Kommentar

Rapporten om den norske befolknings holdninger til integrerings- og mangfoldsspørsmål i 2006 foreligger. Den tar for seg holdninger til innvandring, integrering og meninger om aktuelle s amfunnsspørsmål som omskjæring, statsborgerseremonier og rasisme. I forhold til barometeret fra 2005 forekommer det relativt små endringer i befolkningens holdninger, men de som er peker generelt i negativ retning.

Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDI) vektlegger i sin foreløpige omtale at et flertall av befolkningen er positive til familiegjenforening og arbeidsinnvandring uansett hvilke land arbeiderne kommer fra. Dette er oppløftende, mener Mangfoldsdirektør Osmund Kaldheim og ønsker derfor interesserte god lesning.

Men er det nå virkelig det? Ser man på rapporten i sin helhet, er det enkelte negative tendenser som gjør seg klart gjeldende. Oppsummeringen gir for øvrig heller ikke noe troverdig grunnlag for å trekke de hovedkonklusjonene IMDI har valgt å fremheve.

Først og fremst er det lite eller ingenting som tyder på at befolkningen støtter familiegjenforening sett i forhold til hvordan dette vanligvis fungerer, slik IMDI mener at undersøkelsen antyder. Spørsmålet som stilles i undersøkelsen omhandler flyktninger bosatt i Norge og deres tilgang til å gjenforenes med sin familie. Dette reflekterer i følge rapporten dagens praksis i grove trekk. Det er langt unna sannheten, da dagens praksis på dette området hovedsakelig omfatter innvandring via henteekteskap og derfor nyetablering av familie – ikke gjenforening i forhold til flyktninger slik det i utgangspunktet var tenkt.

Nylige undersøkelser støtter heller ikke IMDI`s konklusjon, snarere tvert i mot. I forbindelse med regjeringens forslag til innstramning av regelverket for tillatelse til familiegjenforening i Norge, viser målinger at et stort flertall er for de foreslåtte innstramningene. Samtidig er et stort flertall motstandere av innvandring via henteekteskap. Den samme undersøkelsen viste at velgerne i samtlige politiske partier er i utakt med foretrukket parti i denne saken, og mener at eget parti ikke er strenge nok. Bare Fremskrittspartiet er noenlunde avstemt i forhold til egne velgere i dette spørsmålet. Dette tyder på at flertallet ikke er positive til familiegjenforening ut i fra dagens praksis, slik IMDI forsøker å gi inntrykk av. Et annet kapitel av undersøkelsen bekrefter da også dette; ni av ti er motstandere av at foreldre engasjerer seg i å finne ektefeller for sine barn, et ekteskapsmønster som hovedsakelig forekommer i form av henteekteskap som igjen utløser rett til familiegjenforening i Norge.

Når det kommer til «innvandrere» som samlebegrep for mennesker som kommer fra utlandet for å bosette seg i Norge, er det få endringer. I følge IMDI er et flertall positive til arbeidsinnvandring, og åtte av ti er enige i at personer som får jobb i Norge må få komme hit uansett hvilke land arbeiderne kommer fra. Det er en betydelig økning fra 2005, konkluderer IMDI. I 2005 var flertallet negative til økt arbeidsinnvandring fra land utenfor Europa. IMDIS`s rapport omfatter forøvrig ikke positive holdninger til innvandring som sådan, men til innvandring av personer som er tilbudt arbeid i Norge. Undersøkelsen fra 2005 inneholdt ellers ikke noe skille på grupper av innvandrere.

Islam

Årets rapport inkluderer imidlertid et nytt område; befolkningens holdninger til islam og muslimer. Her er det lite som støtter konklusjonen om at befolkningen er positive til arbeidsinnvandring. Flere kapitler av rapporten bekrefter også at det er i spørsmål om islam og muslimer befolkningens holdninger blir gjennomgående negative. Hele 59 prosent av de spurte mener at innvandring fra muslimske land bør begrenses, noe som stemmer dårlig med IMDI`s påstand om at flertallet er positive til arbeidsinnvandring uavhengig av hvilke land arbeiderne kommer fra.

I forhold til islams tilstedeværelse i Norge svarer 8 av 10 negativt på spørsmålet om at muligheten for muslimers religionsutøvelse bør gjøres enklere. Halvparten av de spurte er motstandere av at det bygges moskèer i Norge, og over halvparten mener at islams verdier er helt eller delvis uforenelige med norske samfunnsverdier. Undersøkelsen viser også at et klart flertall er motstandere av at muslimske kvinner benytter skaut. Dette kommer også til uttrykk i forbindelse med integrering på arbeidsplasser – mer enn halvparten er negative til bruk av religiøse hodeplagg i en arbeidssituasjon.

Det er øvrige tegn på at rapporten bør vekke bekymring hos ansvarlige myndigheter, til tross for at IMDI optimistisk mener at mye lar seg rette på ved økt kjennskap og opplysning. Tidligere i uken ga Mangfoldsdirektør Kaldheim uttrykk for at dette er en informasjonsutfordring for myndighetene.

Imidlertid oppfatter jeg det som heller tvilsomt at slike tiltak vil ha noen særlig effekt: i følge rapporten er det hovedsakelig de som har mest omgang med arbeidsinnvandrere som gir uttrykk for at integreringen fungerer dårlig. Og de mest negative til både innvandring og integrering generelt og til muslimer spesielt er lokalisert på Østlandet rundt Oslo. Det er også der hovedkontingenten av den muslimske minoriteten befinner seg. Det kan tyde på at det ikke er uvitenhet og dårlig kjennskap som ligger til grunn for den økte skepsisen.

Unge

Denne oppfatningen styrkes betraktelig av et annet og uventet funn i rapporten; det er i den yngste aldersgruppen (mellom 15 til 24 år) bosatt på Østlandet man finner de mest negative holdningene til arbeidsinnvandring, integrering og muslimer i alle spørsmålene rapporten stiller. Det er den gruppen som sannsynligvis har mest med innvandrere å gjøre i hverdagen. Rapporten peker på at det er et forbausende samsvar i holdninger blant den yngste og den eldste gruppen (over 70 år) i undersøkelsen. Dette er de to gruppene vi med stor sikkerhet kan anta at har mest forskjellig livserfaringer og livsførsel. De eldre blir ikke sjelden omtalt som et FrP-segment, og fordi det forutsettes at denne gruppen har lite omgang med innvandrere har disses negative holdninger kunne forklares med uvitenhet, frykt for det ukjente og/eller rasisme. Den forklaringen kan ikke uten videre overføres til den yngste gruppen.

Rapporten viser at den yngste gruppen i større grad enn andre mener at norskfødte skal komme før innvandrere når det gjelder bolig, arbeid og sosialstøtte. De unge er også overrepresentert blant dem som mener at innvandring utgjør en alvorlig trussel mot vår nasjonale egenart. Den samme gruppen er mest pessimistiske mht at forholdet mellom innvandrere og nordmenn kommer til å bli bedre.

Det søker IMDI å forklare med at holdningene kan skyldes økt konflikt eller polarisering i etterkant av karikaturstriden, og det forutsettes videre at ungdom er mer lettpåvirkelige av blant annet medieoppslag. Denne forklaringen støttes i følge IMDI av at ungdom har mer kontakt med innvandrere. Det er også de unge som i størst grad svarer at kontakten med innvandrere har påvirket deres syn på en negativ måte.

Men det er grunn til å anta at IMDI her griper til en forenklet forklaring i den hensikt å ufarliggjøre den økende og markante negative tendensen blant de unge. På bakgrunn av at dette er den gruppen som har størst omgang og kjennskap til innvandrere, kan man vanskelig avskrive holdningene som uvitenhet eller fremmedfrykt i betydningen frykt for det man ikke kjenner. Det er en lettvint og beleilig forklaring, men ikke desto mindre fremstår det som usannsynlig at gjennomgående negative holdninger skyldes enkeltkonflikter på den politiske arena.

Det vil være uheldig å gi et forenklet bilde av den uventede utviklingen blant de unge, og i noen tilfeller vil det kunne bidra til å forverre situasjonen. Bildet kompliseres ytterligere av at det later til å bli vanskeligere enn antatt å benytte seg av et velkjent integreringstiltak som for eksempel kvotering, uten å risikere å øke den skepsisen som foreligger blant befolkningen: Samtidig som et flertall mener at integrering i form av arbeidsplasser er viktig og at myndighetene bør gå foran og ansette innvandrere, er det betydelig motstand mot kvotering av innvandrere i arbeidslivet.

Den yngste gruppen er i tillegg den som opplever konkurransen om utdanning og arbeidsplasser med innvandrere på nært hold. På samme tid fylles det offentlige rom opp av debatter om virkemidler og tiltak for å få unge innvandrere i jobb. Man bør ikke se bort i fra at dette kan oppfattes som en alvorlig trussel mot etnisk norsk ungdoms egen mulighet til ansettelse eller plass på utdanningsinstitusjoner. Eventuelle tiltak som kvotering i arbeidslivet eller annen positiv diskriminering til fordel for innvandrere vil i så fall kunne føre til økt fiendtlighet overfor innvandrere fra denne gruppen.

IMDI og enkelte avisledere har i den grad rapporten har blitt omtalt pekt på rasisme, forenklinger og stereotype fremstillinger av innvandrere som mulige forklaringer på den økende skepsisen blant befolkningen. Fordi undersøkelsen viser store forskjeller i holdningene til generell innvandring i forhold til muslimsk innvandring, må i så fall befolkningen i beste fall praktisere en svært selektiv form for rasisme.

Hvem bør opplyses?

Det later til at den første refleksive reaksjonen er å gripe til opplysningskampanjer, basert på en gjengs forestilling om den norske befolknings påståtte uvitenhet om innvandrere generelt og muslimer spesielt. Det kan naturligvis virke; dersom resultatet av undersøkelsen har en slik årsaksforklaring. Men lite tyder på at det er fullt så enkelt; at de helt unge mener det samme som de helt gamle gir inntrykk av at en slik forklaring vanskelig vil kunne gi et korrekt bilde.

I så fall er det å håpe at en mer grundig tolkning vil gi noen svar, og at ikke tolkningen blir preget av den samme forenklingen og stereotype fremstillingen overfor de som har deltatt i undersøkelsen som man hevder blir innvandrere til del. Kanskje særlig er dette viktig overfor de unge, som jo representerer fremtiden i det som fortsatt skal være et velfungerende samfunn. Det er den oppvoksende slekt som skal betale regningen for de forrige generasjoners raushet på deres vegne, noe de unge mest sannsynlig er i ferd med å bli klar over fordi de merker det på kroppen i stadig større grad.
Det er i hvert fall lite i IMDI`s barometer som antyder noe annet.

Integreringsbarometer 2006