Kommentar

Enda en gang viser en undersøkelse at skepsisen mot innvandring og integrering har økt: Nesten halvparten av den norske befolkning mener at integreringen av innvandrere fungerer dårlig.

Skepsisen retter seg primært mot muslimer. Der 45 prosent mener at innvandring generelt bør begrenses, vil hele 59 prosent av de spurte begrense muslimsk innvandring spesielt. Det er en markant økning fra året før. Over halvparten mener at islams verdier er helt eller delvis uforenlige med norske samfunnsverdier. Halvparten av de spurte er også motstandere av at det bygges moskeer i Norge.

Integrerings- og mangfoldsdirektør Osmund Kaldheim mener at den ubehagelige økningen kan skyldes karikaturstriden, bråket rundt UDI og de såkalte MUF-sakene, medieoppslag om trippeldrap og vold mot kvinner. Det er på Østlandet utenfor Oslo at skepsisen er størst.

Undersøkelsen viser imidlertid at også unge er negative til muslimer. Det er ellers den delen av befolkningen man kunne forvente at var mest tolerante og hadde mest omgang med muslimske innvandrere, oppvokst i det multikulturelle samfunnet som de er.

Det overraskende resultatet tolker mangfoldsdirektøren dithen at unge mennesker blir mer påvirket av oppslag i mediene. Da kan i så fall Integrerings- og mangfoldsdirektoratet ha rett i at det er mange myter og misforståelser ute og går, og at myndighetene følgelig har en informasjonsutfordring. Men hva hvis det ikke forholder seg slik myndighetene her håper – og de unge rett og slett reagerer negativt ut fra hverdagserfaringer og personlig kjennskap? Hva skal myndighetene gjøre da?

Naturligvis er det fullt mulig at de unge lar seg skremme av negative avisoppslag, slik Kaldheim tror. Det er enkelt å verifisere det ved en undersøkelse om hvor stor del av de unge som daglig leser aviser og ser på nyheter på TV eller en avlesning av tidligere rundspørringer som omhandler denne gruppens forhold til norske medier.

Spørsmålet er om ikke myndighetene heller vil foretrekke å tro i dette tilfellet – for integreringsbarometeret inneholder en ganske sterk indikasjon på at Kaldheim tar feil når han tror vi står overfor et tilfelle av misforståelser som kan la seg rette på ved økt informasjon om muslimer og islam:

Den største skepsisen er lokalisert på Østlandet utenfor Oslo.

Det er der konsentrasjonen av muslimer er størst, både i skoler og øvrige deler av de unges hverdag. Det tyder ikke på noen måte på at de unges skepsis handler om lite innsikt og perifere avisoppslag. Tvert i mot tyder det på at sannsynligheten er stor for at de unges skepsis baserer seg på personlige erfaringer.

Hvilke myter og misforståelser som eventuelt har forårsaket de unges voksende skepsis, er foreløpig ikke konkretisert, men på bakgrunn av forskning vet vi i alle fall litt om hva som ikke kan avskrives som skremselspropaganda fra landets avisredaksjoner eller unges manglende kjennskap til muslimske innvandrere.

Flere negative oppslag har handlet om problemer i skolen og i skolegården de siste årene. Barneran, trakassering og gjengproblematikk har vært en gjenganger. Sosialantropologer, etnologer og sosiologer har funnet at muslimsk machomentalitet og æreskodeks er fremherskende på Oslo-skoler hvor etnisk norske er i minoritet.

Tildekkingen av muslimske jenter øker, og muslimske gutter hevder sitt kvinnesyn overfor både disse og etnisk norske jenter på skolen. Unge, etnisk norske gutter som på bakgrunn av egen oppvekst og oppdragelse trekker seg tilbake fra voldelig konflikter, og heller ikke ser på jenter som noe som skal kontrolleres, omtales som pysete. Likestillingen blant de unge er under press, og flere etnisk norske skoleelever har tilpasset seg minoritetens verdisyn og danner gjenger i skolegården for å føle seg trygge for sjikane og/eller voldelige konflikter. Forskere forteller at norske gutter retter kritikk mot innvandrere for å være besatt av ære. Lærere har problemer med å skape ro i klasserommet, og selv undervisningen blir preget av minoritetens machokultur.

Disse oppslagene kommer ikke fra det blå – det er virkeligheten for mange unge og langt fra noen myte. Det er heller ingen tilfeldighet. Tilsvarende forskning finnes i flere europeiske land.
Så hvor positivt innstilt tror for eksempel myndighetene at unge som enten har erfart dette selv eller kjenner noen som har det, egentlig blir? Og hvor positivt innstilt blir de unges foreldre eller øvrige slektninger av dette?

For dem det gjelder må konklusjonen bli at det ikke er manglende informasjon som utgjør problemet, snarere er det omvendt.

I tillegg har kriminalstatistikken over flere år vist til en overrepresentasjon av formodede muslimer på områder som blant annet omfatter ran, vold og voldtekter. Antall ofre for gjerningspersoner med bakgrunn fra muslimske land er allerede blitt temmelig mange. Ofrene har igjen familie og venner. Hvor positivt innstilt til muslimsk innvandring eller innvandring generelt har for eksempel disse menneskene blitt etter møtet?

Sett i lys av manges opplevelser i møtet med multikulturens baksider har antagelig mangfoldsdirektøren rett i at mer informasjon er nødvendig. Før man ser seg om etter noen eller noe å plassere skylden på, kunne kanskje norske myndigheter starte med å søke informasjon om hvordan manges hverdag i det multikulturelle Norge faktisk ser ut. Det kan hende at den ser litt annerledes ut enn myndighetene helst vil tro.

For når skepsisen har økt såpass markant – også blant uventede grupper – er det mye som tyder på at det er tvingende nødvendig med holdningsendringer. Det er da også myndighetene alltid beredt til å bidra til.

Men den tøffeste utfordringen for norske myndigheter blir muligens å innse at det også kan trenges en holdningsendring i egne rekker. Det later til at det stadig er problematisk for myndighetene å godta at ikke alle problemer eller uønskede holdninger skyldes uvitenhet eller manglende oppdragelse fra statens side.

Det er heller ikke alltid det er alle andres holdninger det er noe galt med. Hvis myndighetene i første omgang rettet oppdragelsen og informasjonen til seg selv, ville det kanskje bli enklere for dem å forholde seg til at skepsisen i mange tilfeller er velbegrunnet, og at det kan hende at halvparten av de spurte i undersøkelsen virkelig mener det de gir uttrykk for på solid og informert grunnlag.

Er skepsisen begrunnet ut fra folks hverdagserfaringer, vil ikke myndighetene kunne løse problemene med mer informasjon – og til tross for at de tilsynelatende tar utfordringen på strak arm når de møter den, kan det muligens bli i overkant vrient å overbevise folk om at det er deres hverdag og opplevelser som er helt feil?

Kunne forøvrig et alternativ være å uansett ta bekymringene og skepsisen som kommer til uttrykk til etterretning – eller kommer ikke det på tale i dagens demokratiske Norge?

Jeg tillater meg å gjette på det siste, og tatt i betraktning at den nye undersøkelsen ikke forteller stort annet enn at skepsisen som var der fra før øker, er det ikke direkte urimelig å anta at myndighetene også denne gangen vil søke å unngå noen befatning med bakgrunnen for det ørlille hintet de selv har skaffet til veie. Bortsett fra å informere om hvor feil 59 prosent tar da, selvsagt.

Spørsmålet er om man kan forvente at den norske befolkningen akter å ta til seg informasjon eller korrektiver når myndighetene selv går foran med et tydelig eksempel på det motsatte. De virker ikke spesielt interessert i å ta til seg informasjon eller korrektiver som går på tvers av det de mener eller tror – de heller.