Kommentar

Bruk nettvett! formaner daglig leder i Minotenk Linda Alzaghari på Facebook-profilen sin. Advarselen kommer i forbindelse med at sjarmtrollet Ishaq Mohammads klare trusler mot sine ikke-muslimske omgivelser og forstander for Det islamske forbundet Basim Ghozlans forståelse for samme – på Alzagharis profil – er blitt spredt på nettet.

Da tror du kanskje at lederen for den statsstøttede tenketanken, hvis grunnlegger Abid Q. Raja flere ganger har advart mot nettopp radikalisering og ekstremisme blant norske muslimer, sikter til ekstremistene i hennes midte og de uakseptable holdningene de gir uttrykk for?

Å nei, i stedet slutter Team Islam rekkene og advarer mot at noen faktisk tar skjermbilder av de ufyselige uttalelsene som strømmer fritt på Linda Alzagharis Facebook-side.

For som vanlig er det ikke Alzaghari, Ghozlan, Mohammad og deres meningsfeller som er kritikkverdige. Feilen ligger selvfølgelig hos en innvandringsfiendtlig, uredelig idiot – jada, det er meg – som har klippet de helt uskyldige uttalelsene ut av kontekst. Og så bare for å stille fredelige og dialogvennlige, ikke-ekstremistiske muslimer i et dårlig lys da, du!

I den aktuelle tråden – hvis kontekst forresten er den mislykkede demontrasjonen i forbindelse med Cappelen Damms utgivelse av Taushetens tyranni – tar vesle Mohammad til orde for våpenbruk, mens forstander Ghozlan, uten påholden penn, åpner med å rose brushodet for hans gode hensikter, for så å påpeke at islam advarer mot å ta «snarveier» — man kan undres til hva? — og minner om at flere av dem godgutten ønsker å ødelegge, altså med nevnte AK47 og M16, kan bli muslimer en gang i fremtiden.

Det er ikke helt godt å si hvilken kontekst Alzaghari og Ghozlan føler at dette bør tolkes i, men til gjengjeld fremstår det for oss andre som at enkeltes påberopelse av kontekst blir mer insisterende jo mindre stuerene deres holdninger og agendaer må sies å være. Og når vi fra tilfellet Hamas-Barne-TVs dødstrusler mot Muhammed-tegner Kurt Westergaard er klar over Ghozlans særdeles kreative bortforklaringer, skjønner vi at kontekst i visse kretser også brukes til å legitimere ens manglende evne til å forholde seg til virkeligheten og/eller ens manglende vilje til å ta ansvar.

Trodde jeg, da. Men det virkelige problemet er at jeg ikke har like god humor som Basim Ghozlan: bror Mohammads skriverier om AK47 og M16 er nemlig en innmari gøyal spøk. Fleiper du med AK47, død, nødvendigheten av å mobbe frykt inn i jødiske og ikke-muslimske barn, samt ødeleggelse av forlagsansatte; ja, da ler herr forstanderen både godt og lenge. Når høyreekstremister tar fleipen videre og spøker om AG3, død, nødvendigheten av å mobbe frykt inn i muslimske barn samt ødeleggelse av moskeansatte, da ler han enda bedre. At utgydelsene på Alzagharis profil var stor humor burde jeg selvsagt ha skjønt, for det er jo ikke akkurat slik at hysteriske islamister noen gang har tydd til vold for å forsvare det de oppfatter som islams ære. Men sånn går det når man er en humørløs tørrpinn som ikke skjønner brødrenes spøkefulle omgangsformer; da ler man vel ikke av Muhammed-karikaturer engang.

Naturlig nok er Linda Alzaghari og Basim Ghozlan altfor travelt opptatt til å tilbakevise deres dokumenterte lefling med- og oppmuntring av våpenglade ekstremister, men heldigvis sitter Ghozlan klar – igjen på Alzagharis Facebook-profil – til å plukke fra hverandre undertegnedes tåpelige og meningsløse artikkel dersom noen seriøse mennesker skulle finne på å ta dens innhold på alvor.

I tillegg ser det ut til at Minotenks daglige leder har tenkt at det er best å overse det pinlige faktum at det åpenbart ikke bare er innvandringskultne personer som meg som reagerer på hva som foregår på profilen hennes. Det gjør også flere blant dem hun anser som venner, hvis ikke var det neppe så mange som sendte skjermbilder av det til f.eks. meg. På den annen side er det sikkert mest komfortabelt å late som noe annet, for ellers kunne man ikke opprettholdt det som tydeligvis er enkelte islamske lederes og organisasjoners foretrukne syn på tilværelsen:

Alt er alltid noen andres skyld.

På den måten slipper man jo også å noen gang rette blikket mot seg selv og å måtte ta noe som helst ansvar for egen atferd, og kan følgelig fortsette å fremstå som evig forbauset og bekymret over at islam og muslimer blir stadig mer upopulære i omgivelsene.

For det blir de.

Det står klart og tydelig å lese i Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) Integreringsbarometer for 2010. Om noen lurer på om der finnes noen seriøse mennesker – document og undertegnede unntatt, naturligvis – som er blitt skeptiske til islam og muslimers atferd med årene, svarer IMDis rapport et forholdsvis klart ja.

En ting er at over halvparten av Norges befolkning ikke synes at det bør slippes inn flere innvandrere (53 prosent, s.8) og at nesten halvparten mener at integreringen av innvandrere ikke er nevneverdig vellykket (s.10), men det er særlig en gruppe som utmerker seg:

Det er en stabil og utbredt skepsis til muslimer og til ulike muslimske religiøse uttrykk i det offentlige rom. Denne skepsisen er mest utbredt i de eldste og minst utbredt i de yngste respondentgruppene. De som er mest skeptiske til innvandringsvolum og som i størst grad opplever innvandringen som en trussel mot det norske verdigrunnlaget, er også de som er mest skeptiske til muslimer.

Rapportens forfattere skriver eksplisitt at muslimer og islam ikke tematiseres i barometeret for 2010 fordi «holdningene er stabile» (s.27). Det vil si at det er få eller ingen forandringer siden muslimer og islam ble tematisert i tilsvarende barometer for 2006. Denne rapporten viste at nordmenns holdninger til arbeidsinnvandring hadde blitt mer positive, mens flere av rapportens kapitler bekreftet at befolkningens holdninger blir gjennomgående mer negative i spørsmål om islam og muslimer.

Hele 59 prosent av de spurte i 2006 mente at innvandring fra muslimske land burde begrenses. I forhold til islams tilstedeværelse i Norge svarte 8 av 10 negativt på spørsmålet om at muligheten for muslimers religionsutøvelse bør gjøres enklere. Halvparten av de spurte var motstandere av at det bygges moskèer i Norge, og over halvparten svarte at islams verdier er helt eller delvis uforenelige med norske samfunnsverdier. Undersøkelsen viste – da som nå – at et klart flertall er motstandere av hijab. Dette kom også til uttrykk i forbindelse med integrering på arbeidsplasser; mer enn halvparten var negative til bruk av religiøse hodeplagg i en arbeidssituasjon.

Så hvor kommer all denne skepsisen fra? Fra oss som offentliggjør dokumentasjonen på unge muslimers ekstremisme og muslimske lederes unnfallenhet, eller de unge muslimene som faktisk står for ekstremismen og de voksne lederne som velger å se en annen vei – eller som i Linda Alzagharis og Basim Ghozlans tilfelle: aktivt oppmuntrer og/eller bortklarer den?

Et annet spørsmål er hvor lenge andre norske muslimer skal måtte finne seg i å bli misrepresentert i offentligheten og overfor politikere av tvilsomme talspersoner som ikke er demokratisk valgt av noen.

God lesning, skriver IMDi i forordet til Integreringsbarometeret 2010. Men i stedet er det vond lesning hva gjelder troende muslimers forhold til sine ikke-muslimske medmennesker. Et av de dårlige tegnene er at 2010-barometeret viser at 57 prosent tror helt eller delvis at forholdet mellom innvandrere og nordmenn kommer til å bli bedre. Det er 9 prosent færre enn i 2005.

Med talspersoner som Linda Alzaghari og Basim Ghozlan – med sin påfallende mangel på selvkritikk og refleksjon – er det ingen grunn til å vente at denne trenden vil snu.