norge fordi en altfor stor andel av hennes landsmenn ikke er lønnsomme og bedriver kriminalitet her? Er ikke det å straffe enkeltindivider for hva andre har gjort, og åpner ikke det for kollektiv avstraffelse av hele folkegrupper?

Problemstillingen ville ha vært langt mer relevant dersom det faktisk var snakk om å straffe noen. Å ikke la noen komme til landet er ikke en form for straff, men normaltilstanden i en verden stykket opp i suverene nasjonalstater.

Det å skjenke noen muligheten til å komme hit og starte et liv her må regnes som et privilegium, ikke en selvforklarende rettighet. Er man ikke en norsk statsborger kan man heller ikke forvente at den norske staten skal stå til ansvar for deg. Ingen andre stater enn den norske står til ansvar for meg.

Det er sine egne borgeres interesser staten primært skal tjene – slik fungerer det i resten av verden – og den nevnte differensierte ordningen ville utvilsomt ha gavnet nasjonen i langt større grad enn dagens tilnærming. Dermed bør en slik ordning også diskuteres.

Kun ved å innordne innvandringspolitikken på denne rasjonelle måten, og senke den annuelle innvandringen til et betydelig lavere nivå enn det vi har sett under Stoltenbergs regjeringer, kan den gjøres lønnsom og bærekraftig, og til et gode for nasjonen.

 

Olav Drange Moen er mastergradsstudent i statsvitenskap ved NTNU.